Ny indisk restaurant i Tromsø

[Høsten 2016 kom beskjeden om at Indian House har lidd samme skjebne som forrige indiske spisested i Tromsø. Restauranten legger ned. Dessverre! Håper noen tør å satse på indisk igjen i Tromsø Alle gode ting er tre, eller?]

Tenk at vi ikke har hatt indisk restaurant i Tromsø på mange år! Skandale! Spenningen var derfor stor da Indian House plutselig åpenbarte seg sentralt i byen. (I lokalene til tidligere Godfathers eller Peacock.) De første rapportene var svært negative, men det kan kanskje skyldes innkjøringsproblemer?

Sammen med 11 kolleger trosset vi likevel den dårlige kritikken, og inntok restauranten tidligere i kveld. Og for å avsløre konklusjonen med en gang: vi forlot stedet mette og fornøyde!

Lokalene er litt trasige og kunne trengt en kyndig oppussingshånd. Nå skal det sies at jeg har vært på utallige indiske restauranter med trashy interiør, så det hører liksom med. Men en del småting burde være mulig å rette på - fjerne tomgods fra restaurantdelen, skifte ut den ene toalettdøra som så ut som den hadde fått en knyttneve gjennom seg, og hva med å merke dametoalettet med noe annet enn en stor H? Og hvorfor står det et eller annet med 'hot chili fast food' på vinduene mot gata? Det virker litt underlig. Indisk mat er da ikke 'fast food'?

Maten er tross alt det viktigste. Poppadoms sto ikke på menyen, men det hadde de likevel. Det MÅ man bare ha på indisk restaurant. Det var ikke den beste jeg hadde smakt, men grei nok. Mintsausen og chutneyen var god, men veldig tynnflytende. Chilisausen var imidlertid god og sterk og passe tykk.

Menyen inneholder et knippe av de mest vanlige indiske rettene, både med lam, kylling, sjømat og vegetar. De har bare en rett spesielt for barn, men jeg går ut fra at de også kan lage små porsjoner av 'voksenrettene' om du har planer om å ta med familien dit.

Jeg bestilte klassikeren kylling tikka masala (Englands nasjonalrett?) og var svært spent på resulatet. Jeg gir maten godkjent karakter. Kyllingen var god og mør, og sausen mild og smaksrik, slik den skal være. Jeg lager like god masalasaus selv, men av og til er det jo greit å slippe matlagingen selv! Og jeg har spist langt verre versjoner av denne retten andre steder. Risen var noe tørr, men nanbrødet var faktisk ganske godt, by the way.

Et par av mine kolleger var dessuten svært fornøyd med den indiske rødvinen de drakk til maten. Selv drakk jeg Kingfisher, som egentlig er et ganske smakløst øl. Det kommer jeg nok ikke til å gjenta.

Servicen var hjertelig, men urutinert. Vår kelner trenger nok å trene seg litt mer i jobben, men hun var hele tiden hyggelig og stresset ikke, men innrømte rett og slett at hun ikke hadde full kontroll.

Etter flere opphold i England, men ingen i India, er min kunnskap om indisk mat utelukkende basert på det britisk-indiske kjøkken. Jeg kan derfor ikke uttale meg om hvor 'indisk' maten egentlig er. Men ut fra det jeg har smakt andre steder er Indian House helt ok. Helhetsinntrykket er at stedet fortsatt framstår som noe uproft og rotete, men det er ingen grunn til å bli sittende hjemme. Jo mer øvelse vi gir dem, desto bedre blir de forhåpentligvis :-) Jeg kommer nok å besøke dem igjen i løpet av sommeren.

Pinglemenn og musikksamlinger!

I går leste jeg musikkspalten til Egon i Nordlys og denne gangen var faktisk temaet interessant i mine øyne. Jeg er nemlig også en av dem som elsker å studere musikksamlingen til folk jeg er på besøk hos. Og boksamlingen. Og ja, jeg dømmer (ofte urettferdig) folk etter kulturell legning. Artikkelen "Vis meg din samling!" ga derfor mening for meg.

Jeg har i grunnen flere ganger tenkt over hva overgangen til elektronisk musikk betyr for interiøret i heimen. Folk som kommer hjem til meg ser en vinyl- og cd-samling som er nokså tung på 80- og 90-tallet. Man kunne faktisk komme til å tro at jeg ikke lenger interesserer meg for musikk! Stagnert i 1992, eller noe sånt.

For ikke å snakke om barna! Jeg husker hvordan jeg som ung og nysgjerrig spilte meg gjennom min mors Rolling Stones- og Kinks-plater. Og jeg husker at jeg ikke var spesielt begeistra for alt, men selve handlingen - det å høre gjennom det som for min mor var viktig musikk - føltes bra. Selv min fars Hank Williams-singler fikk et interessant lys over seg, selv om jeg på den tiden avskydde countrymusikk. Når mine barn skal rote rundt i platesamlinga til mor stopper den en gang på 2000-tallet. Etter det er det bare usynlige filer, som antakelig ikke kan avspilles om 10 år.

Det samme skjer med boksamlinga. Det siste året har jeg utelukkende kjøpt e-bøker. Til min kjæreste, kjære Kindle. Men det fyller ikke opp i hylla liksom. Jeg kan rettt og slett ikke lenger bruke bok- og platesamlinga til å vise verden hvem jeg er. Takk og pris for blogger og sosiale medier som gir meg sjansen til å fortelle mine venner hva jeg leser og hører på :-)

PS. Egon er litt oppgitt over at folk ikke vil ha bøker og musikk synlig i stua. (Jeg er akkurat like oppgitt!) Men han gir skylden til KVINNENE! Hørt på makan! Han skriver at "det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt". Dersom mannen er så pinglete at han lar kvinnen bestemme over noe han virkelig bryr seg om, er det utelukkende hans egen feil. Kunne ikke tenke meg å ha en mann som gjør alt jeg befaler :-)

Sannheten er nok heller at han egentlig ikke føler så sterkt for samlinga si, men tør ikke innrømme det overfor kompisene og skylder dermed på kona. Skjerpings mannfolk! Stand up for your rights! Såh! Der fikk jeg sagt det også :-)