Mariann sin blogg

Jeg skal innrømme at jeg er svak for Ketil Bjørnstad. Jeg liker musikken hans. Og jeg liker bøkene hans. (Selv om jeg bare har lest en håndfull av dem.) I vår leste jeg Verdens ende . Egentlig helt tilfeldig, etter et tilbud i Bokklubben jeg ikke kunne motstå. Dette er min type litteratur. Om enn litt i tristeste laget. Dette handler om død og sorg og hevn og menneskets indre krefter - og mangel på krefter. Den havner likevel aldri i nærheten av Ørstavik-kjøret og kan derfor fullt ut leses uten en følelse av at verden går under. Hele utgangspunktet med romanen er et barns død. Og ettersom dette skjer helt tidlig i romanen, kan man puste normalt de resterende sidene. Handlingen dreier seg for det meste om foreldrenes sorg, og selv om dette høres fryktelig ut, blir det ikke oversentimentalt. Det pleier det heller ikke å bli i de av Bjørnstads romaner jeg har lest så langt. Men du skal ha et hjerte av stein om du ikke føler noe som helst når du leser. Selv synes jeg det aller verste v...

Årets ferietur ble utvidet med noen dager for at vi skulle rekke å ta en tur innom York. Selvsagt! Unnskyldningen denne gangen var å se andre etappe av Tour de France som startet i nettopp York. Vi leide leilighet i Skeldergate som vanlig og troppet opp i god tid for å se på både "reklametoget" (eller hva det nå heter når sponsorene kjører gjennom byen og kaster ut reklameartikler ...) og de ordentlige syklistene. Masse folk langs hele ruta og veldig god stemning. Det regnet ikke engang:) Og plutselig var det over. Etter at syklistene hadde kommet seg vel ut av byen, var det street party i bydelen vi bodde sist. Masse folk, musikk og mat overalt. Å se sykkelløp er 99,5% venting og 0,5 % action er min konklusjon. Artig for ungan og alt det der. Men å være i York er alltid moro for hele familien. Det ble besøk hos gamle venner, shopping og selvsagt mye god mat på våre faste stamsteder - Bettys , Mannion , Wagamama , Jamie's Italian ...  Mer rakk vi ikke før vi måtte forl...

Dette er vårt tredje besøk i Monterosso al Mare. Ikke uten grunn. Byen, om man kan kalle det en by, er bitte liten og idyllisk beliggende som den nordligste av de fem Cinque Terre-byene. Her er fabelaktig lite å bruke penger på, annet enn mat og overnatting. Og stranda! De fleste (og beste) strendene er private, og det koster oss 50 € om dagen for 4 solsenger og 2 parasoller. Da er det greit at shoppingmulighetene er begrensa. I tillegg må vi ut med 18 € døgnet for parkering. Vi anbefaler for øvrig ingen å kjøre hit. Smale veier og nesten ingen parkeringsplasser å oppdrive. I selve byen er det forøvrig ikke tillatt å kjøre, hvilket vi synes er aldeles ypperlig. Denne gangen ble vi en hel uke. Det trenger man. Minst! Før vi dro var det varslet regn hver dag omtrent, men det slo heldigvis ikke til. Den ene dagen med overskyet vær og regn brukte vi til å rusle en tur opp til toppen av et lite "fjell" som skiller den gamle og nye bydelen. Der ligger byens kirkegård. Vi bor forø...

Chiavari er en liten by i Nord-Italia, ikke så langt fra Genova. Den er ikke akkurat gjennomført vakker, men innimellom finner man mange flotte kirker og palasser og handlegater med overbygde fortau. Hovedattraksjonen for turister er selvsagt de lange strendene. Når det er sagt så fikk jeg inntrykk av at Chiavari passer perfekt for den som vil feriere et stykke unna de store turistsvermene. Stort sett bare italienere overalt. For oss som kom rett fra Monterosso og Cinqueterra-området var det rett og slett deilig å slippe unna hordene av amerikanere og skandinaver man gjerne møter i disse områdene. Vi spiste for eksempel på tre utmerkede restauranter, og ingen av dem hadde mneyer på engelsk. Det synes jeg er et godt tegn! Hotellet vi bodde på var Monte Rosa. Fin resepsjon,god service, flott lite bassenganlegg, men kjiiiipe rom. Vårt rom, et familierom, var i grunnen et vanlig dobbeltrom der de hadde presset inn en køyeseng. Tenk deg en gjennomsnittlig norsk campinghytte fra 80-tallet,...