Bringebærminner

Sommeren kom plutselig i år. Den gjør gjerne det. Noen ganger kommer den mer plutselig enn andre ganger. Da står man der i undring over alt som eksploderer i grønt, et nærmest hysterisk jag etter å slå ut i blomst. Nå. Med en gang. Husker kanskje også løvetanna sommeren i fjor? Skjønner den kanskje at her må det handles kjapt. Her må hver solstråle absorberes og nytes umiddelbart før det blir fritt. Det skjer noen kortslutninger med oss mennesker også når vinteren slipper taket. Noen av oss tror sågar at man kunne vært gartner i et annet liv og følger samme oppskrift som løvetanna. Man graver frenetisk i jorda og strør ut frø som man håper vil vokse seg til store og sterke tomater, ananaser og rosmarinbusker og tenker slett ikke over at ikke alt er like velegnet for arktisk klima og krever både varme og omsorg. Ingen av delene får de her i huset, selv ikke i minidrivhuset man eplekjekt investerte i da gradestokken passerte 10 grader.

Hageglede krever flere elementer. Tid (hvilket jeg velger å ikke bruke på hage). Hage (to kvadratmeter vissen plen teller ikke). Kunnskap (hvilket jeg har i store mengder, men ikke om planter og andre buskvekster.) Det e' ittno som kjem av seg sjølv. Slett ikke urter og grønnsaker. Unntatt sukkererter da, som i all sin naivitet vokser uansett vær og føre. Og solbærbusken, som jeg trodde var en ripsbusk, som tilsynelatende helt uanstrengt serverer modne solbær hvert år, til tross for at den er plantet på grus (plenen vår, altså) og ikke ser snurten av verken gjødsel eller beskjæring. Med tanke på solbærsuksessen har jeg også satt ned et par ripsbusker, men disse står bare og furter og savner fødestedet sitt, og vil slett ikke fylle fryseren min med rips. 4 bær på 3 år er vel omtrent det jeg har kunnet glede meg over så langt. Men man gir seg ikke. Matglad som man er, prøver man seg på nok en busk. Denne gang dronningen av alle bær: Bringebær. Håpet om å kunne høste en håndfull bringebær rett utenfor stuedøra er så forlokkende at jeg lurer på hvorfor jeg ikke har tenkt tanken før i år. Ett stykk bringebærbusk ble derfor kjøpt inn til husholdningen og plantet med andakt. Etter å ha gravd meg gjennom de første 5 centimeterne med plen støtte jeg raskt på grus og fyllmasse. Jeg fylte optimistisk litt jord i hullet før jeg satte planten ned, men innerst inne vet jeg vel egentlig at bringebærbusken antakelig vil trives like godt som sine naboer, ripsbuskene. Men jeg vanner og ser omsorgfullt til den hver dag. Gir den til og med litt hønsegjødsel,til solbæras misunnelse. Jeg tenker på den omtrent hver dag og håper den vil overleve mine manglende grønne fingre. Den inneholder et håp om bringebær.

Bringebær overgår både jordbær og blåbær og rørt med litt sukker holder den meg mer eller mindre i live gjennom mørke og kalde vintermorgener. Bringebæras søte og saftige og røde og syrlige gull vekker gamle minner fra min ikke uovertrufne hukommelse. Minner som fortsatt holder seg i et bringebærrødt lys. Minner fra barndommen som har grodd fast i sinnet mitt og som ikke er påvirket av andre ting enn min egen historiefordreining. Jeg lar meg føre tilbake til Bringebærlandet.

Den første overnattingsturen uten verken søsken eller foreldre har festet seg til min hukommelse med superlim. Det var ingen skoletur. Det var en tur med bestefaren min. Jeg har ingen formening om hvor gammel jeg var, ett sted mellom 5 og 10 er mitt beste tips. Hvordan kom vi oss dit? Med buss? Ble vi kjørt? Kom noen og hentet oss? Selv når jeg tenker hardt etter sklir virkeligheten unna. Noen bilder står imidlertid merkelig klare. Frokostbordet hos Ellen og Magnus. I skåla foran meg er det havrefras med melk. Og antakelig sukker. En annen skål er fylt med bringebær. Jeg plukker bringebæra over i min egen skål med havrefras og ser hvordan melka gradvis farges rosarød. Jeg hjelper til med skeia og klemmer den sursøte saften ut slik at hele frokosten smaker bringebær. Det var voksduk på bordet. Det var antakelig ikke det. Jeg husker antakelig feil. Men bringebæra var der. Til frokost. Etter middag var det bringebær med fløte og sukker. Sannsynligvis med melk og sukker. Er ikke så begeistra for fløte nå, så da likte jeg det sikkert heller ikke som barn. Skjønt jeg likte kaviar da. Og slett ikke nå. Så hvem vet. Men jeg spiste definitivt bringebær til dessert også. Små glimt fra måltidene på kjøkkenet husker jeg. Og samtidig ikke. Ellen og Magnus som snille, snille mennesker husker jeg. Men dette er minner som samles i hodet mitt som en kavalkade over alle gangene vi treftes. Til sammen gir det meg uklare bilder og klare følelser. De gode menneskene i Bringebærlandet. Og dit fikk jeg dra sammen med det gode mennesket som er min bestefar.

Det var oss fire på kjøkkenet sammen med bringebæra. Vi hadde det fint. Jeg gikk på tur sammen med bestefar. Han fortalte. Han pekte. Jeg hørte på. Jeg var ikke utålmodig. Jeg kjedet meg ikke. Vi ruslet over veien og fulgte en traktorvei på skrå oppover i skogen. Det var et mytisk land med gaupe i skogen og kanskje til og med bjørn og ulv. Dette er tanker jeg tenker at jeg kanskje tenkte der og da. Kan noen ha fortalt meg dyrehistorier? Eller var min fantasi fullt på høyde med ethvert annet barn på samme alder? Kanskje min bestefar kunne noen gaupehistorier? Kanskje han kjente noen som hadde sett en. Eller kanskje til og med hadde sett en selv? Som ung? Før han flyttet fra Bringebærlandet? Kanskje jeg må spørre ham neste gang vi ses. Kanskje kan han hjelpe meg med minnene da. Men blir det egentlig mine minner dersom noen andre forteller meg hvordan ting hang sammen? Eller blir minnene mine da en helt vanlig fortelling, bare med flere forfattere?

Stort sett vandret jeg rundt på egen hånd. Tror jeg. Til venstre for huset ligger en skråning ned mot en liten elv. Eller kanskje bare en bekk. I skråninga vokste det bringebær, fine bringebær, raue bringebær, hele væla er bære bringebær, finn et strå og træ dom på. Jeg vandrer som teskjekjerringa i en skog av bringebærkjerr. Det er grønne blader overalt. Men der bringebæra selv er søt og yndig og forlokkende, er planten den vokser på en sur og grinete og umedgjørlig pinne. Som en sjalu kone som ikke vil at ektemannen skal treffe andre mennesker står den der og stikker og holder andre på avstand. Den vil ha sine bringebær i fred, tenker jeg. Men om man samtidig tenker at meningen med livet for et bringebær er å bli spist, burde kanskje stikkestilken revurdere sin strategi. Ikke vet jeg. De trives visst med hverandre likevel, bringebæra og stilken. Jeg overser tornene og konsentrerer meg om det røde som skinner og lokker meg videre innover i bringebærskogen. Jeg plukker og spiser. Matauk er ennå et ord som ikke finnes i mitt vokabular. Der og da er det ingen grunn til å spare herlighetene til senere.

Plutselig står jeg og stirrer ned på bakken. Det er noe som beveger seg. Det er ikke rødt. Det er ikke grønt. Det er hvitt. Hvitt og levende. Jeg stirrer og stirrer på dette merkelige helt til det går opp for meg hva det er. Det går kanskje opptil ett sekund. Eller trettito. På bakken foran meg prøver tusenvis av små, hvite fluelarver å fortære et eller annet. Et mer utforskende barn ville kanskje funnet en pinne eller noe liknende og prøvd å finne ut hva larvenes herremåltid besto av. Jeg gjør ikke det. Jeg går raskt unna og bestemmer meg for å utforske et annet område i trygg avstand fra fluelarvefesten. Selv den dag i dag kan jeg lukke øynene og se for meg hendelsen. Ikke fordi den vekket avsky eller frykt, men fordi den var så overraskende. Som å finne en pølsebit i fiskegratengen. Som å gå på feil buss. Men til tross for at bildet virker like klart i hodet mitt som om det sto i et fotoalbum, har jeg likevel en følelse av at det kanskje ikke har skjedd. Har jeg innbilt meg det? Og hvorfor skulle jeg nå finne opp et slikt syn? Sprang jeg opp til bestefar og fortalte hva jeg hadde sett? Alt dette er visket vekk fra minnene mine. Husker jeg det fordi det utgjorde en kontrast til bringebærlykken? Eller var det noe helt annet jeg så, og som fantasien min har utviklet til dette groteske synet. Det er en enerverende følelse å ikke ha bedre kontroll på minnene sine. Det spiller ingen rolle hvor hardt jeg konsentrerer meg. Blikket bakover i tid er like ullent.

Bringebærlandet var virkelig nok. Følelsen av å vandre rundt i marka, omringet av bringebærkjerr har ikke forsvunnet. Og jeg vet at det var bringebær til frokost, lunsj og middag. Og jeg vet at jeg var henrykt. På mitt sedvanlige stille og forsiktige vis. Men bildene er uklare. Jeg har selvsagt vært tilbake i Bringebærlandet noen ganger etter dette. Men noe var blitt annerledes. Dette får meg igjen til å tvile på minnene mine. De forer meg med følelser og inntrykk som setter i gang ulike tankebaner i mitt voksne hode. De minner om drømmer på mange måter. De er min indre kino som veksler mellom storslagne spillefilmer og uinteressante dokumentarprogrammer fra svunne tider, for eksempel 70-tallet. Eller omvendt. Kunne man bare trykket lagre når man opplever noe spesielt hyggelig og dermed vært sikker på å huske akkurat den hendelsen. Eller delete for tilsvarende uheldige opplevelser. Men slik er det altså ikke. Jeg har tilsynelatende ingen makt over minnene mine. De dukker opp der det passer dem best, uten hensyn til hva jeg som minneeier foretrekker. Heldigvis er minnet om Bringebærlandet blitt værende. Det spiller ingen rolle om noen av detaljene ikke helt forholder seg til den hele og fulle sannheten. Det spiller ingen rolle fordi de er en del av meg, på samme måte som Bringebærlandet alltid vil være der, med eller uten bringebær. 

Ute i min ikke-eksisterende hage vokser bingerbærbuksen fortsatt. Den lever og puster og overlever og tenker antakelig nøye gjennom mulighetene til å servere bringebær til neste år, Jeg kjøper noen kurver bær i butikken og rører dem sammen med sukker mens jeg venter. Jeg venter på mitt eget lille Bringebærland. Men glemmer aldri.