Castle Howard

Det er litt rart i grunnen. Jeg er jo ikke noen spesiell tilhenger av adel og rikfolk. Men jeg bli altså oppriktig lykkelig av å tusle rundt på godset til en av Englands bedre stilte familier. Vi har besøkt Castle Howard, litt utenfor York, ca. 20 ganger nå. Aller best er det der om sommeren når været er godt og rosehagen stråler. Men vi trives resten av året også. I dag da vi dro avgårde pøsregnet det, og vi var beredt på en våt og kald dag. Derfor startet vi med en rundtur inne i huset, som til tross for navnet ikke er et slott. En av de ansatte kunne fortelle oss at folka bak filmen Garfield 2 (delvis spilt inn på Castle Howard) ble en smule skuffet da det gikk opp for dem at det ikke var et slott med spir og tårn, men en helt 'alminnelig' herregård de hadde valgt som bakgrunn for filmen. Stedet er imidlertid enda mer kjent som Brideshead fra TV-serien (og 2008-filmen) Brideshead Revisited. Begge deler finnes på DVD, og jeg er særlig svak for TV-serien med Jeremy Irons i hovedrollen. 11 timer spilletid - en skikkelig helaften med andre ord!

Fordelen med å komme til Castle Howard på en tid av året da den helt store turismen ikke har satt inn ennå er at man har god plass og de som jobber der har god tid til å prate med turister fra for eksempel Norge. De kunne blant annet fortelle at årets vinter (den verste på 30 år visstnok) blant annet hadde tatt knekken på Atlas-fontenen i hagen utenfor, og at den nåværende eieren Simon Howard, gift med en Marks & Spencer-arving, har tvillinger på 8 år (Merlin og Octavia) og bor permanent på godset.

Vi avsluttet selvsagt med lunsj i kafeen. Sellerisuppe uten det minste hint av Toro. De er god på supper i England, det skal de ha!

Da vi hadde drukket opp teen og kom ut fra The Fitzroy Room (kafeen) hadde det mirakuløst nok sluttet å regne, og vi tuslet til den flotte lekeplassen nede ved innsjøen. Der var det bare oss, så vi hadde hele anlegget for oss selv. Helt utmerket! En strålende utflukt, og alle var enige om at det var en fin tur :-) Særlig jeg!


Kvelden ble avsluttet på puben noen meter unna leiligheta vi leier i York. Et glass Black sheep (Yorkshire-øl) og en pose potetgull er alt man trenger etter en flott dag med mye frisk luft! Og det slår meg at dette er første gang vi faktisk kan tillate oss et pub-besøk på ferie i England. Fabelaktig at ungene er blitt så store at de klarer seg litt alene :-)

Pååååsketur!

Med leiebil får man enkelt sett store deler av Yorkshire på kort tid. I går, fredag, satte vi kursen mot østkysten, nærmere bestemt Whitby. Sammenlignet med nordnorske avstander, er det en lek å dra på biltur i England. Her i Yorkshire ligger det i alle fall idylliske landsbyer rundt hver sving omtrent. Første stopp på vår tur ble Goathland. Vi har vært der før flere ganger, men ettersom dette er første gangen ungene, i alle fall Martin, har et forhold til Aidensfield, passet det bra å strekke litt på beina her. Goathland er en bitteliten landsby der tv-serien Hjartet på rette staden (Heartbeat) er spilt inn, og det er også derfor folk besøker stedet! Lurer litt på hvordan det skal gå med Goathland, nå som tv-serien er over. Her er forresten også utmerkede forhold for de som liker å gå på tur. (Goathland ligger i nasjonalparken The North Yorkshire Moors.) Fascinerende lansdskap - sauer og lyng så langt øyet kan se.

Etter et besøk på togstasjonen (der en scene fra første Harry Potter-film er spilt inn) og souvenir-shopping tok vi te og toasted teacake på en kafe, før vi kjørte til Whitby, et kort stykke unna.

Whitby er en virkelig idyllisk kystby, mye mer sjarmerende enn Scarborough. Her er fiskebåter i fleng, og et uforholdsmessig stort antall butikker for gothere - noe som skyldes byens assosiasjon med Dracula! I følge Bram Stokers utgave av denne berømte vampyren var det det til Whitby han først kom i land. Byen har selvsagt et Dracula-museum!


På noen klipper over byen ruver dramatiske klosterruiner, Whitby Abbey. Havet spiser seg jevnt og trutt inn i grunnen under klippene og deler av kirkegården har allerede rast ut i sjøen. Det jobbes visstnok med å sikre klippen mot ytterligere ødeleggelse. I turistsesongen kan det ofte være lurt å parkere oppe ved klosteret, og heller gå de 199 trappetrinnene ned til byen. (Og opp igjen selvsagt!) Byen har forøvrig en nydelig sandstrand, som antakelig er perfekt på varme sommerdager. (Selv om det ikke er så mange av akkurat slike dager i denne delen av verden!)


Etter å ha handlet søstsaker i en bitteliten butikk med en en sur gammel dame som betjening, var det tid for dagens andre lunsj, denne gang på Sanders Yard. En helt grei kafe med ok lunsjmeny.


Siste stopp på dagens lille utflukt, var nok en liten landsby: Robin Hood's Bay. Vi kom dit rundt 5, og da var de aller fleste butikkene stengt. Det gjorde forsåvidt ingenting. Vi gikk ned den bratte veien til sjøen, og ungene la ut på jakt etter fossiler.


Nordøstkysten av England er nemlig et yndet område for fossiljegere, og selv om vi ikke har deltatt på noen organiserte fossilturer har vi flere ganger funnet fossillignende greier. (For eksempel denne lille saken som Helena fant.)


Nok en strålende tur i den engelske landsbygda. Lurer på om jeg burde få meg jobb i den britiske turistforeningen?

Haworth

Jeg elsker gode romaner. Jeg liker de fleste sjangere, men unngår krim og de uten happy ending. Jeg liker romaner fra unge, nye forfattere og jeg liker klassikerne. Kort sagt - jeg liker å lese! Og blant alle bøker jeg har lest, er det særlig en som skiller seg ut som min favoritt. Det er også denne boka jeg har lest flest ganger: Wuthering Heights av Emily Bronte. Når vi nå befinner oss i Yorkshire er det derfor bare naturlig at vi avlegger hjemstedet til Bronte-familien et besøk. Haworth er en liten landsby, ca 1 - 1.5 timers kjøring fra York, ikke så langt unna Bradford.

Øverst i landsbyen ligger prestegården, der Bronte-famlien vokste opp, og som nå er omgjort til et museum. (Her var det ikke lov til å ta bilder, så jeg anbefaler nettstedet for de som er interessert.) På en stille torsdag i mars var vi de eneste besøkende der, og hadde dermed hele museet for oss selv! Luksus! Her kan man studere møbler, klær, utstyr og manuskripter, samt lære litt om familien. Jeg tror imidlertid at de fleste som besøker stedet allerede vet ganske mye fra før av. Det er liksom ikke et museum du besøker om du ikke har et forhold til Bronte-romanene! Ungene trivdes faktisk også her, selv om de er for unge til å ha lest bøkene. Jeg lekte reiseleder og fortalte dem hovedtrekkene av familiens tragiske skjebne!

Howarth eksisterer omtrent utelukkende på Bronte-turisme. Antar jeg. Det er i alle fall ikke så mye annet å foreta seg, annet enn en tur på de stormfulle høydene, the Yorkshire moors, om du er av tur-typen. Det er forresten slett ikke det verste man kan foreta seg en vakker solskinnsdag i Yorskshire. Vi holdt oss imidlertid i landsbyen, og fant fram til hyggelige Cobble & Clay, der vi spiste lunsj og drakk te, før vi satte kursen hjemover. Flott dag, med sol og fint vær! (Før vi dro hadde jeg insistert på varme klær og ullundertøy, fordi det alltid er kaldt og vått i Haworth! Godt at jeg kan ta feil noen ganger!)

Påskeferie i UK 2010

Som vanlig rømmer vi fra skiturer, kakao, snø og nordnorsk påaskefeiring til varmere strøk, nærmere bestemt Nord-England og York. Her er det i det minste grønt gress og bar asfalt, selv om temperaturen bare ligger på rundt 10 grader. Men det er i det minste plussgrader!

Vi har leid en utmerket leilighet via City Lets, og bor meget sentralt.



Så langt har vi ikke rukket så mye annet enn å tusle rundt i byen, inkludert en liten tur innom turistinformasjonen - hvilket egentlig er unødvendig i vårt tilfelle ettersom vi har vært her så ofte, men vi fikk med oss en håndfull brosjyrer til videre planlegging av ferien. Og så har vi selvfølgelig spist! Det er mye god mat i England!

Vi startet på Melton's, en fabelaktig liten restaurant litt i utkanten av byen, der vi har vært 'stamgjester' de siste 17 årene. I går tok vi middagen på byens mest berømte tearoom: Bettys (nei, de bruker ikke apostrof i navnet!). Deilig mat og utmerket service. I tillegg har vi rukket lunsj på Teddy Bear Tearooms - bamsebutikk i første etasje, kafe i andre/tredje. Her er alt skjevt og skakt, men det er bare sjarmerende! Nydelig suppe og 'ostesmørbrød' (med potetgull som tilbehør - yay!). I dag inntok vi lunsj på en italiensk kafe vi aldri har besøkt før: Olio & Farina. Dit går vi absolutt flere ganger!


Fra Olio & Farina

Happy St. Patrick's Day!

I dag, 17. mars, feirer irer og irskvennlige mennesker verden over St. Patrick's Day til ære for Irlands nasjonalhelgen. Som de fleste andre helgener er det knyttet et utall mirakler og myter til navnet hans. Det blir sagt at han vekket folk fra de døde, og at han utførte mirakler som hindret motvillige høvdinger å angripe ham. Mest kjent er kanskje myten om at det var St. Patrick som forviste alle slanger fra Irland. Det blir også sagt at St. Patrick brukte trekløveren for å forklare den hellige treenighet, og denne planten har siden vært et av Irlands nasjonalsymboler.

Du trenger ikke være irsk for å feire dagen. Du trenger ikke engang å ha irske aner. Dette er en festdag som kun krever et irskvennlig sinn. (OK - det fines kanskje noen som er uenige med meg her, men det får så være!) Selv lever jeg (blant annet) etter mottoet feires det som feires kan, og har markert denne dagen i omkring 20 år nå, som regel på et trivelig utested med tilbud om irsk øl. Ikke at jeg er noen ølkjenner, så Guiness og/eller Kilkenny er som regel nok til å gjøre meg fornøyd! Det har hendt jeg ikke har hatt muligheten til å komme meg ut på byen for å feire. Da har jeg måttet nøye meg med å kle meg i grønt (Irlands "nasjonalfarge"), høre irsk musikk (mye bra å velge mellom) og utbringe en symbolsk skål til alle likesinnede ute i verden.

Det vil jeg også gjøre her og nå og løfter herved (det symbolske) glasset til alle venner av Irland der ute! Ha en strålende St. Patrick's Day, alle sammen!