Merkelig hvordan musikksmaken endrer seg ettersom årene går. I skrivende stund sitter jeg og hører på Fisherman's Blues av og med The Waterboys. Jeg elsket denne plata da den kom i 1988, og har den både på vinyl og CD (Collectors edition, selvsagt!). Da, som nå, hadde jeg et lidenskapelig forhold til god musikk. Og god musikk på den tida var indie, pop og rock med tung britisk slagside. I tillegg var jeg svært opptatt av folkemusikk, spesielt den keltiske/irske folkemusikken.
Jeg har fortsatt meget god musikksmak :-) Men de siste 10 årene har folkemusikkbiten forsvunnet helt fra musikkhverdagen min. Jeg har ikke en eneste folk-inspirert sang i MP3-format. I stedet har andelen elektronika økt betraktelig blant det jeg hører på til daglig. Dette er musikk jeg slett ikke hadde sans for da jeg var ung! Rock 'n' roll-biten er også vært nokså fraværende de siste årene.
Men så til poenget. De siste ukene har jeg "gjenoppdaget" Fisherman's Blues. For ikke å snakke om Room to Roam! Sistnevnte har jeg "bare" på vinyl, så antar at jeg om ikke lenge må kjøpe den for andre gang - i et mer anvendelig format. (De få kronene musikkindustrien håver inn for tida kommer antakelig fra sånne som meg, som fortsatt insisterer på å betale for musikken jeg liker!) Er det alderen som spiller inn tro? Begynner jeg å nærme meg en fase i livet der "tilbake til røttene" plutselig får betydning? Eller kanskje jeg bare har mer fritid og dermed tid til å sette på en plate i ny og ne :-) Så artig var det i alle fall å nyte disse 'gamle' slagerne at jeg følte jeg måtte skrive om det. Has anybody here seen Hank?
