Indian House: del 2

For nesten to år siden skrev jeg på denne bloggen om Tromsøs eneste indiske restaurant, Indian House. Jeg ga maten godkjent, men var ikke helt fornøyd med helhetsinntrykket, både på interiør- og servicesida. Fordi jeg har vært bortreist et års tid, har det ikke blitt noen besøk på en stund. Jeg leser av anmeldelsene på Trip Advisor at folk har veldig blandet oppfatning av stedet, men lot ikke det forhindre meg da noen venner foreslo å gå dit for å spise.

Lokalene er fine og ryddige, og ser ut som indiske restauranter flest. (De kritikkverdige forholdene fra første gang er forduftet.) Servicen var også god, noe som forøvrig bare skulle mange ettersom vi var de eneste gjestene der. Maten er dog det viktigste, og selv om det smakte veldig godt sist, var jeg enda mer fornøyd denne gangen. Kan de ha skiftet kokk? Jeg spiste chicken tikka masala igjen, og den smakte ikke det samme som sist. Mye mer smak denne gangen, og veldig sterk (Jeg bestilte medium styrke. Er du ikke vant til sterk mat, anbefaler jeg mild.) Poppadomen var den samme som sist, men dipene var forandret. Chutneyen var veldig god, de yoghurtbaserte sausene mer anonyme. Og nanbrødet var fortsatt nydelig. (Og ja, kvaliteten på nanbrødet har mye å si!)

Så da har jeg følgende oppfodring til alle i Tromsø: Ingen grunn til ikke å stikke innom Indian House. Om besøket er like labert hver dag som det var denne onsdagen, frykter jeg at eierne pakker sammen før vi vet ordet av det. De har også take away-meny for alle som foretrekker å spise hjemme. (Menyen er tilgjengelig på restaurantens Facebook-side.)

Bon apetit!

Books 2013: Walking Home

I discovered Simon Armitage, not through his poems, but through his book Gig : the life and times of a rock-star fantasist, pop music being one of my true joys in life. Since then he's been situated in my head as an author to like. What I also have a tendency to like is Northern England, so when Armitage published his book about walking along the Pennines from north to south, it was of course bought for my Kindle. Not that I'm a walker myself, other than to pick bilberries in the autumn. Though as excercise goes, walking is not so bad.

Armitage sets out to walk along the Pennines, setting up poetry readings at every stop and raising enough money to keep him fed and lodged throughout his trek. The Pennine Way is a trail of more than 400 km, and not done in a day! The book is written as a day-to-day diary where we follow his ups and downs (both geographically and mentally). Surprisingly enough, the landscape described is much more varied than I thought, but then, the only part of the Pennines I've seen has been the part you see from the road when driving from Manchester to York.

Armitage is a wonderful writer, and his reflections on walking, on endurance, on other walkers and so on are full of humour and warmth and something I can't quite put my finger on, but which I like. Is it his northern way, I wonder? (Perhaps because I'm a northerner myself, albeit from Northern Norway, not UK.) Or maybe it is a certain lyricality in his prose that makes it read almost like a novel? He didn''t manage to persuade me to walk the Pennines (not that he tries), but he has convinced me to keep liking his writing.

Armitage, Simon (2012). Walking home : travels with a troubadour on the Pennine Way. London: Faber and Faber.