Books 2013: The Book of English Place Names

I started reading this book more than a year ago, then got busy and forgot all about it until now. My friends laugh at me for enjoying reading this kind of literature, but it is really interesting. But I guess you need to have a certain relationship to England to see the joy in it! This is, as the title suggests, a book about place names. The author, Caroline Taggart, has structured the names according to geographic regions and you can jump back and forth between your favourite places, or read it from a -z, like I did, starting with the South-West and ending with the North-East.

I like etymology, and I like to know the meaning of place names. And it's not boring at all. Taggart writes for you and me and everyone interested in the history of place names. You certainly don't have to be an expert to enjoy it. Here are lots of examples of how place names changed because the Normans couldn't pronounce the original name, which is why we get Skipton and Kirk in the north (Scandinavian influence) and Shipton and Church in the south. It also turns out that quite a few of the river names actually mean river! Esk (Axe-, Exe- etc.) comes from the Celtic word for water or river. Ea or ey in place names (like Romney) often means river (we have the same in Norway - å). The Thames and Avon are other examples of names which apparently mean river.

A lot of place names also come from persons, particulary 'lords of the manor', which gives us Milton Keynes and Bovey Tracey for instance, or up north where you find Scarborough, after the viking warrior Thorgil, nicknamed Skarthi.

I find it fascinating to read about the Scandinavian influence on English place names, seen, for example, in names ending with -by, the Norwegian word for town. Or the celtic influence, that is particularly strong in Cornwall and Wales, like Tintagel meaning "fort by the neck of land". I could go on forever ... There are so many interesting explanations and so  many examples of how history is everywhere, even in names.    


Taggart, Caroline (2011): The Book of English Place Names: How Our Towns and Villages Got Their Names. Ebury Press.

Books 2013: Ild

Der finnes søndager helt uten mål og mening. Søndager uten avtaler eller plikter eller utflukter eller andre aktiviteter. Slike søndager elsker jeg. En slik søndag dukket opp nå i juni. Grå og kjedelig og aldeles vidunderlig perfekt til å tilbringe i sofaen med en ukomplisert bok. Valget falt på en ekte papirbok - riktignok ikke helt tilpasset mitt alderssegment, men hva gjør vel det? Ild er en ungdomsbok skrevet av svenske Mats Strandberg og Sara B. Elfgren, og er del 2 i Engelsfors-trilogien. Jeg har ikke lest del 1 og kommer sikkert ikke til å lese del 3 heller, men det gjør absolutt ingenting. Boka havnet i hus fordi jeg på mine eldre dager er blitt enda mer glemsom enn tidligere, og til stadighet glemmer å avbestille bøker fra Bokklubben. (Skal melde meg ut snart...) Anyway, jeg kastet meg ut i et univers med utvalgte hekser og demoner og what not og la ikke fra meg boka før jeg var kommet til side 634. Da var det også slutt.

Handlinga går i korte trekk ut på at en gjeng ungdommer er "utvalgt" på grunn av sine magiske ferdigheter og sammen skal de redde Engelfors (og resten av verden?) fra undergangen som demonene planlegger. Jeg skjønner at dette ikke høres spesielt interessant ut, men historien har driv, er underholdende og blir aldri platt og forutsigbar - selv for en voksen, seriøs dame som meg:) Jeg mistenker riktignok forfatterne for å være inspirert av både Harry Potter og andre helter, men det er på ingen måte en billig kopi. På samme måte som Rowling, klarer også disse forfatterne å flette sammen et "troverdig" samfunn av virkelighet og magi.

Neste prosjekt er å overtale 11-åringen til å lese den. Kan trygt anbefale den til barn og unge med sans for magi og spenning! Er du usikker på om dette er noe for ditt barn, kan du jo sette av en søndag og lese den selv først! Du kommer ikke til å angre! (Trur eg ...)


Strandberg, Mats og Sara B. Elfgren (2012): Ild. Oslo: Gyldendal.

Russesuss

Russetida er overstått for de unge, men for oss eldre går vi nå inn i en sesong med alskens gjenforeninger og jubileer. For eksempel gjenforeningen av Russ 88.

Jeg hadde tre strålende år på videregående og ser ingen grunn til å ikke treffe mine gamle klassekamerater igjen. På Facebook-gruppa vår er det imidlertid en rekke mennesker jeg ikke kan huske særlig godt. Det finner jeg ytterst merkelig. Hvordan kan man ha glemt mennesker man så, om ikke daglig, så i alle fall ukentlig i flere år? Vi var tross alt bare rundt 120 som var så heldige å tilbringe tiden sammen på Finnfjordbotn vidaregåande skole. (Ja, tenk - skolen hadde nynorsk navn. Utrolig kult. Og en million ganger bedre enn det sludderet de nå vil kalle skolen!) Men tilbake til saken, før jeg hisser meg inn i navnestriden.

Jeg begynte å lete etter bilder - men dette var 80-tallet og fotoapparat var dyre eller dårlige og framkalling av bilder var kostbart, så ikke et eneste bilde av meg eller mine medelver ikledd rød skyggelue klarte jeg å finne. Det jeg imidlertid fant var russekortene. De aller fleste med en hilsen skrevet bakpå. Og her var det mye interessant. Plutselig trer det fram et bilde av meg som 18-åring som jeg også hadde glemt. Nesten. Om man ser bort fra alle platte bedyrelser om at jeg er en kjekk og grei jente og alt det der, er det faktisk noen som skriver litt mer - og kanskje litt ærligere. Her er litt av hva jeg har lært om mitt yngre jeg:

- Humoristisk sans (Who knew? Trodde jeg var av den alvorlige typen!)

- God/dårlig musikksmak (Selvsagt har jeg god musikksmak - som bare er blitt bedre med årene, men at så mange har kommentert min musikkinteresse er artig. Var jeg kanskje en smule fanatisk?)

- Tynn (OK. En del kommentarer er skrevet etter inntak av en halv flaske pils (eller mer), men ingen er av det stygge slaget.)

(Det aller mest overraskende finner jeg i bunken med Russ 89-kort. Her er det faktisk 4-5 mennesker (gutter, for det meste) som takker meg for at jeg har vært en slik grei sjåfør. Dette finner jeg merkelig. Vi snakker om mai 1989. Jeg bor i Tromsø og har mine første eksamener i engelsk grunnfag på denne tiden. Hvordan i all verden har jeg hatt tid til å tilbringe helgene i Lenvik og kjøre rundt på russ? Dette har jeg altså ingen minner om. Fullstendig borte! Det får bli en annen historie ... )

Nå i sommer skal jeg treffe en håndfull av mine gamle klassekamerater igjen. Med rundt 50 % oppmøte burde det være noen der jeg kjenner igjen (takket være Facebook)! Vi slet sammen med treningslederkurs og trigonometri, med andre-og tredjegradslikninger og utviklet en felles og varig angst mot lesing av Herbjørg Wassmo-romaner. Vi hadde flotte lærere (stort sett) og overlevde russetida med glans (stort sett). Nå skal vi møtes for å mimre over de gode dagene og glemme de kjedelige. Rundt oss foregår det jubileer i fleng. Noen treffer sitt gamle konfirmasjonskull, men de fleste gjenforeninger samler gamle klassekamerater. I grunnen er det litt merkelig, med tanke på hvor glade de fleste av oss var over å være ferdig på skolen, hvor usigelig lei vi var lekser, og hvor ytterst kjedelig det noen ganger (som oftest) var å skrive stil. Det er i grunnen en fin ting med oss mennesker at vi er i stand til å glemme så mye og helst bare huske det rosenrøde. (Og bra er det, ellers ville det ikke blitt født mange barn her i verden!) Så gjenstår det å se hvor mange ansikter man kjenner igjen. Og hvor mange ganger man rødmende må spørre om navnet til noen man burde huske. På forhånd vil jeg derfor be om unnskyldning om jeg skulle komme til å ta feil av noen. Det gjør jeg i grunnen stadig vekk, om det kan være en formildende omstedighet. Dessuten er det jo gått 25 år siden sist, og vi begynner alle å dra på åra!

 

 

PS. Noen som kjenner igjen skrifta si?