Jeg vokste opp på et avsidesliggende sted på 80-tallet. Vi hadde NRK TV, og NRK P1 og P2 (fra 1984). That's it! Min mann vokste opp i Tromsø og hadde tilgang kabel-TV med MTV og greier. Men slikt fantes ikke i min hjembygd på den tida. Jeg kan fortsatt huske sulten etter musikkvideoer - eller bare popmusikk på TV, uansett form. Men dette skal ikke handle om TV. Ikke egentlig om musikk heller, selv om det er musikken som knytter meg sterkest til radioen.
I mangel på variasjon i radiotilbudet, og i særdeleshet mangel på god musikk, saumfarte jeg oversikten over radioprogrammene, og endte ofte opp med å høre på både Ti i skuddet, Nattønsket og Ønskekonserten - i tilfelle det skulle komme en bra sang. (For å avsløre en av mine innerste hemmeligheter, så hender det at den samme trangen får meg til å sitte oppe sent på kveld og se på TV-kanalen VH1 (musikk-kanal) i tilfelle de skulle spille noe bra! Som regel går det lenge mellom hver bra sang ...)
I tillegg til P1 og P2, brukte jeg en god del tid på å "surfe" på mellombølgen (eller var det en annen bølge?) for å lete etter popmusikk. Min mor fortalte om sin ungdom klistra til radioapparatet og Radio Luxembourg, så det prøvde jeg selvsagt, men fikk aldri helt denne radiostasjonen under huden. Rundt 1984 skjedde det imidlertid flere store ting på radiofronten: Nærradioene kom! Det var selvsagt ingen nærradioer i mitt nærområde, men sannelig - takket være gunstig geografi og en overraskende god radio, kunne jeg - når radioen ble plassert på et spesielt sted på soverommet - få inn nærradioen i Tromsø. For en lykke! Radio Ung, Brygga radio og, ikke minst, Studentradioen, ble trofaste følgesvenner i de neste årene. (Som også førte til at jeg snublet inn i redaksjonen til Studentradioen som en forskremt padde en gang høsten 1988 og ble værende i 6 år. Men det er en annen historie.)
Den andre store tingen som skjedde i 1984 var P2. Det beste radioprogrammet jeg noensinne har lyttet til i mitt liv var Pandoras Jukebox, og ble startet opp dette året, tror jeg. Det ble ledet av Sigbjørn Nedland, som fortsatt framstår som en av de beste som har snakket på norsk radio. Ever! Nå skal det sies at alt dette skjedde på det mest riktige tidspunktet i et menneskes liv når det gjelder påvirkning. Jeg var 15 år den lørdagen i oktober 1984 da Nedland spilte 3 spor fra U2s nye plate The Unforgettable Fire. Man kan i grunnen si at livet mitt tok en ny vending. In a good way!
Da jeg gikk ut av 9.klasse året etter fikk jeg russenavnet 'Radioten'. I ettertid har jeg lurt litt på om det navnet egentlig var godt ment eller ikke, men der og da føltes det helt naturlig:) (Ja, på bygdeskolen der jeg gikk var man oransje-russ etter at man var ferdig med ungdomsskolen. Ja, ja ... ) Anyway - jeg likte radio veldig godt. Og det gjør jeg fortsatt.
Som regel er det musikken som lokker meg til radioen. Jeg er ikke så interessert i "seriøs" radio og synes kanalen Alltid Nyheter er aldeles grusom. Men jeg liker pludreradio med et snev av intelligens og hører ofte på morgensendingene til NRK Troms - til tross for andakten (har ikke ord for hva jeg mener om denne kuriositeten!) og stort sett kjip musikk. Men til tider gode programledere gjør at jeg holder ut. Det er noe med denne lette blandingen av nyheter, informasjon, småprat og musikk (for 80-åringer og 'den gemene hop'). For selv om jeg gjerne ser på TV nesten hver dag, er det sjelden jeg slår på før Dagsrevyen. (Heter det fortsatt det?) På morgenen vil jeg ha lyd - uten bilder!
Den siste tiden har gitt meg to "gaver" på radiofronten, som gjør at jeg lytter mer enn noensinne. Det ene er at jeg i fjor kjøpte meg en internett-radio. Altså et radioapparat som gjør at jeg i tillegg til P1 også kan høre på all verdens radiosendinger, kringkastet over nettet. Jeg er ikke så interessert i det store utvalget, stort sett kun BBC, som var årsaken til innkjøpet. BBC 6 Music er den perfekte radiokanalen for meg - både fordi jeg er ekstremt anglofil og fordi musikken der er så bra at man skulle tro det var jeg selv som hadde valgt den ut!
Men kanalen får sterk konkurranse fra NRKs egen P13. Helgen er ikke helt den sammen uten PopQuiz (som også går på P1) og Transmission. Sistnevnte er et absolutt strålede program om 80-tallsmusikk og faller i smak fordi det handler om 'mitt 80-tall' - ikke det pastellpregede SAW-dominerte 80-tallet som dukker opp litt for ofte i retro-sammenhenger. Dessuten er programlederen god - akkurat slik jeg liker programledere! Saklig, rolig, småmorsom og med en godt egnet stemme. Finn Bjelke, Espen Omdahl og Harald Are Lund er eksempler på disse gode stemmene! Det siste jeg orker er hesblesende, hippe, overmorsomme, flåsete og tilsynelatende uintelligente programledere man finner i diverse andre radiokanaler. (Nevner ikke navn!)
Men hvorfor hører jeg på radiosendinger, når jeg kunne hørt på en podcast i stedet? Hvorfor prøver jeg å være oppe til klokken 11 på lørdagene for å få med meg hele PopQuiz? Jeg kan jo høre programmet i ettertid - 'alt' finnes som kjent på nett!
Det bare funker for meg. Jeg kan tusle rundt i huset og gjøre husarbeid mens radioen holder meg med selskap. Jeg har radioen på nesten hele dagen på jobb (BBC 6Music). Radio passer inn i livet mitt, rett og slett. Det hindrer meg ikke å gjøre noe annet. (Med mindre sendinga er så god at jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe annet!) Og jeg trives med koselig selskap fra en liten boks! Og joda, jeg trives også i selskap med familie og venner, men noen ganger er det greit å slippe å delta i samtalen - bare lytte!
