Mariann sin blogg

Det er bra å ha ein plan. Det gjer livet enklare og ein treng ikkje bruke så mykje energi på å ta avgjersler. Men alt kan ikkje planleggast og nokon gonger bryr ikkje livet generelt seg om mine planar. Her kjem derfor ei oppfølging av førre blogpost.  Bukta dag 1: Sjuk! For første gong i min Bukta-historie må eg melde sjukefråver! Verken paracet eller nesespray klarer å gjere meg såpass oppegåande at eg klarer å kreke meg ut av senga. (Det hjalp ikkje eingong å smøre Ibux gel i ansiktet for å bli kvitt biholesmertane!) Klokka 7 på morgonen konstanterer eg at slaget er tapt, og tyr til den ytterste naudløysing eg har tilgang til: ein eldgamal paralgin forte - spart til bruk i krigs- og krisesituasjonar! Deretter held eg senga resten av dagen og registrerer fjernt at i Bukta er det god musikk og høg stemning og til og med sol! Bukta dag 2: Eg vaknar rundt kl. 13 og kjenner at kroppen føles underleg lett. Kva har skjedd? Kan det vere at eg kjem meg ut av senga? To timar seinare føler ...

  Enkelte ting vet man om årets festival allerede nå. Man vet man kommer til å stille i x-antall lag ull, toppet med vind- og vanntett yttertøy. Man vet det blir kaldt. Man vet fordi man har vært der før og overlevd! Derfor tar man med sekk med enda flere varme klær. Og våtservietter og dopapir. Sånn for sikkerhets skyld. Det man også vet er at det blir trivelig og at man kommer til å treffe folk man ikke har sett siden forrige Buktafestival. Nytt av året er jo imidlertid at det er 3 år siden sist! Og det er lenge å være musikkfestivalfri! Så håper man i tillegg på mindre regn enn fryktet og at maten er god. Programmet i år er ikke akkurat noe å hoppe i taket av! Som vanlig er det en rekke A4-rockeband med en slagside mot den mer hardtslående typen. Mye høres likt ut (tenk Turboneger!), og mye er forglemmelig. Men her er nye bekjentskaper og unge band og opptil flere kvinnestemmer (bare det er jo en Bukta-bragd!). Og som oftest blir man positivt overraska over noen og skuffet...