Mariann sin blogg

Jeg har ikke vært i særlig mange bryllup i mitt liv. Folk rundt meg har ikke for vane å gifte seg. Og hvis de gjør det er det gjerne et stykke unna. Men altså, i år passet det utmerket inn i ferieruta vår å være gjest i Kristian og Sylvia sitt bryllup. Mitt favorittbryllup så langt! Selve vielsen fant sted i den katolske kirka i Ålseund. Ganske seriøse greier, dette katolske vielsesritualet. Det hele foregikk på engelsk, ispedd norske salmer og norske folketoner i orgelmusikken. Gjestene kom fra store deler av verden: Australia, Malaysia, Spania, Tromsø m.m., pluss en hel flokk fra Storbritannia (brudgommen er halvt skotsk/halvt ålesunder, og paret bor i London). Etterpå ruslet vi over til et båtmuseum der vi etter hvert gikk om bord i en båt som fraktet oss ut til seilforeningas lokaler på Gåsholmen, ei lita øy i nærheten. Maten var nydelig, gjestene hyggelige, utsikten vakker og kakene utsøkte. Helena falt for krumkakene og spiste minst 6 stykker, før vi måtte forlate selskapet i 11-...

Dag 4 startet med sol og fint vær, og vi kjørte vestover med godt humør. Ingen av oss hadde vært på disse traktene før, så vi kjørte innom flere av byene. Første stopp var Kristiansund. Vi tusler litt rundt i byen, spiser lunsj på en anonym cafe, men får egentlig ikke noe spesielt inntrykk av byen. Kald vind gjør at vi ikke blir så lenge. Vi kjører videre og tar Atlanterhavsveien mot Molde. Dette var en fantastisk flott veistrekning. Sola skinte og vi ønsket at tiden skulle stå stille. Vel verdt en omvei om du er i nærheten. Neste stopp er Molde. For å rekke den ferga vi ønsker, blir vi ikke så lenge, men Martin får ønsket om å se Molde stadion (eller Aker Stadion som den heter) oppfylt. Nokså seint på kvelden ankommer vi Ålesund i strålende kveldssol og byen viser seg fra sin beste side. Vi tok inn på SAS-hotellet, som viste seg å være nokså middelmådig. Ettersom det var såpass seint bestilte vi en lett middag på rommet. Det tok over 1 time før maten kom, og den var ikke spesielt god....

Dag 3 av ferien startet grå og nokså kald. Vi tok en forholdsvis tidlig (til oss å være) ferge fra Nesna. Nordland er et langt og vakkert fylke - i alle fall langs riksvei 17. Turen sørover var fin, og ungene var meget fornøyd med å se både elg og ørn. Vi voksne var mest begeistret over flekkene av blå himmel som stadig ble større. Endelig glimt av sol! Fergene gikk unna som bare det, og ut på ettermiddagen kom vi inn i Nord-Trønderlag og tok av fra Kystriksveien (R17). Allerede rundt Steinkjer begynte vi å tenke overnatting, med fant liksom ingenting som fristet. Til slutt endte vi opp på Rica Hell Hotell. Slett ikke så ille hotell og ganske fint rom, men du verden for en traurig plass Stjørdal er.

Jeg lovet å skrive litt om ferien, og fant ut at jeg får ta litt om gangen. I kveld skriver jeg om Nordland. Etter en St. Hansaften på Langnes i strålende sol med grilling av pølser og pannekaker og anna godt, startet vi ferien 24. juni i gråvær og regn og ikke så veldig mange varmegrader. Det tok over to dager å kjøre til lettere skydekke. Første stopp var Hamarøy, nærmere bestemt Tranøy helt i nord. Vi hadde planlagt forholdsvis lite på forhånd, og tok en god del på sparket underveis. Første overnatting hadde vi imidlertid booket. Etter å ha surfet litt rundt på internett kom jeg over et lite hotell ved navn Edvardas Hus , og til tross for en litt høy pris (1850 for oss 4) bestemte vi oss for å slå til. Det gjorde vi rett i, for etter 19 dager på tur, var dette et av de aller beste stedene vi bodde på. Ren idyll. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som hadde skjedd om været hadde vært bra. Da hadde vi kanskje blitt der resten av ferien!!! Maten var utsøkt, og servicen var personlig uten...

Jeg skriver ting i litt bakvendt rekkefølge nå. Sånn blir det når man er lite disiplinert på kveldene. Men jeg må bare skrive noen ord om idylliske Grøtavær. Og kanskje legge ut noen bilder etterhvert. Bare jeg får tid. Men Grøtavær altså - ei bygd helt ytterst på Grytøya utenfor Harstad. En kort fergetur fra Storneset til Bjørnerå, og ca 20(?) minutters kjøring bringer deg til denne bygda, der jeg alltid føler meg så hjemme. Dette er stedet der bestemoren min, Anna, vokste opp, og i barndommen min (på 70-tallet) pleide vi å være der nesten hver sommer. Trur eg. Jeg husker mine oldeforeldre Hjalmar og Kenna (Karen) som utrolig koselige, jeg husker det lille huset, med de mange rommene, jeg husker skråtak på loftet, jeg husker butikken stappfull av mye rart og at folk alltid spurte hvem jeg var og at de hadde en nydelig bringebærbrus der. Jeg husker kirkegården, og at jeg en gang slo kneet mitt kraftig da jeg ramla på en stein - og stein er det nok av. Det er ikke uten grunn øya har få...

7-9. august var jeg på slektstreff i Kattfjord. Det var etterkommere av min manns oldeforeldre som var invitert til treff, og altså ikke mine slektninger. Jeg synes imidlertid enhver anledning til å spise kake er ypperlig, så jeg fulgte med glede med på lasset, sammen med ungene. Vi bodde i campingvogna til svigers, sammen med Erik og Hanna, som også var med. De første vi møtte var Cecilie og Ann-Kristin, førstnevnte har gått 9 år i klasse med søstera mi, og var dermed ikke helt ukjent. Verden er som kjent ganske liten, og det er jo litt morsomt å oppdage at man er i familie med folk man har kjent lenge. Cecilie er firemenning med mine unger. Fredagen var det grilling, bildevisning og historier fra gamle dager om Peder og Kristine Moe. Grillmaten var utmerket. En lovende start. Bortsett fra noen bråkete og urolige unger som gjorde at vi ikke fikk med oss hva som ble sagt framme ved scenen, ble det en meget hyggelig kveld. Ingrid, Jan Yngve sin bestemor, var hedersgjest, og den eneste i...