Mariann sin blogg

 Som forventet ble Tromsø Internasjonale Filmfestival en digital hendelse i år. Trist, men nødvendig. Halve poenget med TIFF er jo det sosiale! Det yrende livet i byen og pausene på kafe mellom filmene, der man utveksler erfaringer, opplevelser, eller bare helt enkelt er sammen. I stedet ble det TIFF digital, med visning hjemme i stua. Det ble selvsagt ikke helt det samme, men vissheten om at mange av de man vanligvis ville delt en flaske vin med under TIFF også satt hjemme og så på film skapte jo et slags felleskap. Til tross for hjemmekino klarte jeg å styre meg og ikke bestille flere billetter enn det jeg klarte å se. Tilsammen 7 stykker i år. En til hver dag er akkurat passe. Og det beste med digital TIFF er jo at man kan se filmene når det passer, og ikke trenger å unngå filmer som er satt opp på dagtid. Det ble dermed plass til følgende filmer: Cat in the wall (2019): Ikke en kattefilm, om noen trodde det, snarere et slags kort glimt inn i tilværelsen i en sliten boligblokk ...

 Ikke skjønner jeg hva som skjer, men nå er det altså flere år siden jeg ble skikkelig hekta på et album. (2016: Trentemøllers Fixion ). Jeg mistenker at jeg er blitt immun mot god popmusikk slik at den ikke trenger helt gjennom mitt kritiske forsvarsverk. Eller så er jeg bare rett og slett blitt gammel og trøtt ... For det kan vel ikke være slik at 2020 var et fullstendig middelmådig musikkår? Jo, jeg tror vi sier det slik.  Jeg merker meg likevel at jeg blir mindre og mindre rock 'n'n roll! (Ikke at noen ville beskyldt meg for å være akkurat det for 30 år siden heller, men dog!) Jeg ender opp med mye streit popmusikk, med tung overvekt av kvinnelige vokalister. Og jeg ender opp med gamle kjente og forholdsvis få nye band/artister på lista mi. Både Grimes, 5 Billion in Diamonds, Lost Horizons, Holy Motors og Emilie Nicolas har tidligere listeplasseringer hos meg. Det stemmer nok det som pyskologien påstår: Vi liker og trekkes mot det kjente. I 2020 klarte jeg å skrape sammen ...