Mariann sin blogg

Det er jo han Finn Arve! Der er han Finn Arve igjen! Det er han Finn Arve som e mannen med ljåen! Og så videre. Ingen tvil hvem som var den store helten i HTs suksessforestilling Peer. I alle fall om vi spør en 7-åring. I helga tok jeg med meg tanta mi og begge ungene (nesten 7 og 11.5) på teater. Det er jo viktig å gi ungene kulturelle input i denne disneyfiserte verden, og hva er vel bedre enn Ibsen! Selv stormleste jeg Peer Gynt i originalversjonen et par dager før forestillinga... sånn for å være litt forberedt, og for å kunne fortelle ungene hva det hele handlet om. Med skam å melde var det faktisk første gang jeg leste hele stykket. (Hva i all verden gjorde man i norsktimene på 80-tallet??? Vi leste ikke klassikerene i alle fall.) Anyway. Knut Nærums og HTs Peer var noe helt annet enn forventet. Morsomt hele veien, med humor for både store og små, iblandet små glimt fra moderne populærkultur, for eksempel koblingen mumie og mummitroll! Sangene var hentet fra hitlistene de siste 2...

OK, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er lettrørt. Av og til. For eksempel når jeg ser triste og/eller sentimentale filmer. Eller leser om noe trist, enten det er fiksjon eller virkelighet. Men jeg kjemper mot tårene så lenge jeg klarer. I alle fall om jeg er på et offentlig sted, for eksempel i en mørk kinosal. Liker egentlig ikke å gråte når andre er til stede. Men av og til er det vanskelig å la være. I dag inviterte min søster meg med på kino: Bienes hemmelige liv (The Secret life of bees), basert på Sue Monk Kidds roman med samme navn. Har ikke lest boka, og ante ikke hva filmen handlet om. Det er vel ikke en skrekkfilm, eller en thriller, eller noe med tragisk slutt, spurte jeg min søster, etter at vi hadde satt oss godt til rette i Sal 5. Neida. Og det hadde hun rett i. Men gjett om det var en gråtefilm! En nydelig film, med handling fra Sørstatene og 1960-tallet, om honning og rasisme, men aller mest om å bli elsket og om å høre til. Vakkert og trist og gode skuespillere. Jeg holdt...

Bryr meg ikke så mye om selve videoen, men Tommy Sparks "I'm a rope" er er fabelaktig energilåt. Tommy Sparks - I'm A Rope

Av og til befinner man seg midt i en krise uten å vite om det. Da er det godt at det finnes omtenksomme medmennesker som ikke nøler med å si fra dersom de føler at dette er nødvendig. Du finner sikkert slike medmennesker i alle yrkesgrupper, men selv har jeg særlig møtt dem bak disken på parfymerier. For en tid tilbake var jeg innom nettopp en slik butikk. Selv om jeg ikke er noen stor kunde der, liker jeg parfymerier ganske godt. Jeg liker butikker fulle av lekre, velduftende varer. (Bakeriutsalg, delikatesseforretninger etc. faller også inn under denne kategorien.) Mitt forrige besøk til et parfymeri skyldtes behov for ny dagkrem. Dette var en ettermiddag. Jeg svinset rundt på et varmt kjøpesenter ikledd full vinteruniform (dunjakke og ullundertøy), og hadde store planer om å være ute igjen så raskt som mulig. Dette er nemlig slikt jeg gjør unna kjapt og greit. Kjøper stort sett det jeg kjøpte sist. Men denne gangen traff jeg på en salgssulten, men hyggelig ekspeditør, som straks påp...

Klokka har passert midnatt og jeg vet utmerket godt at jeg ikke bør skrive noe offentlig etter midnatt. Ordene har en tendens til å endre seg i dagslys. Men jeg tar sjansen. Er nettopp ferdig med å henge opp 48 pakker på årets julekalender. Det har kostet tid og penger å skaffe disse tingene. Og nå har det tatt meg 2 cder å gjøre kalenderen klar. (Goldfrapps Felt Mountain og Roxy Musics Avalon om du lurte.) Musikken gjør meg heldigvis harmonisk og edel til sinns. Dette er ikke egentlig en klagesang. Jeg liker å lage denne adventskalenderen til ungene. Men jeg blir litt skremt når jeg nå ser meg rundt i stua. Etter en opptelling kan jeg melde om følgende: 1 pakkekalender (med 48 pakker) 3 sjokoladekalendere (ungene får en hver, og så skal selvfølgelig mannen også ha en) 1 'bokkalender': Dickens' En julefortelling i meget forkorta utgave fordelt på 24 små bøker. (Denne er ikke så verst, og tas fram hvert år. Miljøvennlig med andre ord) 1 Littlest Pet Shop-kalender 1 Lego-kale...

For tida les eg dagbøkene til Olav H. Hauge. Eg begynte med bind 5 og blei heilt hekta. Bøkene dreg meg inn i sin verden og eg lengter etter å vere der blant alle orda og tankane og visdomen. Eg følte med han då den vesle kattungen hans døydde. Han gråt heile dagen, står der. Eg tenkjer på Hauge, gråtande over kattungen, og gret nesten sjølv. Så begynte eg på bind 1. Eg venta meg ein ung og umoden gut, men i staden skriv han som ein livserfaren, eldre mann. Han må ha vore svært spesiell.  I kveld har eg vore på Riksteateret si forestilling: "Kom ikkje med heile sanningi". Eg lika ikkje ho syngedama. Det passa ikkje til dikta hans. Orda forsvann i musikken. Og det er jo orda som er Hauge. Forestillinga ville vore mykje betre om det bare var Stein Grønli, og litt pianomusikk i bakgrunnen. No skal eg halde fram med dagboka. Av ein eller annan grunn grip den meg meir enn sjølve dikta. Det er personen Hauge som grip tak i meg, side etter side. Eg let meg gripe. Om band 1 Om band ...

Jeg følger med interesse det pågående rektorvalget ved UiT. Har jobbet ved institusjonen i 12 år, og før det var jeg student i 6 år. Jeg har altså rundt 18 års fartstid ved Universitetet i Tromsø, men har aldri før registrert så mye engasjement ved et rektorvalg. Eller er det jeg som er mer ved bevissthet enn tidligere? Det kan godt være en mulighet:-) Argumentene er mange og dårlige. På Kort sagt-sidene i Nordlys i dag (ikke at man skal bry seg så nøye med hva som står der, men...) leste jeg en variant av et ofte hørt argument: "... Aarbakke har gjort en utmerket jobb" men likevel må vi få en endring! Altså endring for endringens del, ikke fordi den sittende rektoren har gjort en dårlig jobb. Hva er det som går av folk? Verken Aarbakke eller Hauglidama er perfekte kandidater, bare så det er sagt. Men: UiT har en tøff jobb å gjøre med å få til fusjonen på en mest mulig smertefri måte. Da kan man ikke forkaste de som med entusiasme og engasjement har gjort grunnarbeidet, til f...