Hvorfor skriver du ingenting på bloggen din lenger? Spør folk. (Mest familien min ...) Og jeg spør meg selv: Hvor ble det av mine gode intensjoner om å skrive litt hver uke? I alle fall hver måned? Kan høsten ha vært så usedvanlig travel at jeg ikke engang har hatt tid til å skrive om hvor travelt det er? Det føles sånn. I hele høst har jeg tenkt at bare Prosjekt 1 er over, skal jeg sette av tid til å skrive om uviktige ting her på bloggen. Men så kom Prosjekt 2. Og deretter Prosjekt 3. Og plutselig er det snart jul. Men nå er jeg her. Og skriver om musikk og bøker. Jeg er litt kjedelig sånn.
Det er søndag og jeg er mutters alene hjemme, og selv om jeg egentlig skulle ha vært en tur på jobb, må det av diverse årsaker utsettes til kvelden. Jeg hadde også tenkt å bake knekkebrød. Men vi får se. Kanskje. Kanskje ikke. Akkurat nå har jeg skrevet litt av hvert, både til jobb og til fritid og det føles fint igjen. På platespilleren snurrer Prefab Sprout og plata Jordan: The Comeback. For andre gang i dag. Og ja, når jeg sier snurrer og plate mener jeg virkelig det. Jeg har børstet støv av en av mine gamle vinylplater. Akkurat denne var en en stor favoritt for 20 år siden. Et glitrende år i mitt liv, og denne musikken var ett av mange soundtrack til de glade dager i 1990. Hør bare på den ytterst triste, melankolske og nydelige "One of the broken". Jeg blir helt gele inni meg av gledelig nostalgi når jeg hører den.
Foran meg har jeg dessuten en svær bok som jeg nyter hver side av - det er bind 3 av Olav H. Hauges dagbøker. Men det skal jeg skrive mer om når jeg har lest den ferdig. På kort tid har jeg lest en hel rekke gode bøker den siste måneden. Jeg har for eksempel kommet meg gjennom John Irvings siste roman Last night in Twisted River. Jeg er stor fan av Irving, men jeg må innrømme at det tok en tid før jeg kom inn i handlinga på denne. Han burde kanskje kuttet ut rundt 100 sider med tømmerfløtingsprat. Ikke en av hans beste, men deilig lesestoff. I tillegg har jeg debutert med Paul Auster. Det er selvsagt ikke noe jeg burde si høyt, for Auster er jo en forfatter jeg burde ha god kjennskap til. Men av en eller annen grunn har han ikke havnet i mine hender før nå. Kona har jeg imidlertid lest et par romaner av. Min første Auster ble Invisible fra 2009. Han minner litt om John Irving synes jeg faktisk. Og jeg liker det jeg leser. Har ennå 10 % av boka igjen, så min endelige dom er avhengig av hvordan boka ender. Ettersom jeg leser på en Kindle er det litt upraktisk å bla fram til slutten for å se hvordan det går. Kanskje like greit. I tillegg har jeg for kort tid siden avsluttet en Ingstad-biografi. Og nei, jeg er ikke det minste interessert i Ingstad og menn av hans type - hadde knapt hørt om fyren før, men boka er skrevet av en kollega, og da leser man jo. Mystisk nok leste jeg hele boka uten å kjede meg det minste. (Mitt største problem med de første 100 sidene var at høyrehånda hele tiden strakte seg etter rødpenna, men det sier kanskje mer om meg enn om boka.)
Og plutselig var side B ferdig og jeg lurer på om jeg skal snu plata en gang til. Eller kanskje finne en annen glemt godbit. Og i det jeg reiste meg for å ta telefonen veltet tekoppen. Og snart må jeg finne fram halloween-skåla. Det skjer sannelig mye på en rolig søndag også :-)
