Mariann sin blogg

Så er vi nok ein gong klar for å ta fatt på den musikalske sjølvmeldinga for året som har gått. Inga enkel sak, kan eg fortelje dykk. Det har tatt meg uhorveleg mange timar med lytting til både god og middelmåtig musikk. Mest god, sjølvsagt. Som vanleg rekk ein berre over eit lite mindretal av alt det fabelaktige som lages rundt omkring i verda. Sånn er det jo med så mangt. Eg tenkjer det same om alle bøkene eg aldri får lese.  Sidan eg er veldig glad i lister av alle slag, les eg med entusiasme andre musikalske kåringar. Og som vanleg blir eg noko forundra over at "mine" album så sjeldan er å finne på andre sine lister. Kva er galt med folk??? Anyway, eg reknar med at alle andre listeglade har same problem som eg - nemleg at ein ikkje har tid til å få med seg alt:) Eg klarte ikkje å avgrense meg til 10, så i år blir det ei Topp 20-liste. Som seg hør og bør startar eg nedst. 20. Scott Matthews: New skin Matthews debuterte i 2006 med den ytst nydelege songen "Elusive...

Denne posten er overført fra den nå nedlagte bloggen Fagreferenten forteller. Opprinnelig publiseringsdato: 15.05.2009 Har nå ligget til sengs i 5 dager med kombinert bihule- og ørebetennelse. Ytterst kjedelig. De siste par dagene har jeg imidlertid klart å lese litt i det minste. Da føles ikke dagene fullstendig bortkastet. Jeg har for eksempel fått lest ferdig bind 1 av Olav H. Hauges dagbøker. (Har tidligere lest bind 5. ) Bind 1 strekker seg fra 1924 (da forfatteren var 16 år) til 1959, altså en ganske lang periode. Til forskjell fra bind 5 er det forholdsvis lite fra Hauges personlige liv vi møter her. Bind 1 er først og fremst en slags dannelsesreise. Her er litteraturkritikk og –teori, religion og filosofi i imponerende mengder, refleksjoner over det han leser og det som inspirerer ham. Kun innimellom møter vi Hauges dagligliv, og da gjerne helt kort. Han snakker lite om periodene med psykisk sykdom. Krigsårene er fjernet helt. Enten er de kommet bort, eller kanskj...

Denne posten er overført fra den nå nedlagte bloggen Fagreferenten forteller. Opprinnelig publiseringsdato: 01.01.2010 Over 7 måneder er gått siden jeg la fra meg bind 1 av Olav H. Hauges dagbøker. I løpet av jula gjorde jeg meg ferdig med bind 2. (Det er ikke det at jeg leser ekstremt sakte, men heller at jeg leser mye på en gang...!) Bind 2 strekker seg fra juli 1959 til juli 1966. 7 år. 800 sider. Jeg skal straks og med en gang - eller så snart som mulig - gå i gang med bind 3. I mellomtiden har jeg plukket ut en håndfull utdrag fra bind 2. Hauge har passert 50 år, har publisert flere diktsamlinger og bor fortsatt alene i Ulvik i Hardanger. Bind 2 gir oss litt mer av personen Hauge, men fortsatt er det iveren for litteratur og særlig diktningen som dominerer dagbøkene. Han leser enormt mye, og følger nøye med i tidens litteraturkritikk og litteraturdebatter. De gangene vi får glimt av personen Hauge er det ofte det dystre og mørke som skinner gjennom, men innimellom er...

Denne posten er overført fra den nå nedlagte bloggen Fagreferenten forteller. Opprinnelig publiseringsdato: 24.11.2010 Advarsel: Dette innlegget er bare for fans av Olav H. Hauge :-) Ser at det er nesten et år siden jeg leste ferdig bind 2. Det går sannelig sakte her i verden! Men det skyldes ikke at Hauges dagbøker er kjedelig lesning. På ingen måte. Jeg fryder meg når jeg kan krølle meg sammen i sofaen og lese noen sider. At jeg har brukt så lang tid skyldes nok heller mangelen på 'krølle-seg-sammen-i-sofaen-stunder'. Og at en rekke andre bøker også krever oppmerksomhet. Men nå er altså bind 3 ferdiglest, og bind 4 ligger klar i hylla. Jeg tenkte derfor å gjøre som jeg pleier, nemlig å trekke fram noe av det man kan finne i disse dagbøkene. Bind 3 omhandler perioden fra 4. juli 1966 til 11. januar 1972. Hauge er i denne perioden blitt en kjent og kjær poet i Norge, med flere utgivelser bak seg. Han reiser rundt og snakker om diktene sine en rekke steder, treffer ...

Denne posten er overført fra den nå nedlagte bloggen Fagreferenten forteller. Opprinnelig publiseringsdato: 20.06.2011   Ein epoke er over. Eg har vore på ei 3726-siders reise gjennom livet til diktaren Olav. H. Hauge. Det har vore ei særs interessant reise. Forvitneleg, for å seie det med eit ord Hauge er glad i.  Dagbøkene hans strekk seg frå 1924-1994. For meg starta det med eit besøk i Ulvik, der han budde heile livet. Då eg kom heim tok eg tilfeldigvis til å lese band 5 av dagbøkene hans, og dermed blei eg hekta. Rett og slett. Slik eg blei av dikta til Shelley då eg var 20 år.  I band 4 (1971-1982) skjer det store ting i livet hans. Han er no ein etablert diktar. Og ikkje minst, han finn kjærleiken og giftar seg med Bodil Cappelen. Vi blir tatt med gjennom 70-tallet med astralkropper, ånder, psykotronikk og astrologi. Sjølv var han løve - "ikkje skralt teikn" skriv han. (s. 158) Vi får eit bilete av tida, av rådande litterære strøymingar og ikkje minst H...

 Som forventet ble Tromsø Internasjonale Filmfestival en digital hendelse i år. Trist, men nødvendig. Halve poenget med TIFF er jo det sosiale! Det yrende livet i byen og pausene på kafe mellom filmene, der man utveksler erfaringer, opplevelser, eller bare helt enkelt er sammen. I stedet ble det TIFF digital, med visning hjemme i stua. Det ble selvsagt ikke helt det samme, men vissheten om at mange av de man vanligvis ville delt en flaske vin med under TIFF også satt hjemme og så på film skapte jo et slags felleskap. Til tross for hjemmekino klarte jeg å styre meg og ikke bestille flere billetter enn det jeg klarte å se. Tilsammen 7 stykker i år. En til hver dag er akkurat passe. Og det beste med digital TIFF er jo at man kan se filmene når det passer, og ikke trenger å unngå filmer som er satt opp på dagtid. Det ble dermed plass til følgende filmer: Cat in the wall (2019): Ikke en kattefilm, om noen trodde det, snarere et slags kort glimt inn i tilværelsen i en sliten boligblokk ...

 Ikke skjønner jeg hva som skjer, men nå er det altså flere år siden jeg ble skikkelig hekta på et album. (2016: Trentemøllers Fixion ). Jeg mistenker at jeg er blitt immun mot god popmusikk slik at den ikke trenger helt gjennom mitt kritiske forsvarsverk. Eller så er jeg bare rett og slett blitt gammel og trøtt ... For det kan vel ikke være slik at 2020 var et fullstendig middelmådig musikkår? Jo, jeg tror vi sier det slik.  Jeg merker meg likevel at jeg blir mindre og mindre rock 'n'n roll! (Ikke at noen ville beskyldt meg for å være akkurat det for 30 år siden heller, men dog!) Jeg ender opp med mye streit popmusikk, med tung overvekt av kvinnelige vokalister. Og jeg ender opp med gamle kjente og forholdsvis få nye band/artister på lista mi. Både Grimes, 5 Billion in Diamonds, Lost Horizons, Holy Motors og Emilie Nicolas har tidligere listeplasseringer hos meg. Det stemmer nok det som pyskologien påstår: Vi liker og trekkes mot det kjente. I 2020 klarte jeg å skrape sammen ...