Mariann sin blogg

  Sommeren er over og høsten kommer marsjerende med regn og vind og fallende temperaturer. Fryseren er stappfull av årets fabelaktige bærhøst, og byen er igjen fylt opp av forventningsfulle studenter. Med andre ord: det er tid for Rakettnatt! 2019 synes en uendelig evighet siden, og det er tydeligvis ikke bare jeg som har ventet lenge på å få oppleve byens popfestival igjen. Utsolgt festival og stormende jubel lover godt for både arrangørene og oss som er glad i musikk. Det øker i alle fall sjansene for at vi får oppleve Rakettnatt 2023! (Selv om lokasjon er varslet endret fra neste år!) Som nevnt tidligere på denne bloggen var programmet forfriskende ungt, for en middelaldrende statsansatt som undertegnede. Men er man musikkelsker så omfavner man selvsagt nye navn – i tillegg til de gamle heltene! Kort oppsummert var årets festival full av god musikk! Men det startet ikke helt bra. FREDAG 26. august: Svenske Victor Leksell åpnet showet på fredag med en mildt sagt like...

Det nærmer seg festivaltid igjen, og mens man lurer på om regnet kommer til å vare ut hele august, kan man likegodt sette seg ned og høre på musikk. Før jeg skriver noe mer vil jeg benytte anledningen til å avsløre at undertegnede var russ i 1988 og dermed ikke akkurat er i målgruppa for Ballinciaga & co. Bare så det er sagt, lissom! For Rakettnatt er popens svar på Buktafestivalen og et absolutt viktig og kjærkomment tilskudd til festival-Tromsø! På samme måte som mye av musikken på Buktafestivalen er litt for rocka for meg (men ikke så mye som jeg pleier å tro!), er mye av musikken på Rakettnatt for «ung» og popete for meg (men ikke så mye som jeg tror!). Det morsomme med begge festivalene er at de viser fram nye og (for meg) ukjente band. I år er det for eksempel 8-10 band på Rakettnattprogrammet jeg absolutt ikke har noe forhold til. Men akkurat det er det jo lett å gjøre noe med. Som vanlig er det viktig å ha en plan, som man kan følge – eller la være! Vi starter med fredag!...

Det er bra å ha ein plan. Det gjer livet enklare og ein treng ikkje bruke så mykje energi på å ta avgjersler. Men alt kan ikkje planleggast og nokon gonger bryr ikkje livet generelt seg om mine planar. Her kjem derfor ei oppfølging av førre blogpost.  Bukta dag 1: Sjuk! For første gong i min Bukta-historie må eg melde sjukefråver! Verken paracet eller nesespray klarer å gjere meg såpass oppegåande at eg klarer å kreke meg ut av senga. (Det hjalp ikkje eingong å smøre Ibux gel i ansiktet for å bli kvitt biholesmertane!) Klokka 7 på morgonen konstanterer eg at slaget er tapt, og tyr til den ytterste naudløysing eg har tilgang til: ein eldgamal paralgin forte - spart til bruk i krigs- og krisesituasjonar! Deretter held eg senga resten av dagen og registrerer fjernt at i Bukta er det god musikk og høg stemning og til og med sol! Bukta dag 2: Eg vaknar rundt kl. 13 og kjenner at kroppen føles underleg lett. Kva har skjedd? Kan det vere at eg kjem meg ut av senga? To timar seinare føler ...

  Enkelte ting vet man om årets festival allerede nå. Man vet man kommer til å stille i x-antall lag ull, toppet med vind- og vanntett yttertøy. Man vet det blir kaldt. Man vet fordi man har vært der før og overlevd! Derfor tar man med sekk med enda flere varme klær. Og våtservietter og dopapir. Sånn for sikkerhets skyld. Det man også vet er at det blir trivelig og at man kommer til å treffe folk man ikke har sett siden forrige Buktafestival. Nytt av året er jo imidlertid at det er 3 år siden sist! Og det er lenge å være musikkfestivalfri! Så håper man i tillegg på mindre regn enn fryktet og at maten er god. Programmet i år er ikke akkurat noe å hoppe i taket av! Som vanlig er det en rekke A4-rockeband med en slagside mot den mer hardtslående typen. Mye høres likt ut (tenk Turboneger!), og mye er forglemmelig. Men her er nye bekjentskaper og unge band og opptil flere kvinnestemmer (bare det er jo en Bukta-bragd!). Og som oftest blir man positivt overraska over noen og skuffet...