Mariann sin blogg

Hvordan kan det ha seg at noen få klesplagg tar så stor plass? Og hvordan kan barneklær for 2 uker fylle en HEL STOR koffert? Skjønner ikke dette. Det ser så lite ut når man begynner, men plutselig er lokket umulig å få igjen. Bortsett fra flyplassmat er pakking det aller verste ved reising. Denne tanken om at du antakelig pakker alt for mye... men dersom du skulle la noen plagg ligge igjen hjemme, får du garantert bruk for dem. Ahhhrrgg! Og har jeg glemt noe? Hva var det jeg absolutt måtte huske? Og med tanke på de to ukene med shopping som ligger foran meg, hvordan skal jeg få med meg alt hjem igjen? Kanskje best å gå å legge seg nå?

For å ta noen elementære fakta først. Jeg er fan av U2. Synes ikke alt de har gjort er like genialt, men jeg er altså fan likevel. Man holder med laget sitt i medgang og motgang, you know. I motsetning til de fleste synes jeg The Joshua Tree var en smule kjedelig og at The Unforgettable Fire er den beste plata deres. Det var den som gjorde meg til fan. Det skjedde en lørdags morgen i oktober 1984. (Radioprogrammet var Pandoras jukebox!) Denne nye plata fenger meg mye mer enn flere av de siste utgivelsene. Her er en gjennomgang av låtene. Og NB: jeg bryr meg ikke om tekstene! Musikk er musikk. Litteratur er litteratur. 1. No line on the horizon : Liker refrenget. Men jeg skjønner det kan bli litt mye Bono av og til. Her skulle produsentene har barbert bort litt av hulkingen hans. 2. Magnificent Super låt, klart singlevalg. Fin, gjenkjennelig Edge-gitar, tar oss med til Unforgettable Fire , noe som vel skyldes produsentene Lanois/Eno. Dette er en feelgood-sang som får meg i godt humør. 3...

Workinnmarka skole (i Tromsø, om noen lurer på det) er en (stort sett) velfungerende skole. Men av og til hører man om ordninger man ikke forbinder med moderne pedagogikk. På Workinnmarka opererer de for eksempel med jentegym og guttegym. Både på SFO og i skoletida. Dette gjelder altså både 6-åringene og 6-klassingene (eller heter det 6-trinningene nå?) Da jeg spurte lærerne om årsaken til dette var svaret "fordi mange av jentene(i noen aktiviteter) har en tendens til å bli passive, og noen gutter veldig dominerende." Hva gjør man så med passive jenter og dominererende gutter? Jo, man deler dem, slik at jentene får være passive i fred, og guttene får dominere i vei, uten å måtte ta hensyn til de passive jentene. Og hva slags signaler sender dette til de unge elevene? Fordi du er jente passer du til en bestemt type fysisk aktivitet? Og fordi du er gutt passer du til en annen? Eller kan det være at lærerne/SFO-personalet ikke orker å roe guttene, eller øke jentenes aktivitetsni...

Det er jo han Finn Arve! Der er han Finn Arve igjen! Det er han Finn Arve som e mannen med ljåen! Og så videre. Ingen tvil hvem som var den store helten i HTs suksessforestilling Peer. I alle fall om vi spør en 7-åring. I helga tok jeg med meg tanta mi og begge ungene (nesten 7 og 11.5) på teater. Det er jo viktig å gi ungene kulturelle input i denne disneyfiserte verden, og hva er vel bedre enn Ibsen! Selv stormleste jeg Peer Gynt i originalversjonen et par dager før forestillinga... sånn for å være litt forberedt, og for å kunne fortelle ungene hva det hele handlet om. Med skam å melde var det faktisk første gang jeg leste hele stykket. (Hva i all verden gjorde man i norsktimene på 80-tallet??? Vi leste ikke klassikerene i alle fall.) Anyway. Knut Nærums og HTs Peer var noe helt annet enn forventet. Morsomt hele veien, med humor for både store og små, iblandet små glimt fra moderne populærkultur, for eksempel koblingen mumie og mummitroll! Sangene var hentet fra hitlistene de siste 2...

OK, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er lettrørt. Av og til. For eksempel når jeg ser triste og/eller sentimentale filmer. Eller leser om noe trist, enten det er fiksjon eller virkelighet. Men jeg kjemper mot tårene så lenge jeg klarer. I alle fall om jeg er på et offentlig sted, for eksempel i en mørk kinosal. Liker egentlig ikke å gråte når andre er til stede. Men av og til er det vanskelig å la være. I dag inviterte min søster meg med på kino: Bienes hemmelige liv (The Secret life of bees), basert på Sue Monk Kidds roman med samme navn. Har ikke lest boka, og ante ikke hva filmen handlet om. Det er vel ikke en skrekkfilm, eller en thriller, eller noe med tragisk slutt, spurte jeg min søster, etter at vi hadde satt oss godt til rette i Sal 5. Neida. Og det hadde hun rett i. Men gjett om det var en gråtefilm! En nydelig film, med handling fra Sørstatene og 1960-tallet, om honning og rasisme, men aller mest om å bli elsket og om å høre til. Vakkert og trist og gode skuespillere. Jeg holdt...

Bryr meg ikke så mye om selve videoen, men Tommy Sparks "I'm a rope" er er fabelaktig energilåt. Tommy Sparks - I'm A Rope

Av og til befinner man seg midt i en krise uten å vite om det. Da er det godt at det finnes omtenksomme medmennesker som ikke nøler med å si fra dersom de føler at dette er nødvendig. Du finner sikkert slike medmennesker i alle yrkesgrupper, men selv har jeg særlig møtt dem bak disken på parfymerier. For en tid tilbake var jeg innom nettopp en slik butikk. Selv om jeg ikke er noen stor kunde der, liker jeg parfymerier ganske godt. Jeg liker butikker fulle av lekre, velduftende varer. (Bakeriutsalg, delikatesseforretninger etc. faller også inn under denne kategorien.) Mitt forrige besøk til et parfymeri skyldtes behov for ny dagkrem. Dette var en ettermiddag. Jeg svinset rundt på et varmt kjøpesenter ikledd full vinteruniform (dunjakke og ullundertøy), og hadde store planer om å være ute igjen så raskt som mulig. Dette er nemlig slikt jeg gjør unna kjapt og greit. Kjøper stort sett det jeg kjøpte sist. Men denne gangen traff jeg på en salgssulten, men hyggelig ekspeditør, som straks påp...