Mariann sin blogg

Hagen i januar

2012-02-05T00:11:00.000+01:00

Som nordlending kan jeg ikke annet enn å begeistres over alt som er grønt midt på vinteren. Etter en nokså mild desember og januar med svært lite frost spirer og gror det som bare det utenfor huset vårt her i York. Det har dukket opp snøklokker både her og der. Krokusen spirer. Og jeg tror det som kanskje muligens skal bli påskeliljer også viser tegn til liv. Det kan selvsagt være tulipaner eller andre løkplanter. Jeg har på ingen måte grønne fingre og ser ikke forskjell på slikt så lenge blomstrene holder seg i skjul. Jeg har gitt opp å gjøre forbedringer i hagen. Mitt mål er å ikke gjøre den verre enn da vi flyttet inn! Hagearbeid tar tid. Og man blir kald på fingrene nå i vintermånedene. Så jeg nøyer meg med å se ut vinduet og tenke på det jeg burde gjøre når det blir varmere!

Hagen en vakker januardag

Snøklokker som titter fram i blomsterbedet.

Et av epletreene i all sin nakenhet!

Lyngen trives i vintermånedene.


Hattie og Helena har piknik i hagen!

PS. I skrivende stund er det ferbuar. Og hele hagen er dekket av snø. Er spent på hvor lenge det varer.

This is how it feels ...

2012-01-23T17:25:00.000+01:00

Inspiral Carpets is on the radio. "This is how it feels to be lonely". And I think to myself: Am I lonely? And I conclude with a very positive no.

Up until August last year I worked full time. (Sometimes the work burden made it feel like I had 2 full time jobs, actually!) A busy, but good life. Good friends, good colleagues. All you need, really. And then I took a break from all that to be a housewife in Northern England for a year.

After almost 6 months, I'm still not homesick. And I don't long for work. And I find this very strange. And a bit worrying. Especially considering I have no close friends here in York. It seems I'm not such a social creature I thought I was. (The only thing I miss though, is having a cat around to talk to.)

I'm not a complete recluse though. I volunteer once a week at Helena's school, and meet with other volunteers. A bunch of interesting and friendly mums. And I've joined a book club, where I meet other readers and sometimes talk about books but mostly about other subjects, whilst having cake and wine.

But most of all, I have social media. Not that it can replace meeting up with real friends. But it does fulfill most of my needs to feel in touch with the world. Through Facebook and Twitter I get a glimpse of what's going on in my 'previous' life in Tromsø. And I can share banalities from my own life of housework and Englishness. Through Twitter, I also keep an eye on what's going on in the library world, without giving it too much thought:) I have e-mail contact with some of my friends/colleagues. And I chat (online) regularly with another friend. In other words: My life is not an isolated island, even though I spend most days at home, hoovering, cooking or baking bread.

I do wonder if I would have been equally content with a year like this in an offline world. I sincerely believe the answer would be no. So cheers to Facebook and all the rest! And to my next 6 months in York:-) (Wish it was 6 years instead!)

The best of 2011

2011-12-29T17:37:00.000+01:00

På tide å ta et tilbakeblikk på musikkåret 2011 og hvilke artister og sanger som slo an i heimen i fjor!
Som sist ser jeg at jeg i mye større grad er opptatt av enkeltlåter enn hele album. Og som vanlig er BBC Radio6 hovedinspirasjonen min på musikkfronten. Et helt gjennomsnittlig år vil jeg si. De som kjenner min musikksmak fra før vil antakelig ikke finne noen overraskelser på lista mi! Det går i britisk-inspirert popmusikk:-) Som alltid er lista helt subjektiv og preget av skrivende stund. Jeg er sikker på at både rekkefølgen og innholdet ville vært annerledes om jeg skulle skrive lista på nytt om to uker.

Årets juleplate:
Smith & Burrows: Funny looking angels
Det er sannelig ikke ofte popartister klarer å snekre sammen en brukbar juleplate. Selv ikke Tim Wheeler/Emma The Great-plata var noe å skryte av. Men Tom Smith fra The Editors (og med en av popmusikkens beste stemmer for tiden) og Andy Burrows fra Razorlight klarte akkurat så vidt å komme seg over godkjent-terskelen. Ikke alle sangene holder mål, men noen, særlig der Smith er vokalist, er nydelige og melankolske og passelig julete. Skal høre den på nytt neste desember også:)
Beste spor:
"When the Thames froze"
"As the snowflakes fall"
"The Christmas song"

Hele plata på Spotify.

Mine favorittlåter 2011:

Black Keys: "Lonely boy"

Etter nøye vurdering ble Joe Goddards "Gabriel" danket ut av lista til fordel for denne energilåten. Umulig å ikke like!

Roots Manuva: "Get the get"

Ta det rolig, jeg er ikke blitt fan av rap-musikk, men denne er bare utrolig fengende. Hey yo!

Astrid Williamson: "Pour"

Jeg liker Williamson, selv om jeg har et noe ambivalent forhold til stemmen hennes. 2011-plata var litt for ujevn til å komme med på album-lista mi, men mange av sangene er nydelige - som denne.

Friends: "I'm his girl"

Rett og slett sjarmerende og slentrende popmusikk fra dette (for meg ukjente) Brooklyn-bandet.

Anna Ternheim: "Solitary move"

Fin plate fra Ternheim i fjor. Åpningssporet er en av mine favoritter.

Adele: "Rolling in the deep"

Bøyer meg i støvet for Adele og denne hitlåten. Knakende god popmusikk.

M83: "Midnight city"

Hvem skulle trodd at fransk musikk klarte å snike seg inn på lista mi!

Florence & The Machine: "What the water gave me"

En av mange sterke låter på Ceremonials.

Metronomy: "Everything goes my way"

Hele albumet ble litt kjedelig i lengden, men flere av sangene holder absolutt mål, for eksempel denne som jeg har spilt mye i høst. Lett og fjong pop:)

Daughter: "Home"

Nytt bekjentskap for meg. London-basert band i 'dream pop'-sjangeren. Tror jeg. Har bare hørt EPen The Wild Youth, der "Home" er hentet fra. Besnærende er et dekkende ord.

Duke Spirit: "Surrender"

Har ikke hørt hele plata, men denne singelen er mye spilt i høst. Utmerket til både husarbeid og fotturer i regnvær:)

Washed out: "Amor fati"

Elsker denne sangen! Blir alltid i godt humør. Artisten er dessuten bibliotekutdannet. Og det er jo alltid en god ting:)

Anna Järvinen: "En sommardag som stängs av"

Svensk-finske Järvinen laget en av årets vakreste sanger i fjor. Melankolsk og lengtende. Ble spilt omtrent daglig i hele vår og sommer uten at jeg gikk lei.

PJ Harvey: "The glorious land"

Andresingelen fra plata gikk rett hjem hos meg. Nydelig og rar, med anti-krig-budskap.

Foster The People: "Call it what you want"

Det føles litt feil å la denne sangen komme foran PJ Harvey. Litt som å velge sjoklade foran grønnsaker når man skal spise sunt. Særdeles dansbar, fengende og glad popmusikk. Hva mer kan man ønske seg?

Hør lista på Spotify

Albumlista 2011:

5
Kasabian: Velociraptor
Solid og godt gjennomført fjerdealbum fra Kasabian og første gang de klarer å havne på en av mine best of-lister. (Tror jeg!) Variert i skjæringspunktet pop/rock. Mer pop enn før synes jeg:-) Tåler mange gjennomspillinger!
Favorittlåter:
"Days are forgotten"
"Re-wired"
"I hear voices"

4
Florence and the Machine: Ceremonials
Stappfull av gode sanger. Har i grunnen ikke hørt så fryktelig mye på dette ettersom det ble utgitt sent i oktober, men er sikker på det vil holde seg lenge. Nesten umulig å plukke ut bare tre favorittsanger, men jeg prøver:
"What the water gave me"
"Breaking down"
"No light, no light"

3
Foster the People: Torches
Ganske enkelt brilliant popmusikk fra et forholdsvis nytt LA-band. Dette er debutplata og en meget lovende start på popkarrieren. Nesten hele plata er godkjent:)
Favoritter:
"Call it what you want"
"Pumped up kicks"
"Helena Beat"

2
PJ Harvey: Let England Shake
Må innrømme at jeg er en smule overrasket over dette albumet. Har egentlig aldri vært spesielt stor fan av PJ Harvey. Enten er hun en av de få artistene som bare blir bedre og bedre med alderen. Eller så er det bare jeg som har vært nedsnødd de siste 20 årene. (Kan være en mulighet!) Hennes sårbare, men sterke stemme kombinert med gode melodier gjør at all rosen og oppmerksomheten det har fått er fullt fortjent.
Beste sanger:
"The glorious land"
"The words that maketh murder"
"Written on the forehead"

1
Cat's Eyes: Cat's Eyes
Britisk pop-duo med 2011s mest varierte plate, og også den jeg har spilt mest i året som gikk. Musikalsk spenner den fra Nick Cavisk rock til drømmende This Mortal Coil-inspirerte låter til up-tempo popsanger, ikke ulikt Blondie (i "Over you"). En soleklar vinner!
Favoritter:
"Cat's eyes"
"Over you"
"Face in the crowd"

Hør favorittsangene på Spotify.

Så var det selvsagt en rekke plater som ikke kom med denne gangen, enten fordi de ikke var gode nok, eller fordi jeg ikke har rukket å få et folrhold til dem. Jeg nevner i fleng: Anna Ternehim, Anna Järvinen, Arctic Monkeys, Astrid Williamson, Scott Matthews, The Vaccines. Og sikkert enda flere:) For ikke å snakke om all musikken jeg ikke kommer på akkurat nå ... Sukk!

Konsertåret 2011 var heller stille for min del. Jeg var selvsagt på Bukta og hadde det strålende der, men musikalsk sett var det vel bare helt greit. Som vanlig. Mine favoritter var The Northern Lies, Nick Cave og Two Door Cinema Club. Årets mest fabelaktige konsert var imidlertid i september i forbindelse med Sparebank1 Nord-Norge sin jubileumskonsert på Valhall. Både Bel Canto og Frost gjorde gode opptredener, men det var selvsagt Røyksopp som toppet lista. En perfekt konsert under en nordlys-fyllt himmel. Stor takk til Turi som ordnet billetter til meg:)

2010-lista

Husmorlivet, del 2: Tingenes tilstand

2011-12-06T13:48:00.001+01:00

Hva trenger man egentlig av ting rundt seg for å leve et godt liv? Mer enn jeg trodde! Når man flytter inn i et umøblert hus i et annet land for kun ett år prøver man gjerne å begrense seg litt. Særlig når husholdningens inntekter er drastisk redusert. Jeg vet vi har omtrent alt vi trenger hjemme i Tromsø, så alt vi kjøper her i York blir sannsynligvis gitt bort. (For mye arbeid å skulle prøve å selge ting, tror jeg.) Kun noen få ting blir tatt med på flyttelasset hjemover. (Ismaskinen har definitivt gjort seg selv uunnværlig!)

Et basisutvalg av møbler er selvsagt helt nødvendig.Senger, sofa, bord, kommoder. Men hvor mange sett med sengetøy er nødvendig? Vi tenkte to sett til hver måtte holde. Men tviler fortsatt. Sannsynligvis må vi kjøpe oss noen ekstra. Særlig med tanke på besøk fra slekt og venner. Det som er litt mer interssant er: Hvor mange duker til kjøkkenbordet trenger man egentlig? To er definitivt for lite. Og nå viser det seg at tre heller ikke er nok. Who knew? (Tror familiens finmotorikk ikke er spesielt god, ettersom det til enhver tid er flekker av tomatsaus eller syltetøy på duken.) Jeg går altså rundt fra tid til annen og tenker på duker. Sånn kan det gå når kvinner ikke er i samfunnsnyttig arbeid!

Det nærmer seg jul og jeg merker tingbehovet øker. Kan man for eksempel klare seg et helt år uten deigsprøyte? Nope! Jeg må jo lage min bestemors gode stripekjeks. Og til det trenger man en eller annen dings. Har vridd hodet i alle retninger for å tenke ut en måte å lage disse småkakene uten dings, men ga opp. Deigsprøyte er nå innkjøpt.

Neste utfordring: Kan man klare seg et helt år uten kaketrinse? Svar: Ja! Men - sirupsnippene blir ikke helt de samme med rette kanter. Ergo: kaketrinse innkjøpt!

Kjøkkenmaskiner: Jeg har levd størsteparten av livet mitt uten en kjøkkenmaskin, og fått all hjelp jeg trenger fra en alminnelig håndmikser. Da burde jeg jo klare meg uten, dette lille året i utlendighet. Ikke sant? Nope! Kjøkkenmaskin innkjøpt. (Til tross for at vi hadde en håndmikser med oss.) Og så den allerede nevnte ismaskinen: Den ble ansett som aldeles nødvendig for å kunne nyttiggjøre seg mest mulig av markens grøde, altså for å lage pære- og eplesorbet. Den ble kjapt integrert i famlien.

Og det dukker stadig opp nye ting jeg trenger. Kan man klare seg et helt år uten morter? Her strides de lærde og jeg er ikke helt enig med meg selv. Skal, skal ikke? Jeg stålsetter meg og tenker på at pengene heller kan brukes på kafe.

Men jeg er altså mildt sagt overrasket over min avhengighet av dingser. Hva har skjedd? Og hvorfor? Det jeg kanskje merker mest - på en positiv måte - er fraværet av det enorme fjellet av leker som ungene omgir seg med hjemme i Tromsø. Det hoper seg sakte, men sikkert opp på denne fronten også, men helt klart overkommelig. Jeg skammer meg litt over å være så tingete. Og jeg synes det er fryktelig at ungene har flere leker hjemme enn vi egentlig har plass til. Og ikke minst: De har flere leker enn de noensinne vil trenge. Ikke se det ut til at de savner dem heller.

Heretter skal jeg bare kjøpe inn ting som kan spises!

Trur eg.

Og så var det denne morteren da. Muligens.

Adventstanker

2011-11-27T16:17:00.001+01:00

Well, ikke egentlig adventstanker. Det passet bare som overskrift. Men det er altså første søndag i advent i dag. Vi har nå levd herrens glade dager i York i snart 4 måneder. Og foreløpig er det ingen av oss som viser tegn på hjemlengsel. Det er jeg veldig glad for.

Som seg hør og bør burde vi nå ha hatt både stjerne og adventsstake på plass. Men slike ting finnes visst ikke i England. Muligens må vi improvisere litt og skaffe oss noe som kan ligne på adventsstake. Eller vi lar være. I dag rakk vi ikke å skaffe noe som ligner, så vi ble enige om å tenne elefantlysene våre i stedet.

Vi har imidlertid tenkt å ta med oss det beste av norske juletradisjoner og blande dem litt med de engelske. Så det blir hjemmelaga adventskalender med en pakke hver dag (til tross for at det er skadelig for barna, i følge enkelte forskere!), det blir sirupsnipper, stripekjeks og kokosmakroner, og det blir riskrem til dessert en av juledagene. Det blir imidlertid ikke pinnekjøtt - det ble nedstemt av resten av familien, til tross for at man får tak i det i London. I stedet blir det kalkun. Og svinestek med svor. (En sådann står i ovnen i dette øyeblikk. Man må jo øve seg! Det ser dårlig ut på svorfronten for øyeblikket ...) Og julegaveåpning første juledag! Etter frokost! Det blir nok det aller mest merkelige. Men er man i det store utland, må man jo passe på å integreres mest mulig med de innfødte :-)

Ikke at julestemningen er til å ta og føle på. Etter et par dager med ruskevær - sannsynligvis skjørtekanten til stormen Berit - har vi i dag for det meste hatt sol og blå himmel. Da benytter man selvsagt anledningen til litt oppryddende hagearbeid. Vi har blant annet beskåret frukttrærne etter kyndig anvisning fra naboen. Martin har klippet hekken - helt til hekkesaksa måtte settes på lading. Vi har raket løv og rensket litt opp i blomsterbedene og slått fast at hagearbeid tar tid. I tillegg var det sannelig en halv kopp modne bringebær å finne. Ikke dårlig til 27. november å være.

Vi ser fram til en grønn og mild og fin adventstid! Snø har vi ikke bruk for akkurat nå!

Hagen i all sin vinterprakt :)

Noen har tro på en snørik vinter - også her i York :)

Scottish delight

2011-11-02T18:14:00.001+01:00

Yes, I love food. Yes, I'm passionate about food. No, I'm not a food snob. I just want my food to taste well. I want my food to do more than just fill me up. I want pure and simple. I want variation. I want delight! I want pleasure! I want warmth! In an ideal world, I also want my food to be organic and local, but I realise that you can't have everything.

This is why I once in a while don't mind spending my savings on a good meal. During half term last week, we spent 4 days in Edinburgh. (Great place!) And one evening at the Castle Terrace Restaurant. From the first drop of Champagne to the last petit fours I enjoyed every minute.

The service from the waiters was excellent. We brought our two kids (9 & 14) and were a bit concerned about the youngest, as she can be quite a fussy eater and usually prefers a plate of plain pasta. But the waiter was very accommodating and it seemed they could make whatever she wanted. In the end she decided to have the same menu as we did, but in mini portions, so that she could have a taste of it all. (Both the kids had veal instead of hare, by the way.) And she did taste all of it. (But it wasn't exactly her cup of tea!) The rest of us, however, had a true feast. I loved the halibut, the scallops, the risotto and the lobster. Desert was heavenly and the petit fours divine. And I ate it all. Only the hare wasn't quite to my taste.

It was the first time I've had more than 4 courses, but it won't be the last. The pleasure of having one delicious dish after another put in front of you is indescribable. It can't be done every week. But I'd rather spend £100 on a meal like this than on a new pair of jeans. Just to give you an idea of the meal, here is my menu (given to us as we left the restaurant!).

CASTLE TERRACE
DOMINIC JACK
CHEF'S LAND & SEA SURPRISE TASTING MENU @CASTLETERRACE
Tuesday 25th October 2011

Appetiser
A taste of carrot and coriander finished with toasted cumin crumble
Philipponnat Brut
"Royale Reserve"
Champagne
France NV

Halibut
Ceviche of wild North Sea halibut served sushi style
Marsanne

Chateau Tahbilk
Central Victoria
Australia, 2008

Scallop
Seared hand-dived Orkney scallops, with an endive tart tatin and grapefruit confit
Albarino 'Rias Baixas'
Bodegas Terras Gauda
O Rosal Spain, 2010

Spelt
Risotto of organic spelt from Doves Farm, served with crispy ox tongue and veal heart confit
Gaillac
Domaine D'Escausses
South West, France, 2010

Lobster
Newhaven lobster cooked a la plancha, with sauteed squid and Perthshire wild mushrooms, sea radish and sea lettuce
Chenin Blanc Springfontein
Walker Bay
South Africa, 2010

Hare
Hare from Buccleuch Estate 'a la royale', with chestnut cappelletti, saffron gnocchi and roasted carrots
Bandol Domaine Sorin
Provence
France, 2005

Apple
Caramelised and jellied "Cox" apples from Haddington, served with yoghurt sorbet and apple soup
Beerenauslese 'Terrassen'
Domäne Wachau, Wachau
Austria, 2009

Tea/Coffee
Served with a selection of home-made petit fours

Det er haust, det ruskar ute ...

2011-10-10T13:38:00.000+02:00

Etter at sommeren sa farvel med strålende sol og svært mange varmegrader i begynnelsen av måneden er det nå definitivt høst i York. Det har regnet i flere dager til ende og alt er som normalt. Hagen er ikke helt klar for vinteren ennå, og rosene lyser fortsatt opp og akter ikke å gi seg uten kamp. Og lavendelen står i blomst og dufter ... lavendel :) Det ene epletreet vifter lettet med greinene etter at de fleste eplene nå er plukket og spist. (Minst halvparten har gått til fuglene og ekornene!) Det andre epletreet holder ut og venter tålmodig på at vi skal høste de svære koke-eplene. Pæretreet er også klar for å avgi sin frukt. Det er bare for oss å sette av tid til plukking, og ikke minst prekevering av all frukten! Må øve meg litt på hermetisering!

Hagen er svær. Og jeg har ikke grønne fingre. Men jeg tar meg selv i å ønske meg 3-4 år her, bare for å få orden i blomsterbedene :) Dessverre skal vi dra igjen neste sommer, så det er ikke så mye jeg egentlig kan gjøre, annet enn å rydde litt, luke litt ugress og sørge for at hagen i alle fall ikke ser verre ut til neste år enn nå. Men jeg har planer om å plante litt krokus og tulipaner. Løker er allerede kjøpt inn. Venter bare på at regnet skal gi seg. Naboen har også anbefalt winter pansies (stemorsblomster). Skal se om jeg får kjøpt inn noen.

Kontrasten er stor til frimerkehagen vi har i Tromsø. Men kontraster er fint. Lover å nyte mitt år i hagen. Og lar meg underholde av ekorn på pæreslang. (Rakkeren spiste ikke engang opp byttet sitt, men etterlot det i naboens hage!) Og en og annen katt som stikker innom for å studere fuglene i epletreet. Og med splitter nye gummistøvler må jeg kanskje rusle meg en liten tur ut, jeg også!

Grønne saker

2011-09-21T15:00:00.002+02:00

En av de fine tingene med å befinne seg ute i den store verden er muligheten til å oppleve nye, spennende ting. Abonnere på grønnsaker for eksempel. Under en matfestival i York forrige helg snublet jeg over en bod som reklamerte for Riverford, en bedrift som leverer grønnsaker på døra til folk. Organiske grønnsaker til og med. Dette er noe som absolutt tiltrekker meg. Du får varene levert hjem til deg, de kommer fra en lokal gård (stort sett), de er dyrket på en miljøvennlig måte og du har dermed alltid ferske grønnsaker i huset.

Jeg fikk første leveranse i dag. Har bestilt abonnement på en middels stor eske hver fjortende dag. Pris: 150 kr (inkludert frakt). Dyrt? Nei, det synes jeg egentlig ikke. Skal man først skeie ut, gjør jeg det gjerne på organiske, lokale grønnsaker. I eska i dag var det:
1.5 kg poteter
7 tomater
2 brokkoli
1 rødkål
1 kålrot
1 agurk
3 løk
3/4 kg gulrot
8 rødbeter
1 romanesco blomkål

Det skulle holde i to uker omtrent. Riverford leverer også kjøtt, egg, frukt, vin, øl m.m. Mulig jeg bestiller litt hjortekjøtt til neste gang ... Tenk om det gikk an å gjøre noe sånt i Tromsø. Sukk! Trengte ikke å være organisk heller. Bare det å få levert lokale grønnsaker på døra ville vært veldig, veldig fint.

Det store spørsmålet i dag er selvsagt: Hva i all verden skal jeg gjøre med 8 rødbeter? Her må jeg fordype meg i kokebøker. (Om noen har tips er det bare å si fra!) Og det er selvsagt ingen tvil om det blir brokkoli til middag i dag. I en eller annen form :)

Husmorlivet, del 1

2011-09-15T11:18:00.002+02:00

Et helt år som hjemmeværende husmor og nothing to do. Gjett om jeg skal lese, blogge, shoppe, sitte på kafe ... etc. Vel, etter en måned har jeg fortsatt ikke sunket hen i totalt slaraffenliv. Merkelig hvor lite man får gjort i løpet av en dag. Men en ting har jeg oppnådd: Deilige lange frokoster!

Dvs. dagen starter som før. Jeg sliter meg opp altfor tidlig (kl. 7), dusjer, får ungene på beina osv. Jeg rekker en kopp te før jeg følger Helena på skolen. Men så, når jeg kommer hjem igjen er huset tomt. Jeg slår på radioen (BBC Radio 6 selvsagt, som spiller god musikk hele dagen) og lager meg frokost. Dagens andre kopp te og toast med plommesyltetøy. Eventuelt et bløtkokt egg. Selv om det bare er en alminnelig torsdag. Og jeg blir sittende akkurat så lenge som jeg vil! Leser aviser. De norske på nett. De engelske i papir. Som regel gårdagens avis, ettersom jeg ikke har gjort avtale om levering på døra ennå. Og jeg har faktisk tid og lyst til å lese avisene (de engelske altså, Guardian og Independent), ikke bare se på overskriftene. Så sjekker jeg e-post. Skriver litt svada på Facebook. Sånn går det fort en time :)

Så for øyeblikket er dette min store luksus i livet. Sitte lenge ved frokostbordet. Se ut i hagen. Høre på god musikk. Glede meg over at jeg ikke skal noen steder. Og jeg merker godt at dette passer min døgnrytme veldig bra. Klokka 9-10 er kroppen min faktisk klar for frokost. Det er den aldri klokka 7! Jeg er nok genetisk programmert for dette livet :)

Bukta 2011

2011-07-16T14:27:00.009+02:00

En kjapp oppsummering av årets Buktafestival er på sin plass. For meg var årets program betraktelig mye bedre enn i fjor. Jeg er som kjent ikke spesielt glad i A4-rock 'n' roll, så derfor var det svært gledelig at vi i år fikk litt mer variasjon på menyen. (De som synes R. Dyrnes har verdens mest fantastiske musikksmak kan slutte å lese nå!)

Nok en gang må jeg berømme festivalen for et knakende godt arrangement. Og da snakker jeg ikke om musikken, men at alt tilsynelatende er meget velorganisert. Det er lite køståing. Toalettene funker. Bongesystemet gjør at det går utrolig kjapt å skaffe seg et glass brus (eller hva man nå foretrekker). Det er massevis av vakter rundt omkring og derfor (tror jeg) minimalt med bråk og ekkelt fulle folk. Jeg berømmer resirkuleringsfokuset. Og jeg er meget begeistra for maten. (Og jeg kan god mat.) Et typisk festivalmåltid for meg besto av fisk og chips (fesk og potedes, som de så snobbete kaller det) og rødvin, med Hval marsipansjokolade og te til dessert. Og tørrfisk som snacks. Store mengder tørrfisk, ettersom noen i selskapet mitt ikke hadde noe i mot å bruke litt tid på å få ut aggresjon på en tørket fisk eller tre :) Kort sagt - tusen takk til alle frivillige og andre som er med på å gjøre dette til en hyggelig opplevelse for oss alle.

Musikalsk sett har jeg følgende oppsummering:
Torsdag:
Vått og kaldt og hustrig vær. Likevel stor stemning og glade mennesker overalt. Det er dette jeg elsker med Buktafestivalen :) Ida Maria gjorde en god figur som åpningsartist. Det er tross alt ingen lett jobb å synge varmen i en hutrende forsamling som ennå ikke hadde rukket å drikke seg varme. Dama har en fabelaktig stemme, og jeg skjønner godt hvorfor hun er populær, selv om hun ikke er spesielt representativ for min musikksmak.

Mossebandet Death by Unga Bunga gjorde en trivelig konsert i Paradisbukta. Pur 60-talls pop/rock. Kitchie Kitche Ki Me O har et visst potensiale og noen av låtene er riktig så gode. Selv synes jeg imidlertid ikke låtmaterialet holdt til en hel konsert. Noe ble litt for anonymt. Cold Mailman derimot var langt bedre enn forventet. Så kom et par litt tyngre innslag som ikke fenget meg overhodet: Monster Magnet og Guitar Wolf. Her prioriterte jeg sosialt samvær :)

Helt til slutt selveste Nick Cave og Grinderman. Kan ikke for det, men Cave utstråler simpelthen kulhet! (Om det er et norsk ord.) Er nok mer begeistra for Bad Seeds-musikken, enn dette, men konserten ble uten tvil kveldens høydepunkt. (Men han spilte altså ikke min favoritt fra sisteplata, og det er jeg ikke sikker på at jeg kommer til å tilgi noensinne!)

Fredag:
Hipp hurra! Glimt av sol og ikkeno regn. Hoppet glatt over Doctor Midnight og satt i fjæra og nøt solstrålene i stedet. Så kom en overraskende stor dose pop til Bukta å være. Først Badger, lokale helter med 60-talls pop i fleng. Deretter festivalens høydepunkt: Two Door Cinema Club! Noen unge gutter fra Irland som snekrer fengende indiepoplåter full av sjarme og dansbarhet. Dette er min type musikk! Vokalisten sang klokkerent og stemningen var meget stor foran scenen. Musikk til å bli glad av. Selv smilte jeg i alle fall resten av kvelden :) Mer av slik musikk framover, takk!

Surfers Lingo viste seg også å bli en god konsert. Et helt ukjent band for meg. Til tider litt snev av heavyrock-gitarspilling, men det legger de forhåpentligvis av seg raskt, for det var de litt mer popinfiserte, dansbare låtene som fenget publikum. Og meg. The Black Lips gjorde en ok konsert, men selv om et par av låtene hørtes underlig kjent ut, framsto det meste som litt kjedelig i lengden. Så lot jeg meg overtale til å droppe Daniel Norgren til fordel for UK Subs. Ikke at jeg har vodt av å høre aldrende britiske punkere, men Norgren hadde nok vært litt nærmere min gate.

Resten av kvelden ga ingen musikalske oppturer. Mudhoney var kjeeedelige. Det ble ganske tynt foran scenen etterhvert, så det var ikke bare jeg som gikk lei. Kvelertak hadde et kjempegrep om publikum og stemningen i Paradisbukta var meget høy. For hardt og fort for meg, så her ble det bare en halv konsert. Til slutt Dandy Warhols som med et knippe fengende poplåter på merittlista kunne blitt bra. Dessverre framsto bandet som noe introvert, med laaange og intetsigende instrumentalpartier og en noe daff sceneopptreden. Var glad da de avsluttet. Heldigvis var humøret fortsatt på topp etter popmusikken tidligere på kvelden.

Lørdag:
Siste dag, og om ikke solskinn, så i alle fall oppholdsvær. Mine favorittter denne kvelden ble Northern Lies og Eline Thorp, som begge spilte på den altfor lille Little Henrik-scenen. Litt synd med et sceneområde som er så lite at det ikke er plass til alle som vil høre på. Etter litt køståing kom jeg meg heldigvis inn på området akkurat i det The Norhern Lies tok fatt på den nydelige "My sweet lover". Lente meg mot en bjørk og nøt hele resten av konserten. Den samme bjørka holdt meg med selskap under konserten med Eline Thorp, en ung jente fra Nordland med stort potensiale. Hun har en nydelig stemme, men viktigere enn det: hun lager gode sanger, som ikke blir kjedelige og ensformige. Hun minner sterkt om Ane Brun og Rebekka Karijord, men har likevel et eget særpreg. Det ble i grunnen mye "myk" musikk denne dagen. Melissa Horn åpnet kvelden med fin og trivelig svensk visepop. Og senere fikk vi Tromsøbandet Vishnu som serverte en utmerket konsert i Paradisbukta.

Kveldens morsomste ble svenske Square som holdt et forrykende show med ska-rock, blåsere og lettkledde menn. Det er nok ikke et band jeg kommer til å kjøpe så mye av, men som festivalmusikk er de helt perfekte :)

Nekromantix og Biffy Clyro var dårligere enn forventet. (Og forventningene var ikke spesielt høye!) Kyuss derimot ... Etter å ha hørt en halv dag på bandets plateutgivelser kunne jeg med trygghet slå fast at de ikke var verdt fem flate øre. Etter avisoppslagene om konemishandling var jeg i alle fall beredt til å gi blaffen. Men av en eller annen grunn, muligens fordi de spilte så høyt at det var umulig å ikke reagere, ble jeg faktisk revet med av den suggererende basslinja og den drivende tunge rytmen. De som sto i nærheten kunne faktisk observere at jeg diskret trampet takten :) Sånn kan det altså gå!

Og helt til slutt kom Pussycats. Ingen andre artister i Telegrafbukta denne helga fikk like stor respons. Folkehavet stortrivdes og ville ha mye mer enn de ca. 45 minuttene showet varte. De startet noe famlende med "Just a little teardrop", men tok seg opp etter hvert. Det er lov å ikke være fullt på høyde når man har vært med så lenge som disse gutta. Sykdom, alder og livet generelt kan ta på, selv for den beste. Stemninga var i alle fall på topp hos publikum, og hele aldersspekteret så ut til å glede seg over årets avslutningskonsert.

Konklusjon:
Som alltid er det kjempetrivelig å være på Buktafestivalen. Det er en festival man blir glad av. Og det har vært min konklusjon alle fem gangene jeg har vært her. Til tross for regn på torsdag og noen stakkarslige varmegrader resten av helga overlevde jeg helt fint. Takket være alle hyggelige folkene man møter. Det ble mange varme klemmer :) Om jeg er i landet på denne tida til neste år vet jeg ikke, men om programmet er bra nok, skal man ikke se bort fra at jeg dukker opp nok en gang. Årets beste Buktakonserter ble Two Door Cinema Club, deretter Grinderman og The Northern Lies. (Gå inn på Facebook-sida til Northern Lies og hør på "My Sweet lover"!)

Plan for Buktafestivalen 2011

2011-07-10T11:47:00.005+02:00

Som den iherdige systematikeren jeg er, er det selvsagt bare helt naturlig at jeg setter opp en plan for årets Buktafestival. Nesten ingen av bandene er helt min kopp te, men jeg lar meg ofte overraske, så jeg stoler på at det blir noen gode musikkopplevelser i år også, særlig ettersom værvarselet ikke er på min side. En del av de sedvanlige brølebandene kommer jeg imidlertid glatt til å hoppe over, med mindre det er så kaldt at jeg rett og slett på hoppe litt opp og ned for å overleve :)

Plan 1: Ullundertøy, regntøy, lue, votter og generelt vinterlig påkledning!

Plan 2: Musikk
Torsdag:
17.00: Ida Maria (T)
Ja! Litt for rock 'n' roll for meg til vanlig, men kan bli en artig konsert. Tøff jente som jeg gjerne heier på.
17.50: Death by Unga Bunga (P) eller Magne Neby Olsen (LH)?
Vanskelig. Herr Olsen er slett ikke verst. Men Death by U.B. blir sikkert artigast! Tror det blir Paradisbukta her.
18.20: Kitchie Kitchie Ki Me O (T)
Ja. Grei rock 'n' roll. Greier forhåpentligvis å skape god stemning.
19.10: Cold Mailman (P) eller Petter Carlsen (LH)?
Vanskelig. Carlsen spiller nokså rolig musikk og har en tynn, Mew-aktig stemme. Kan fort bli kjedelig på festival. Cold Mailman er imidlertid i samme stil, men med bedre vokalist. Hvorfor setter de opp to like band samtidig?? Dårlig planlegging av programkomiteen! Holder en knapp på Cold Mailman.
19.40: Monster Magnet (T)
Nei. Hmm, litt for mørkt og heavy for meg. Blir ikke prioritert.
20.50: Guitar Wolf (P)
Neppe. Japansk brøleband, så musikken treffer definitivt ikke.
21.35: Grinderman (T)
Ja, selvsagt! 21 år siden jeg sist så Cave, da sammen med The Bad Seeds. Har ikke samme forhold til Grinderman, men det kan jo ikke gå galt. Og radiohiten "Palaces of Montezuma" har vært på high rotation hos meg i månedsvis nå.

Fredag:
17.00: Doctor Midninght & The Mercy Cult (T)
Nei ... Tja, Hank eller ikke - altfor heavy for meg. Står kanskje i inngangskø på dette tidspunktet. Prioriteres ikke!
17.45: Badger (P) eller Ingeborg Oktober (LH)
Kjenner ikke til frøken Oktober, men her er valget soleklart: Badger! Ja til mer popmusikk på Bukta! (Frykter imidlertid at jeg ikke får med meg hele konserten, ettersom jeg helt klart må rekke neste band, som er:
18.15: Two Door Cinema Club (T)
Yes! Dette er min kopp te! En av de jeg har størst forventinger til. Skranglepop fra Irland. "Something good can work" er en strålende sang.
19.00: Surfers Lingo (P) eller Neograss (LH)?
Vanskelig dette også. Har bare hørt et par låter fra disse to, men tror jeg kanskje muligens holder en knapp på Surfers Lingo. Tror jeg.
19.30: The Black Lips (T)
Tja. Kan bli moro live, så jeg prøver!
20.30: UK Subs (P) eller Daniel Norgren (LH)?
Britisk punk av UK Subs-typen kjeder meg etter kort tid. Her velger jeg særingen Daniel Norgren i stedet.
21.00: Mudhoney (T)
Tja, tror kanskje det. En stund i alle fall! (Men de er på grensa til å være nok et brøleband!)
22.00: Kvelertak (P)
Nei. Fort og hardt. Brøleband. Nei takk! Jeg tar meg en tur i tørrfisk-kø i stedet :)
22.40: The Dandy Warhols (T)
Ja. Dandy Warhols høres til tider ut som et heavyband som egentlig vil spille popmusikk. Eller omvendt. Håper det er popen som vinner i Bukta! (Selv om jeg egentlig tviler på det.) Og hvem husker ikke den Stones-inspirerte "Bohemian like you" fra et tiår tilbake eller så? Variert musikk. Mye bra.

Lørdag:
17.00: Melissa Horn (T)
Ja, til tross for at dette kanskje er litt for rolig til festivalmusikk å være. Nokså atypisk til Bukta å være er det også. Og det er jo bra :)
17.45: Square (P) eller Lisa Skoglund (LH)?
Her tror jeg det blir svenske Square med sin ska-aktige rock framfor Ane Brun-iske Lisa Skoglund.
18.15: Gallows (T)
Tja. Britisk punk. Faller ikke egentlig i smak hos meg. Men stikker kanskje innom. Frontman Frank Carter har annonsert at han forlater bandet 1. august, så dette blir vel en av de siste konsertene har er med på.
19.00: Nekromantix(P) eller The Northern Lies (LH)?
Psychobilly? Høres i grunnen artig ut. Men her blir det The Northern Lies. Johnsen har en nydelig stemme, og "My sweet lover" er for eksempel en finfin sang.
19.40: Kyuss Live (T)
Nope! Brølerock.
20.50: Honningbarna (P) eller Eline Thorp (LH)?
Vel, definitivt ikke Honningbarna, som faller i kategorien brøleband. Hvem er Eline Thorp? Helt sikkert bedre enn Honningbarna ... Ser at Buktawebben sammenligner henne med Moddi! Yuk! Der holdt hun på å miste en tilhører. Heldigvis synes jeg hun er mange planeter unna musikalsk sett. Litt Ane Brun, hun også. Så dermed blir det Little Henrik på meg.
21.30: Biffy Clyro (T)
Tja. Ikke helt min stil. Minner meg litt for mye om Green Day. Men de er jo skotske, så de fortjener kanskje en sjanse :)
22.40: Vishnu (P)
Ja. Tromsøs Madrugada.
23.20: Pussycats (T)
Ja! Klart man skal se Pussycats. Og mimre tilbake til 80-tallets ferieturer til svenske og finske campingplasser i grønn Volvo med "Psst! Mrr!" i kasettspilleren :) Heia Tromsø!

Plan 3: Mat
Fisk og chips og rødvin :-)

Kommer jeg til å holde meg til planen? Sannsynligvis ikke :-) Det vil været, føret og selskapet avgjøre!

Ny indisk restaurant i Tromsø

2011-06-22T22:46:00.005+02:00

Tenk at vi ikke har hatt indisk restaurant i Tromsø på mange år! Skandale! Spenningen var derfor stor da Indian House plutselig åpenbarte seg sentralt i byen. (I lokalene til tidligere Godfathers eller Peacock.) De første rapportene var svært negative, men det kan kanskje skyldes innkjøringsproblemer?

Sammen med 11 kolleger trosset vi likevel den dårlige kritikken, og inntok restauranten tidligere i kveld. Og for å avsløre konklusjonen med en gang: vi forlot stedet mette og fornøyde!

Lokalene er litt trasige og kunne trengt en kyndig oppussingshånd. Nå skal det sies at jeg har vært på utallige indiske restauranter med trashy interiør, så det hører liksom med. Men en del småting burde være mulig å rette på - fjerne tomgods fra restaurantdelen, skifte ut den ene toalettdøra som så ut som den hadde fått en knyttneve gjennom seg, og hva med å merke dametoalettet med noe annet enn en stor H? Og hvorfor står det et eller annet med 'hot chili fast food' på vinduene mot gata? Det virker litt underlig. Indisk mat er da ikke 'fast food'?

Maten er tross alt det viktigste. Poppadoms sto ikke på menyen, men det hadde de likevel. Det MÅ man bare ha på indisk restaurant. Det var ikke den beste jeg hadde smakt, men grei nok. Mintsausen og chutneyen var god, men veldig tynnflytende. Chilisausen var imidlertid god og sterk og passe tykk.

Menyen inneholder et knippe av de mest vanlige indiske rettene, både med lam, kylling, sjømat og vegetar. De har bare en rett spesielt for barn, men jeg går ut fra at de også kan lage små porsjoner av 'voksenrettene' om du har planer om å ta med familien dit.

Jeg bestilte klassikeren kylling tikka masala (Englands nasjonalrett?) og var svært spent på resulatet. Jeg gir maten godkjent karakter. Kyllingen var god og mør, og sausen mild og smaksrik, slik den skal være. Jeg lager like god masalasaus selv, men av og til er det jo greit å slippe matlagingen selv! Og jeg har spist langt verre versjoner av denne retten andre steder. Risen var noe tørr, men nanbrødet var faktisk ganske godt, by the way.

Et par av mine kolleger var dessuten svært fornøyd med den indiske rødvinen de drakk til maten. Selv drakk jeg Kingfisher, som egentlig er et ganske smakløst øl. Det kommer jeg nok ikke til å gjenta.

Servicen var hjertelig, men urutinert. Vår kelner trenger nok å trene seg litt mer i jobben, men hun var hele tiden hyggelig og stresset ikke, men innrømte rett og slett at hun ikke hadde full kontroll.

Etter flere opphold i England, men ingen i India, er min kunnskap om indisk mat utelukkende basert på det britisk-indiske kjøkken. Jeg kan derfor ikke uttale meg om hvor 'indisk' maten egentlig er. Men ut fra det jeg har smakt andre steder er Indian House helt ok. Helhetsinntrykket er at stedet fortsatt framstår som noe uproft og rotete, men det er ingen grunn til å bli sittende hjemme. Jo mer øvelse vi gir dem, desto bedre blir de forhåpentligvis :-) Jeg kommer nok å besøke dem igjen i løpet av sommeren.

Pinglemenn og musikksamlinger!

2011-06-09T22:10:00.009+02:00

I går leste jeg musikkspalten til Egon i Nordlys og denne gangen var faktisk temaet interessant i mine øyne. Jeg er nemlig også en av dem som elsker å studere musikksamlingen til folk jeg er på besøk hos. Og boksamlingen. Og ja, jeg dømmer (ofte urettferdig) folk etter kulturell legning. Artikkelen "Vis meg din samling!" ga derfor mening for meg.

Jeg har i grunnen flere ganger tenkt over hva overgangen til elektronisk musikk betyr for interiøret i heimen. Folk som kommer hjem til meg ser en vinyl- og cd-samling som er nokså tung på 80- og 90-tallet. Man kunne faktisk komme til å tro at jeg ikke lenger interesserer meg for musikk! Stagnert i 1992, eller noe sånt.

For ikke å snakke om barna! Jeg husker hvordan jeg som ung og nysgjerrig spilte meg gjennom min mors Rolling Stones- og Kinks-plater. Og jeg husker at jeg ikke var spesielt begeistra for alt, men selve handlingen - det å høre gjennom det som for min mor var viktig musikk - føltes bra. Selv min fars Hank Williams-singler fikk et interessant lys over seg, selv om jeg på den tiden avskydde countrymusikk. Når mine barn skal rote rundt i platesamlinga til mor stopper den en gang på 2000-tallet. Etter det er det bare usynlige filer, som antakelig ikke kan avspilles om 10 år.

Det samme skjer med boksamlinga. Det siste året har jeg utelukkende kjøpt e-bøker. Til min kjæreste, kjære Kindle. Men det fyller ikke opp i hylla liksom. Jeg kan rettt og slett ikke lenger bruke bok- og platesamlinga til å vise verden hvem jeg er. Takk og pris for blogger og sosiale medier som gir meg sjansen til å fortelle mine venner hva jeg leser og hører på :-)

PS. Egon er litt oppgitt over at folk ikke vil ha bøker og musikk synlig i stua. (Jeg er akkurat like oppgitt!) Men han gir skylden til KVINNENE! Hørt på makan! Han skriver at "det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt". Dersom mannen er så pinglete at han lar kvinnen bestemme over noe han virkelig bryr seg om, er det utelukkende hans egen feil. Kunne ikke tenke meg å ha en mann som gjør alt jeg befaler :-)

Sannheten er nok heller at han egentlig ikke føler så sterkt for samlinga si, men tør ikke innrømme det overfor kompisene og skylder dermed på kona. Skjerpings mannfolk! Stand up for your rights! Såh! Der fikk jeg sagt det også :-)

Musikk jeg liker å like

2011-05-07T14:14:00.003+02:00

Merkelig hvordan musikksmaken endrer seg ettersom årene går. I skrivende stund sitter jeg og hører på Fisherman's Blues av og med The Waterboys. Jeg elsket denne plata da den kom i 1988, og har den både på vinyl og CD (Collectors edition, selvsagt!). Da, som nå, hadde jeg et lidenskapelig forhold til god musikk. Og god musikk på den tida var indie, pop og rock med tung britisk slagside. I tillegg var jeg svært opptatt av folkemusikk, spesielt den keltiske/irske folkemusikken.

Jeg har fortsatt meget god musikksmak :-) Men de siste 10 årene har folkemusikkbiten forsvunnet helt fra musikkhverdagen min. Jeg har ikke en eneste folk-inspirert sang i MP3-format. I stedet har andelen elektronika økt betraktelig blant det jeg hører på til daglig. Dette er musikk jeg slett ikke hadde sans for da jeg var ung! Rock 'n' roll-biten er også vært nokså fraværende de siste årene.

Men så til poenget. De siste ukene har jeg "gjenoppdaget" Fisherman's Blues. For ikke å snakke om Room to Roam! Sistnevnte har jeg "bare" på vinyl, så antar at jeg om ikke lenge må kjøpe den for andre gang - i et mer anvendelig format. (De få kronene musikkindustrien håver inn for tida kommer antakelig fra sånne som meg, som fortsatt insisterer på å betale for musikken jeg liker!) Er det alderen som spiller inn tro? Begynner jeg å nærme meg en fase i livet der "tilbake til røttene" plutselig får betydning? Eller kanskje jeg bare har mer fritid og dermed tid til å sette på en plate i ny og ne :-) Så artig var det i alle fall å nyte disse 'gamle' slagerne at jeg følte jeg måtte skrive om det. Has anybody here seen Hank?

Kaizerlig konsert!

2011-02-19T13:06:00.006+01:00

La meg først avklare en del forutsetninger for dette lille innlegget:
1) Jeg er ikke blodfan av Kaizers Orchestra
2) Jeg har bare sett dem live en gang før, i Tromsdalen under Mandelakonserten i 2005. (Og grunnen til at jeg ikke har sett dem flere ganger er som regel at jeg har blitt møtt med beskjeden 'dessverre utsolgt' i billettluka.)
3) Jeg lar meg lett både imponere og sjarmere, men dette skjer sjeldnere og sjeldnere på rockekonserter. (Jada, det er nok jeg som blir eldre ...)

I går falt jeg imidlertid pladask fra første melodi og konserten med Kaizers Orchestra på Kulturhuset kjedet meg ikke et sekund. Jeg stilte ikke egentlig med så fryktelig høye forventninger, ettersom jeg ikke har fulgt bandet så veldig nøye de siste årene. Plateutgivelser har kommet og gått, uten at jeg har festet meg ved dem. De siste dagene har jeg imidlertid hatt Kaizers på high rotation og spilt meg gjennom det meste opptil flere ganger. Merket meg spesielt flere av sangene på den fengende sisteplata.

Men så til selve konserten. Hva er det med dette bandet som gjør dem til et så bra live-band? For det første spiller de en type musikk som ikke er bygd utelukkende på A4 rock 'n' roll, men blander inn mange sjangere og irregulære rytmer. Det blir til noe helt unikt som fungerer utmerket på scenen. Glasuren på kaka er selvsagt Janove himself, som faktisk kan synge. Jeg har egentlig ikke lagt merke til det før, men mannen har en virkelig god stemme og så vidt jeg hørte kom det ikke mange sure toner fra den kanten. I tillegg har han et sjarmerende og sterkt nærvær på scenen de fleste andre norske artister bare kan drømme om. Han er Artist, uten at det blir for kunstig og affektert.

Som sagt i innledningen så er jeg lett å imponere. Men i går kveld var jeg ikke alene om å være fornøyd. Sjelden har jeg sett publikum i Tromsø så engasjert, og det allerede fra første sang. Lydnivået på applausen etter at bandet var ferdig oversteg langt selve musikken, Jeg måtte til tider holde for ørene på grunn av hviningen til de publikummerne som sto nærmest meg. Men det tåler jeg. Det er ikke ofte jeg ser så mange overstadig begeistrede mennesker :-)

"Svarte katter & flosshatter" er ett av sporene fra Violeta.

På badet

2011-02-12T12:34:00.000+01:00

Jeg liker ikke spesielt godt å stå opp før klokka 9. Men ettersom jeg må det minst 5 dager i uka er det deilig at det finnes små detaljer i hverdagen som gjør at jeg våkner litt. Body Shop for eksempel. Når jeg står i dusjen og dusjsåpa dufter mango blir jeg glad og (litt mer) våken. Og sulten. Akkurat mangoduften fra Body Shop er så søt og intens at jeg umiddelbart får lyst på kake. Og når jeg ser meg rundt på badet er det en rekke krukker og flasker med innhold som skal få tankene rettet mot mat. Body butter, gele eller pasta til håret, creme souffle til ansiktet. Kan det være bevisst fra produsentnes side??? Før het fuktighetskrem fuktighetskrem. Så ble det body lotion. Men nå florerer det med en rekke andre kategorier. I dag har jeg for eksempel smurt meg inn med Ginger souffle. Ingefærsuffle! Høres ut som en nydelig dessert, spør du meg. Whipped body cream står det riktignok på boksen, sikkert for å forhindre at noen spiser den ...

TIFF 2011: Basilicata Coast to Coast

2011-01-18T23:11:00.005+01:00

Tromsø Internasjonale Filmfestival 2011 er i gang. Jeg har så langt sikret meg hele 4 (fire!) billetter. Med bortreist mann, og til og med bortreist sønn (barnevakt) i helga, blir det ikke så mange muligheter til å gå på film. Men jeg akter å gjøre det beste ut av de filmene jeg får med meg, inkludert obligatoriske kafebesøk i helga.

Første film ut var en italiensk komedie ved navn Basilicata Coast to Coast, en slags road movie. Fire menn i sin beste alder legger ut på tur til fots tvers over regionen Basilicata for å delta på en musikkfestival. Hele ideen med å gå er i utgangspunktet ment som et pr-triks, men pressedekningen er heller laber. De får imidlertid med seg en motvillig journalist på turen.

Filmen er strålende! Helt klart i kategorien feelgood! Her er solsvidde italienske landskap, personligheter, humor og god musikk (nærmeste sjanger: jazz). Men musikken tar aldri overhånd, så de som har allergi mot musikaler (som jeg) har ingenting å frykte. Sitter faktisk her og lurer på om soundtracket er til salgs ...

Har de siste årene blitt litt italiafrelst. Denne filmen gjør meg ikke mindre tiltrukket av landet. Blir vel en ferietur dit så snart sjansen byr seg :)

Musikkåret 2010 according to Mariann

2010-12-31T01:19:00.004+01:00

Noe har skjedd de siste årene. I større grad enn noensinne er det enkeltmelodier og ikke hele album (heter det fortsatt det?) som preger min musikkhverdag. Det er ikke lenger slik at jeg kjøper en CD og hører intenst på den en gitt periode. Faktisk er 2010 det første året der jeg overhodet ikke har kjøpt musikk i 'fysisk' format, kun digitalt. Hvilket fungerer utmerket for meg. Jeg laster musikken over på telefonen slik at jeg har noe å høre på når jeg går på jobb. Uten musikk på øret spørs det om jeg ville kommet meg avgårde hver morgen ...

Anyway - 2010 har vært preget av spesielt 4 enkeltlåter som jeg fikk fullstendig på hjernen i ukesvis. (Selvsagt har jeg kjøpt hele albumene etter en stund.) Det gjør det vanskelig å rangere min Topp 10. Men rangering må til, så jeg kaster meg ut i det.

10. Best Coast(USA): Crazy for you
Med en slager som "Boyfriend" kan man ikke motstå dette bandet. California-pop uten å bli helt Beach Boys! Søt og skranglete musikk, hverken mer eller mindre. Og man rekker ikke å gå lei: Den lengste sangen er på hele 3.02 minutt! Og katt på coveret! Men man tåler ikke for store doser! Og jeg lurer egentlig på om jeg ikke liker Beach House sin Teen Dream bedre.
Anbefalte spor:
Boyfriend
Crazy for you
Summer mood

9. Broken Bells (USA): Broken Bells
Lenge var jeg overbevist om at det kun var den geniale "The high road" som var verdt en investering, men etter noen runder oppdaget jeg flere gode melodier. Variert, men likevel gjenkjennelig stil. Og slikt liker jeg.
Anbefalte spor:
The High Road
Vaporize
Mongrel heart

8. Holly Miranda (USA): The Magican's Private Library
Denne er kun med fordi den har Library i tittelen! Neida, bare tuller. Søt, drømmende og rar pop fra en amerikansk singer-songwriter-dame jeg må innrømme at jeg ikke har hørt om før. Den havner såpass langt ned på lista fordi jeg først kjøpte albumet i desember og ikke har rukket å høre tilstrekeklig på det.
Anbefalte spor:
Forest green oh forest green (Hvem kan motstå slik en poetisk sangtittel?)
Waves
Everytime I go to sleep

7. Goldfrapp(UK): Head First
Endelig litt engelsk musikk, tenker kanskje de som kjenner anglofile meg! Goldfrapp er et av mine yndlingsband, og kan ikke unngås, selv om Head First er litt for monoton for meg, og litt for langt unna genistrekene Felt Mountain(2000) og Seventh Tree(2008). Men jeg er fan. Og plata er utmerket til så mangt - blant annet husvask :-)
Anbefalte spor:
Believer
Dreaming
Hunt

6. Crystal Castles(CAN): Crystal Castles (II)
Her kommer den første sangen som virkelig traff meg rett i sjela. Blant mer eller mindre sær støy-elektronika finner man "Celestica" som jeg omtrent hadde på repeat i flere uker våren/forsommeren 2010. Ikke at jeg liker hele plata like godt. Mye blir rett og slett for sært. Men jeg merker at jeg av og til setter pris på noen av de litt rarere sangene også, særlig etter en overdose søt pop :) I ettertid har de også utgitt singelen "Not in Love" sammen med Robert Smith. Absolutt verdt å høre på.
Anbefalte spor:
Celestica
Baptism
Suffocation

5. Ellie Goulding(UK): Lights
Kommersielt som bare det! Er klar over at jeg nå beveger meg ut i farlig farvann. Mulig jeg mister all kredibilitet etter dette. Men jeg liker denne uendelig mye bedre enn annen listepop man kan sammenligne frøken Goulding med. Det er håp for den kommende generasjon engelske syngedamer, om flere klarer å snekre sammen pop som Ellie Goulding.
Anbefalte spor:
Starry eyed
Under the sheets
Salt skin

4. The National (USA): High Violet
Matt Berninger i amerikanske The National har denne listas flotteste stemme. Derfor en soleklar høy plassering. "Conversation 16" er den andre av mine 4 favorittsanger i 2010. En perfekt sang. Hele albumet preges av en mørk og dyster stemning som går rett inn i mitt melankolske musikkhjerte. Blir myk som softis og glad som sjokolade når jeg hører sangen! (Takk til Trond som tipset meg om bandet!)
Anbefalte spor:
Conversation 16
Bloodbuzz Ohio
Anyone's ghost

3. Massive Attack (UK): Heligoland
Velkommen til atmosfæriske stemninger med mørke undertoner. Kan ikke egentlig påberope meg å være god gammel Massive Attack-fan (det overlater jeg til min mann!), men innbiller meg at jeg liker Heligoland bedre enn mye av det de har gjort tidligere. Platas store spor i mine ører er "Girl I love you", som er den tredje av de 4 sangene som definerer 2010 for meg. Den egner seg meget godt til å spilles på høyt volum. Hele plata er herlig og fandenivoldsk og mystisk og listende tungt på tå.
Anbefalte spor: (meget vanskelig å bare velge 3)
Girl I love you
Paradise circus
Atlas air

2. Marina & The Diamonds (UK): The Family Jewels
Hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke likte denne dama, men musikken fester seg enten jeg vil det eller ikke, og hun seiler dermed opp på en andreplass. Hun har en stemme jeg vil karakterisere som hard og stygg, men den funker likevel meget godt sammen med fengende popmusikk som aldri kommer i nærheten av å bli kjedelig eller sukkersøt.
Anbefalte spor:
I am not a robot
Hollywood
Mowgli's road

1. School of Seven Bells (USA): Disconnect from Desire
Dette blir kanskje en smule urettferdig overfor de andre på lista, ettersom jeg mistenker at hoveårsaken til at dette ble førsteplassen er at den kom sent på høsten og er fersk i hodet mitt. Pluss - perlen på plata er "ILU" som åpenbarte seg som den perfekte mariannsang i 2010, og som var den fjerde sangen jeg fikk fallt fullstendig for dette året (selv om en kollega påstår den er til å sovne av). Blir salig og glad når jeg hører den. Hver gang! I følge Wikipedia tilhører de sjangeren 'dream pop', og det slår meg at det er en sjanger jeg liker godt :-)
Anbefalte spor:
ILU
Bye bye bye
Babelonia

Dett var dett! For første gang i historien har jeg levert en liste med bare 4 britiske artister/band. Hvordan skal dette gå? Er det meg eller den britiske popverden som er i endring. Eller er det USA om endelig er begynt å lage god britpop (i min betynings av ordet!)?

Her er lista på Spotify!

Jeg har sikkert glemt en hel del viktig. Og om noen uker vil jeg sikkert bytte litt om på plasseringen blant de ti utkårede. Men akkurat nuh er det slik lista mi er. I tillegg nevner jeg i fleng - i uprioritert rekkefølge: Serena Maneesh, Beach House, Yeasayer, Hot Chip, Darwin Deez (for låten "Constellations"), Danger Mouse & Sparklehorse (for låten "Little girl"), The Black Keys (for låten "Tighten up"), Everything Everything (for låten "My kz, ur bf"), Caribou (for låten "Odessa"), Summer Camp (for låten "Ghost train"), Hurts (for låten "Wonderful life"). Og så videre. (Reservelista på Spotify.)

To musikkfestivaler fikk jeg dessuten med meg i år - begge tidligere omtalt her på bloggen: Bukta og Døgnvill, hvorav den første vinner stort på atmosfære og stemning, men som hadde et katastrofalt dårlig og kjedelig musikalsk program, mens det var omvendt med Døgnvill.

Ha et godt musikkår i 2011 også!

On my mind 2010

2010-12-13T23:31:00.003+01:00

Enspora jeg? Jeg tenker jo på både mat og musikk! I alle fall om man skal stole på hva jeg har skrevet på Facebook det siste året!

Tilhørighet

2010-12-04T14:22:00.002+01:00

For et par uker siden var jeg en snartur i Bergen. Det var som å komme hjem. Det var vinterlig kaldt og himmelen var blå, altså ikke helt det man forbinder med Bergen. Men været i Bergen spiller ingen rolle for meg. Jeg er faktisk glad i det vestlandske klima. Heller regn og mildvær enn snø og kulde, sier nå jeg. Nedbør som ikke trenger å måkes bort kan jeg godt leve med. Men altså, det er noe helt annet enn været som gjør at jeg trives så godt i Bergen. Det er noe med atmosfæren i byen. Og omgivelsene. Det er en vakker by - finere enn noen annen by jeg har besøkt i Norge. Hav og fjell er en uslåelig kombinasjon. Og så må jeg ikke glemme bergenserne. Jeg liker dem og føler meg vel blant dem. I løpet av de to årene jeg bodde i byen på 90-tallet lengtet jeg ikke hjem en eneste gang.

Samme følelse har jeg for England, og York i særdeleshet. Jeg føler at jeg er blant mine egne. Jeg føler at jeg passer inn. At folket er som meg og jeg er som dem. Det er noe med det engelske, litt reserverte lynne som passer meg. (At jeg samtidig trives sammen med bergensere er kanskje litt rart, men slik er det!) Jeg føler en tilhørighet jeg aldri følte i hjembygda mi, eller bygdene/tettstedene i nærheten (Rossfjordstraumen og Finnsnes).

Både når det gjelder York og Bergen stemte alt fra første minutt. Det var forelskelse ved første blikk. For Tromsø var det litt annerledes. Her hadde jeg vært en rekke ganger, før jeg flyttet hit. Planen var å bli et halvt år, og så fortest mulig komme meg sørover (Trondheim var planen!). Men merkelig nok, allerede første kveld alene på hybelen i Langsundveien begynte jeg å trives. Og da jeg etter noen uker rotet meg borti noen fantastisk hyggelige mennesker i byens nærradiomiljø var jeg hekta. Patriot ever since!

Det er rart hvordan noen byer bare stemmer. Det er som med mennesker. Noen ganger er kjemien riktig. Det kan nok stemme at byer har sjel. Noen i alle fall.

Jeg løfter mitt glass for UNN!

2010-11-14T15:41:00.006+01:00

Det er søndag, det er farsdag, første kakespising er allerede unnagjort, og det er nå helt stille i huset. Akkurat det siste skyldes at resten av husholdninga har dratt på basketkamp for å se Tromsø Storm (forhåpentligvis) slå Asker. Men her sitter jeg altså og lurer på hva jeg skal bruke disse fritimene på. Lese avisa? Lese en av de mange bøkene jeg allerede har begynt på? Sortere bilder? Tenke på middag? Men det jeg tenker på er bestefaren min - en av de flotteste menneskene jeg kjenner her i verden. For en uke siden ble han lagt inn på UNN med hjerneslag. Blodpropp i hjernen. Slaget rammet særlig talesenteret og høyre arm. Han er 90 år og for gammel til trombolyse-behandling. For en uke siden var vi meget bekymret. For en uke siden kunne han verken snakke eller løfte kaffekoppen.

Allerede etter en dag kom de første ordene tilbake. Etter få dager klarte han å bevege fingrene. Etter 4-5 dager danset han vals med fysioterapeuten. Etter en uke kan han si hele setninger. Og bli forstått. Og kan snakke i telefonen med min bestemor. Det er et under, sier sykepleierne. Vi er nærmest målløse og bøyer oss i støvet for hans viljestyrke og humør.

Jeg har besøkt ham hver dag. Jeg har møtt en rekke sykepleiere og andre av UNNs personale. De gjør en fantastisk jobb. Det klages så voldsomt over helsevesenet i Norge. Enten må UNN skille seg kraftig ut fra resten av landet. Eller så klager vi litt for mye her i lille, rike Norge. Eller kanskje jeg bare har vært heldig de gangene jeg har hatt noe med UNN å gjøre. Det siste der tror jeg egentlig ikke noe på. Med unntak av en håndfull likegyldige og arrogante leger, har de aller, aller fleste sykehusansatte jeg har hatt noe med å gjøre gjort en strålende jobb. Og da mener jeg ikke bare at de kan faget sitt, men at de mestrer pasientkontakten på en flott måte. Selv som fødselsdeprimert førstegansfødende hadde jeg ingenting å utsette på jordmøderene og sykepleierne jeg traff på. Og før du rekker å protestere - JA - jeg vet at alt ikke er perfekt. Jeg vet at noen fortsatt ikke får den behandlingen de skal. Jeg vet at noen kamper ennå gjenstår. Men er det representativt? Burde vi ikke glede oss over at svært mange får god behandling, i stedet for å kritisere?

Jeg vet de har det travelt alle sammen, men når jeg ser den omtanken helsepersonalet gir bestefaren min blir jeg rett og slett rørt. De snakker ikke bare til ham, men med ham. Fysioterapeuten brukte for eksempel bilder som min bestefar kunne kjenne seg igjen i, da hun skulle forklare øvelsene han måtte gjøre."Lat som du sager ved". "Se for deg en furu som svaier i vinden". De er blide og imøtekommende, både overfor ham og oss pårørende. Til og med legen jeg snakket med tidlig i uka var hyggelig og vennlig. Min bestefar trives. Det ser vi på ham. Selv om han gjerne vil hjem til 'ho mor'. Det eneste han har klaget over er standarden på potetene han får til middag!

Jeg krysser fingrene for at den gode utviklinga fortsetter. Min bestefar kaller slaget et nederlag, og synes det er forferdelig å ikke kunne snakke skikkelig. Men vi vet alle at det kunne ha vært langt verre. Snart skal jeg samle troppene, ta med sjokoladekake og vannbakkels, og dra opp på UNN for å besøke ham. I mitt hjerte skulle jeg gjerne hatt med kake til alle ansatte der oppe også. For det fortjener de virkelig.

Guy Fawkes

2010-11-05T10:16:00.005+01:00

I enkelte land feires Guy Fawkes Day 5. november. Som anglofil burde jeg selvsagt ha inngående kjennskap til denne fargerike briten, men sannheten er at alt jeg forbinder med mr. Fawkes er bål og sprengstoff og at han gjorde et eller annet ikke helt lovlig for ganske lenge siden. Historieløs! Det er det jeg er!

Men jeg vet da å finne svar på saker og ting. Vi har da Wikipedia! For eksempel. Det første jeg finner ut er at vi snakker om 1500-tallets England, nærmere bestemt 1570-1606 . Mannen ble altså ikke særlig gammel. Og det verste av alt: han ble født i Stonegate i York. Min by!!! Og i Stonegate ligger jo både Bettys Tearooms 2 og The Teddy Bear Tearooms. Med andre ord en gate jeg frekventer så ofte jeg kan.

Men så til mannen himself. Jeg kunne ha ramset opp en rekke av hans bragder, og uttalige godord om mannen. Jeg nøyer meg med å beskrive utseende hans (det er jo det som teller, er det ikke?): Han var visstnok en høy, kraftig mann med tykt rødbrunt hår, en flagrende bart og et bustete skjegg. (Fritt oversatt fra Britannia av undertegnede..). Med andre ord litt av en kjekkas. Hvor og når var det så det gikk galt? Havnet han i dårlig selskap mon tro? Eller var han en lidenskapelig mann som trodde så sterkt på sin sak at han var villig til å ta i bruk ytterliggående metoder?

I 1605 ble han en av lederne for det som på norsk kalles Kruttsammensvergelsen (The Gunpowder Conspiracy). Planen var å sprenge det britiske parlamentet i lufta 5. november 1605. Verken mer eller mindre! Heldigvis/dessverre(?) ble attentatplanene avslørt dagen før og Fawkes & co. ble arrestert sporenstreks. Dette var en tid da religion var et heftig stridsspørsmål i England og selv om kong Jakob I visstnok prøvde å roe ned forholdene mellom katolikkene og protestantene, var ikke dette nok for katolikken Fawkes og hans venner. Bort med protestantene! Send dem til Skottland! Eller noe sånt!

Hvordan gikk det så med mannen? I et brev kongen skal ha skrevet står det: "The gentler tortours are to be first used unto him, et sic per gradus ad mia tenditur [and so by degrees proceeding to the worst], and so God speed your goode worke". Fawkes ble altså torturert til han tilsto og deretter henrettet ved henging, trekking og kvartering. (”hanged, drawn and quartered”) For sikkerhets skyld. Men glemt ble han ikke. Hvert år feires Guy Fawkes Night i England. Feiringen varierer litt fra sted til sted, men de aller fleste inkluderer bål der de brenner en Guy Fawkes-dukke. (Unntatt de som tilhører hans gamle skole i York, St. Peter’s School, som nekter å brenne en av sine tidligere elever!) Så nå vet vi det!

(Tidligere publisert i UBs internavis!)

Kilde: http://www.britannia.com/history/g-fawkes.html

Venner for livet

2010-11-01T20:07:00.001+01:00

Det er ikke alltid så lett å være voksen. Det stilles krav fra alle kanter. Det hender dine omgivelser skuffer deg. Det hender hverdagsslitet sniker seg inn i helgene også. Det er da du trenger noen som betyr noe helt spesielt i livet ditt. En som ikke sårer, skuffer eller gjør deg sint. En som alltid stiller opp, som alltid trøster og aldri svikter. Jeg har en sånn venn. Jeg ser ham ikke så ofte, bare et par ganger i året. Dette er vi begge innforstått med og slik vil vi fortsatt ha det. Forholdet vårt er såpass lidenskapelig at når vi først treffes er det lite annet som betyr noe, selv om det faktisk kan bli litt for mye noen ganger. Men det har vi alltid glemt til neste gang vi treffes.

Vi hadde ikke sett hverandre på lenge, men plutselig var han der. Søt og innbydende. Jeg holdt ham på pinebenken en hel uke før jeg ga etter og tok ham med hjem. Det passet for øvrig utmerket. Mannen min var bortreist og jeg var sliten og lei og trengte noe oppmuntrende. Vi går så godt i lag vi to. Kanskje er det nettopp fordi vi bare treffes et par ganger i året. Det er imidlertid ikke alle som skjønner forholdet vårt. Noen liker ham ikke i det hele tatt. Andre blir irritert når de ser ham, og mener han burde holde seg der han hører hjemme. Selv blir jeg bare glad. Hjertet slår noen ekstra slag og jeg blir minnet om at livet består av så mange små og store gleder.

Vi pleier å møtes hvert år på denne tida. Så avtar det gradvis fram mot nyttår, før vi treffes igjen rundt påsketider. Men det er nå på seinhøsten at gleden er aller størst. Han fyller meg med lykke, sjelefred og energi – og viktige kalorier før det glade førjulsstresset tar overhånd. Han er et lyspunkt i hverdagen nå før mørketida slår inn. Han er slank og elegant og dekket av sjokolade. Jeg kaller ham bare for Nidar, selv om hans egentlige navn for tida er Julemarsipan. Han satt her ved siden av meg mens jeg skrev dette. Nå er han ikke her lenger.

Tiden går og jeg springer

2010-10-31T14:17:00.003+01:00

Hvorfor skriver du ingenting på bloggen din lenger? Spør folk. (Mest familien min ...) Og jeg spør meg selv: Hvor ble det av mine gode intensjoner om å skrive litt hver uke? I alle fall hver måned? Kan høsten ha vært så usedvanlig travel at jeg ikke engang har hatt tid til å skrive om hvor travelt det er? Det føles sånn. I hele høst har jeg tenkt at bare Prosjekt 1 er over, skal jeg sette av tid til å skrive om uviktige ting her på bloggen. Men så kom Prosjekt 2. Og deretter Prosjekt 3. Og plutselig er det snart jul. Men nå er jeg her. Og skriver om musikk og bøker. Jeg er litt kjedelig sånn.

Det er søndag og jeg er mutters alene hjemme, og selv om jeg egentlig skulle ha vært en tur på jobb, må det av diverse årsaker utsettes til kvelden. Jeg hadde også tenkt å bake knekkebrød. Men vi får se. Kanskje. Kanskje ikke. Akkurat nå har jeg skrevet litt av hvert, både til jobb og til fritid og det føles fint igjen. På platespilleren snurrer Prefab Sprout og plata Jordan: The Comeback. For andre gang i dag. Og ja, når jeg sier snurrer og plate mener jeg virkelig det. Jeg har børstet støv av en av mine gamle vinylplater. Akkurat denne var en en stor favoritt for 20 år siden. Et glitrende år i mitt liv, og denne musikken var ett av mange soundtrack til de glade dager i 1990. Hør bare på den ytterst triste, melankolske og nydelige "One of the broken". Jeg blir helt gele inni meg av gledelig nostalgi når jeg hører den.

Foran meg har jeg dessuten en svær bok som jeg nyter hver side av - det er bind 3 av Olav H. Hauges dagbøker. Men det skal jeg skrive mer om når jeg har lest den ferdig. På kort tid har jeg lest en hel rekke gode bøker den siste måneden. Jeg har for eksempel kommet meg gjennom John Irvings siste roman Last night in Twisted River. Jeg er stor fan av Irving, men jeg må innrømme at det tok en tid før jeg kom inn i handlinga på denne. Han burde kanskje kuttet ut rundt 100 sider med tømmerfløtingsprat. Ikke en av hans beste, men deilig lesestoff. I tillegg har jeg debutert med Paul Auster. Det er selvsagt ikke noe jeg burde si høyt, for Auster er jo en forfatter jeg burde ha god kjennskap til. Men av en eller annen grunn har han ikke havnet i mine hender før nå. Kona har jeg imidlertid lest et par romaner av. Min første Auster ble Invisible fra 2009. Han minner litt om John Irving synes jeg faktisk. Og jeg liker det jeg leser. Har ennå 10 % av boka igjen, så min endelige dom er avhengig av hvordan boka ender. Ettersom jeg leser på en Kindle er det litt upraktisk å bla fram til slutten for å se hvordan det går. Kanskje like greit. I tillegg har jeg for kort tid siden avsluttet en Ingstad-biografi. Og nei, jeg er ikke det minste interessert i Ingstad og menn av hans type - hadde knapt hørt om fyren før, men boka er skrevet av en kollega, og da leser man jo. Mystisk nok leste jeg hele boka uten å kjede meg det minste. (Mitt største problem med de første 100 sidene var at høyrehånda hele tiden strakte seg etter rødpenna, men det sier kanskje mer om meg enn om boka.)

Og plutselig var side B ferdig og jeg lurer på om jeg skal snu plata en gang til. Eller kanskje finne en annen glemt godbit. Og i det jeg reiste meg for å ta telefonen veltet tekoppen. Og snart må jeg finne fram halloween-skåla. Det skjer sannelig mye på en rolig søndag også :-)

Døgnvill 2010

2010-09-05T12:16:00.010+02:00

A-ha, Band of Horses, Bel Canto i originalbesetning (burde kanskje skrive Bel Kanto!), Prodigy - en festival som lokker med så gode navn kan man ikke utebli fra, om man kaller seg musikkinteressert. (Og bor i Tromsøområdet.) Årests Døgnvill-program er vel bortimot det beste jeg noensinne har opplevd på en festival i Tromsø. Og alle mine favoritter infridde til gangs. Etter at fredagen var over var jeg sikker på at A-ha kom til å bli høydepunktet, men så kom Bel Canto med sitt modige og tilbaketrukne sett og med Anneli Drecker bedre enn noensinne. To helt forskjellige konserter, og begge to av meget høy kvalitet. Har nok et nærmere forhold til Bel Canto enn til A-ha, men stortrivdes på begge konsertene.

Hele festivalen ble avrundet med The Prodigy, et band jeg har fulgt siden Experience kom 1992. (OK - tror ikke jeg oppdaga dem før i 1993 ...). Kan huske at jeg som lærer på Lakesvåg videregående i 1995 prøvde å tvinge elevene mine til å høre på bandet, men de syntes nok bare jeg var rar :-) Anyway - konserten lørdag ble festivalens høyeste og morsomste og hadde desidert mest trøkk! Strålende festivalmusikk, rett og slett. Er imidlertid litt skuffa over at publikum har såpass liten festvalkondis at de ikke holdt ut til bandet var ferdig.

I tillegg fikk jeg med meg et trivelig Band of Horses, som jeg rett og slett synes var bedre live enn på CD - noe jeg faktisk ikke hadde forventet. I tillegg ble både Skambankt, Joddski og Cyaneed hyggelige overraskelser. Cyaneed serverte heftig og begeistret musikk, med nyanser av gammel B-52's og popinspirert punk.

MEN
Ser man bort fra godt musikalsk program (som jo strengt tatt er det viktigste) er det mye som gjenstår før Døgnvill får toppscore hos meg. For eksempel:

1. BLI KVITT UNGENE!
Nei - foreldre vet tydeligvis ikke verken sitt eget eller barnas beste. Ha gjerne et formiddagsprogram for barn, men slipp dem ikke inn på kvelden. Og med barn, mener jeg de aller yngste. Tenåringene må gjerne være der for min del, selv om det var ganske mye ungdomsfyll i år. Men når 5 åringer går forskremt rundt og holder seg for ørene blir jeg skeptisk og får lyst til å tilkalle barnevernet. Og når overstadig berusede foreldre prøver å få 8-åringen sin til å danse til Prodigy blir jeg bare uvel. Det er ikke en menneskerett å gå på konsert. Og får man ikke barenvakt, så får man gå glipp av noen konserter de årene barna er små. For kom ikke her og si at det er ungene som har mast seg med på kosert med band og artister som hadde sin storhetstid lenge før de ble født. Wow nå høres jeg fryktelig moralsk og konservativ ut, men sånn er det bare :-)

2. Køene var altfor lange og merkelig organisert. Eller kanskje ikke organisert i det hele tatt. Fredag var det umulig å skaffe seg mat og drikke rett og slett. Køene var tilsynelatende evige og preget av typisk norsk saueflokk der de sterkeste ble servert først. Køene ved inngangen var også merkelig seine, der det så ut som det gikk mye raskere for de som ikke hadde skaffet seg festivalarmbånd på forhånd. Og "køen" på vei ut etter siste konsert var direkte småskummel. Tusenvis av mennesker tett i tett ned en smal vei med høye gjerder rundt. Det minste tilløp til panikk kunne fort ført til skader på både store og små. (Særlig de små!)

3. Er egentlig Valhall så godt egnet for så store menneskemengder? Føler meg litt som en industrikylling i bur. Ønsker meg et område med plass til frittående kyllinger!

4. Jeg ønsker å kunne kjøpe en kopp te neste gang jeg er på Døgnvill. Please?

Buktafestivalen 2010

2010-07-15T23:45:00.012+02:00

Før du leser videre, må jeg komme med en advarsel: Jeg er ingen rockedame, men heller mer mot pop og elektronika. Men - jeg er genuint og lidenskapelig opptatt av musikk. Dessuten liker jeg stemningen på Bukta. Derfor prøver jeg å få med meg denne festivalen. Også når programmet ikke er spesielt godt. Som for eksempel i år der det ikke er et eneste 'må se'-band. I mine ører altså. Men jeg er svært fornøyd med bookingen av Datarock. Mew og Ingenting er de to andre bandene jeg så fram til.

Dag 1:
Sol!!! Dagens høydepunkt ble rett og slett det deilige solskinnet Tromsø ikke har hatt for mye av i det siste. Enhver festival fortjener godt vær. Særlig her i nord :-)
Big Bang åpnet hele festivalen. Som vanlig spiller de godt og alt det der, men de er da UTROLIG kjedelige i lengden. De trenger ikke å inviteres til flere festivaler i Tromsø på en stund. Synes ikke de klarte å få opp den rette festivalsteminga, selv om det er en tung jobb å skulle spille mens folk ennå er mer opptatt av å komme seg inn på festivalområdet, samt stå i kø for å få kjøpt bonger og drikkevarer.

Kråkesølv og Navigators var henholdsvis småsjarmerende og interessante, mens Disciplines framsto som mer anonyme og litt for heavy for meg. Da Sonics entret scenen var min første tanke at de gamle faktisk er eldst. Flott konsert, selv om også denne ble litt monoton i lengden. Hayseed Dxies var de eneste jeg ikke fikk med meg. Flyttet meg mot sola, og havnet i prat med med andre konsertgjengere i stedet. Det er slik det er å være på festival. Mew helt til slutt var det eneste bandet jeg hadde et forhold til fra før. Sisteplata deres er imidlertid langt fra så fengende som den forrige, og grenser mot litt sær, så jeg var spent på hvordan bandet ville framstå på scenen. Begge hitene fra forrige plate fikk vi ganske tidlig i settet, og etter det glimtet de riktignok til innimellom, blant annet i ekstranummeret, men synes ikke bandet var egnet til å avslutte konsertkvelden. De ble litt for introverte og burde ha kommet tidligere på kvelden. I tillegg begynte det etterhvert å bli ganske tynt foran scenen ettersom mange tok tidlig kveld denne torsdagen. Eventuelt dro inn til byen på jakt etter bedre underholdning? Arrangørene burde egentlig ha latt Sonics avslutte, spør du meg. Tror det hadde vært mer passende.

Dag 2:
Noen betraktninger om Buktamat:
Ja - de har te!
Ja - de har gode og tilsynelatende sunne retter å velge mellom.
Ja - bacalaoen var nokså god, men litt for salt og med litt for lite oliven. MEN - porsjonene var ALTFOR små! Ren skjær svindel. Skulle noen bli mett av dette? Ikke jeg! Kunne til nød gå som forrett.
Ja - min favoritt var "fesk og potetes", eller fish & chips som vi sier på landet. Det skal jeg sannelig spise i morra også!

Noen betraktninger om Buktafrivillige:
Med unntak av en grumpy dame eller to er de frivillige veldig hyggelige. Jeg er spesielt imponert over hvor flinke de er til å rydde opp etter idiotiske festivaldeltakere som slenger søppel rundt seg som om de var hjemme i bingen sin. Jeg har også sett flere eksempler på at frivillige har grepet inn når idiotiske festivaldeltakere har gått løs på trær og buskas på området. Veldig bra at de passer på :-) (PS: Skulle ønske disse unge menneskene var like hyggelige og serviceinnstilte når de er på jobb i byen, enten det er på Cubus eller på Kaffebønna eller hvor de nå enn har deltidsjobben sin ...)

Noen betraktninger om musikken så langt:
Buktapublikum viser stor lojalitet og strømmer til festivalen som bare det. Det bør festivalledelsen være glad for. Det trenger nemlig ikke vare evig. Omtrent absolutt alle jeg har snakket med synes årets program er usedvanlig kjedelig. I dag, fredag, var det kun Datarock som utmerket seg med moderne, fengende og karismatisk rock. En herlig konsert rett og slett, som godt kunne vart lenger. Tellusalie skal også nevnes for sin behagelige dylaneske musikk. Og ja, Danko Jones hadde trøkk, Jim Jones Revue hadde rockabilly-humør og John Olav Nilsen var småsjarmerende. Men alt i alt har disse to dagene vært prega av sidrompa, konservativ, monoton, øs-pøs-rock. Var virkelig dette det beste som var å få tak i? Det eneste man kunne se seg råd til? SKJERPINGS! Det går ikke an å bare booke så snevert som det er gjort i år. Og ja - jeg vet jeg ikke har stemmerett, ettersom jeg har en annen musikalsk legning enn arrangørene. Men jeg er publikum. Og det vil jeg gjerne fortsette å være.
(La dere merke til at jeg ikke nevnte Dinosaur Jr? Når selv Egon er enig med meg, trenger jeg ikke si noe mer ... )

Dag 3:
Og det ble lørdag tredje dag og det ble sol og varmegrader. Mitt umiddelbare problem ble da: Hva tar man på seg på musikkfestival i Tromsø når gradestokken viser rundt 20 og sola skinner? Man er nemlig gammel nok til å vite at slikt sjelden varer så lenge, og kvelden kan fort bli kald. Det ble et slags kompromiss og mens ullundertøyet ble hjemme kom solbrillene med. Men idet Sivert Høyem sa takk for seg og kvelden var over var jeg nokså kald og savnet ulltrøya. Neste år skal jeg ikke la meg lure! (Hahahaha....)

Men musikken da? Kveldens klare vinner for meg ble svenskene i Ingenting. Søt, litt skranglete popmusikk med grenseflate mot både Kent og Bo Kaspers og Håkan Hellström. I tillegg lot jeg meg faktisk rive litt med av Clutch. Det skulle man ikke trodd om meg. (Kanskje var det et anfall av solstikk???) Men de spilte litt for lenge, så jeg gikk lei etter en stund. Bad County sang pent og solid og har nok potensiale, men manglet de helt store melodiene. Juliette Lewis derimot skjønner jeg ikke helt vitsen med, bortsett fra at hun visstnok gjør seg bra på film. Har hun egentlig noen skikkelige låter i det hele tatt? Jeg hørte ikke noe som fenget meg i alle fall. Til slutt fikk vi Sivert og Sivert er Sivert og akkurat slik man har hørt ham så mange ganger før. Fantastisk stemme, og 4-5 gode låter og litt mindre grep om publikum i kveld enn sist jeg så ham. Men han klarte i det minste å holde på en nokså stor del av publikum, i motsetning til Mew og Dinosaurene de to andre dagene.

Konklusjonen er klar: Musikalsk sett var dette den dårligste Buktafestival jeg har vært på. Og det er ikke jeg som er gretten gammel dame. Jeg har snakket med folk som sverger til både rock og punk og hardere saker, og selv de synes årets program var lite interessant. Døgnvill framstår i år med et mye bedre program. Sånn er det bare. Stemninga i Bukta er imidlertid upåklagelig. Jeg elsker beliggenheten, tørrfisken, den berusende duften av salt sjø og den smilende atmosfæren. Det er en fantastisk ramme for en musikkfestival i byen vår. Måtte arrangørene ta godt vare på den og komme sterkere tilbake til neste år. PS. Om de skulle trenge tips til artister for 2011 kan jeg gjerne bistå :-)

Salisbury

2010-07-15T13:59:00.006+02:00

Siste stoppested i vår rundtur i Sørvest-England ble Salisbury. På veien tok vi et obligatorisk stopp på en av Englands mest populære turistattraksjoner - Stonehenge! Her var det massevis av folk, men så snart man kom seg unna inngangspartiet og parkeringsplassen var det ikke så verst. Stonehenge var mindre enn jeg hadde trodd, merkelig nok. Men likevel et fantastisk skue. Etter at turister blant annet har gått løs på steinene med hakker for å få en bit historie med seg hjem, får man ikke lenger gå rundt mellom steinene slik man kunne i de gode gamle dagene (i følge flere vi møtte), men dette er helt greit synes jeg. Utrolig at steinene fortsatt står etter så mange tusen år.

Etter at forrige B&B ikke var spesielt luksuriøs var det deilig å komme til lille Spire House med himmelseng, karnappvindu med sitteplasser og utsikt mot Englands høyeste kirkespir. Joda det var teppegulv og dårlig trykk i dusjen, men slik er det nå engang i dette landet! Spire House har bare 4 rom, og vi okkupperte 2 av dem. I de to andre rommene bodde det to pensjonistpar som var i byen i anledning en eller annen militær gjenforening. Dette fikk vi vite fordi frokostsalen bare hadde ett bord, og det dermed var umulig å ikke bli kjent med de andre gjestene! Frokosten utmerket seg forøvrig ved å blant annet inneholde en stor skål friske bær - bringebær, bjørnebær, blåbær (engelske blåbær riktignok ...). Nydelig start på dagen. Og etter 17 dager med egg og bacon har man jo behov for litt kalorifattig mat innimellom!

Også Salisbury var en trivelig liten by. England er rett og slett full av trivelige småbyer. Det første på vår agenda var selvsagt mat! Vi hadde akutt behov for en sen lunsj og stoppet på første og beste serveringssted, The White Hart Hotel. Nå pleier ikke hotell å utmerke seg med god mat, men sola skinte og dette hotellet hadde en liten bakhage der de serverte lunsj under åpen himmel og blomstrende trær. Her bestilte jeg feriens andre afternoon tea, og heldigvis kunne de sine saker her. Afternoon tea skal, i følge meg, ALLTID serveres på et 'etasjefat' og det fikk jeg her. Sandwichene øverst var nydelige, med laks på to av dem og agurk og kremost på de to andre. Akkurat slik det skal være. I midten var det selvsagt scones og clotted cream, og jeg som ikke er en spesielt stor tilhenger av denne typen krem syntes den var så god at jeg spise flere munnfuller bare krem rett fra skåla. (Helena hadde spist opp sconesen min!) Til slutt var det kake. Den så ganske anonym ut, men hadde en himmelsk sitronkrem i midten, så den gikk ned uten problemer. Etter denne sunne og gode lunsjen var vi klar for å tusle rundt i byen og nyte solskinnet før middag!

Salisbury Cathedral er et must for alle byens besøkende. Selv er jeg svært glad i å vandre rundt i flotte kirker og tvang resten av familien med. Det var for så vidt ikke så vanskelig :-) I kirka fikk ungene et ark med små oppgaver, så dermed fikk de noe å konsentrere seg om. Dessuten håpet vi å få et glimt av katta som holdt til i katedralens souvenirbutikk, men den var visst ute akkurat da. I tillegg hadde katedralen en utmerket kafe som serverte god mat! Det er det ikke ofte man finner på slike typiske turistattraksjoner. Alt i alt noen fortreffelige timer i Salisbury Cathedral. Men turen opp i tårnet sparte vi til en annen gang.

To dager i Salibury gikk fort. Og 17 dager i England gikk fort. Altfor fort. Langtidsvarselet for Tromsø var heller ikke spesielt forlokkende, men all good things must come to an end, og vi måtte sette kursen hjemover. Fortsatt like anglofile alle sammen. Kanskje enda mer. Neste Englandstur blir nok York igjen. Men Cornwall har nå klatret opp helt i toppskiktet av familiens favorittreisemål, sammen med Liguria-kysten i Italia og Yorkshire.

Lyme Regis

2010-07-11T22:40:00.009+02:00

Polperro ble siste stoppested i Cornwall. Etter det gikk turen over elva Tamar og vi kjørte til en annen liten landsby, Lyme Regis i Dorset. De fleste som hørte at vi skulle til Lyme Regis trodde vi hadde valgt stedet på grunn av de store fossilforekomstene, men sanneheten er at stedet ble valgt helt tilfeldig fordi navnet hørtes kjent ut. (Jeg hadde selvsagt lest om stedet i Jane Austens Persuasion!)

I Lyme Regis bodde vi på Albany House, et helt standard B&B (faktisk litt under vår standard), men med en svært hyggelig eier. Sue var akkurat slik man forventer en B&B-dame skal være, passelig gammel, veldig engelsk, og en smule snakkesalig :-) God frokost kunne hun også servere! Her hadde vi et familierom med køyeseng til ungene. Helt grei størresle, men jeg har en mistanke om at familierom generelt holder en lavere standard enn vanlige rom. De ligger ofte i første etasje, og er ofte de siste til å bli pusset opp. Det kan virke som om noen tror at bare fordi vi har barn, er vi ikke så nøye med hvordan det ser ut rundt oss. Eller kanskje de vet at fordi så mange B&B ikke tillater barn, er barnefamilier så desperate at de tar til takke med hva som helst! Anyway, helt greit sted å bo, men spesielt rent var det ikke...

Lyme Regis er som sagt kjent som en del av The Jurassic Coast, på samme måte som Whitby i nord. Her er haugevis med fossiler, særlig for den som har med seg hakke og spade. Vi meldte oss på en Fossil Walk, ledet av Brendan Lennon, en ung mann fra området med stor kjennskap til fossiler. Han viste og fortalte og tok oss med til en del av stranda der det var 'lett' å finne fossiler. I alle fall når du visste hva du skulle se etter. Vår fangst var ikke sensasjonell, men vi fant noen små ammonitter, en svamp, og en fossil kråkebolle. Slett ikke verst egentlig. Minst like fantastisk var å se de store mengdene fossiler som ligger i berget i bakken, synlig for alle og enhver. Disse er det imidlertid ikke lov å hakke løs og ta med seg hjem. Heldigvis.

Dette var noen av de varmeste dagene i løpet av ferien, og som ekte nordlendinger kaster man ikke bort en varm dag på museumsbesøk o.l. Da er det strand for alle pengene! Vår 'landlady' advarte oss mot strendene østover, ettersom det har gått mange jordskred i området, så vi holdt oss til trygge stier! Hele landsbyen er forøvrig under stort press fra jordsmonnet, og man ser tydelige tegn på flere av husene at bakken er i langsom bevegelse.

Lyme Regis har en fin steinstrand og en litt mindre sandstrand. Vi falt for steinstranda - her var det både god plass og man slapp å få sand overalt, hvilket jeg ikke kan fordra. Ved lavvann gikk dessuten stranda 'vår' over til sand i vannkanten, så ungene som oppholdt seg i vannet mesteparten av dagen var fornøyd. Selv jeg tok meg en liten svømmetur i det 'iskalde' vannet, men kom meg raskt opp på land igjen til deilig sol og varme. Ordentlig sydenfølelse! Dessverre varer ikke ferien evig, og hjemturen nærmer seg faretruende. Bare ett stopp igjen før Gatwick :-(

Polperro

2010-07-11T22:40:00.005+02:00

På vei til neste stoppested kjørte vi innom The Eden Project, en slags miljøpark med to svære biomer, kuppelaktige drivhus som mest av alt ligner på gigantiske golfballer. Den ene var laget som en tropisk regnskog, den andre hadde Middelhavet som tema. Et flott prosjekt med fokus på klima og miljø, og jeg som elsker å gå rundt i varme, fuktige drivhus trivdes svært godt i tropeskogen under papayatrær og palmer. Vi var til og med fornøyd med maten vi kjøpte til lunsj der, og det er det ikke ofte man kan si på slike turistattraksjoner. Det var mye folk der, men ikke i nærheten av befolkningstettheten i Legoland. For eksempel :-)

Så bar turen ned mot kysten igjen. Idyll og atter idyll! Polperro er en liten fiskerlandsby (litt mindre enn Tromsø!) der det fortsatt drives fiske. Her ligger små hvitkalkede 'cottages' på rekke og rad, mange til utleie i sommermånedene. Gjett om jeg har lyst på et lite feriehus her også! Det skjer ikke så mye her. De få butikkene inneholder stort sett souvenirer og søtsaker. De fleste som kommer hit lokkes nok av det fine turterrenget, eller kanskje den rolige atmosfæren og det lave stressnivået. Det eneste som skaper liv og røre her er de pågående måsene! Vi planla å innta middagen på The Three Pilchards, en pub med uteservering, men fant fort ut at det lureste var å spise inne. Vi spiste selvsagt en tradisjonell fish & chips (enda en gang!).

Dagen etter snublet vi imidlertid over en skikkelig god restaurant, Couch's Great House. Restaurantens kokk, Richard McGeown, var virkelig hyggelig, og skaffet alt vi ønsket, også til vår noe kresne (og en smule mat-bortskjemte) 8-åring. Hadde jeg visst bedre skulle jeg bestilt en 7-retter! Godt gjort å finne et så god restaurant i denne lille landsbyen.

I Polperro bodde vi på Penryn House, et lite B&B nokså sentralt beliggende. Våre rom var i 3 etasje (ikke noe for den som ikke liker trapper!) og holdt god standard. Men teppegulv var det selvsagt!

Ettersom det ikke var strandvær (nabolandsbyen kan lokke med en slags strand), bestemte jeg meg for å gå av meg litt egg og bacon. Jeg kan absolutt ikke fordra å trene, men jeg elsker å gå, i alle fall uten ryggsekk. England er et fabelaktig land for fotturister. Det er public footpaths overalt, og langs hele Cornwall-kysten (omtrent) går det en coastal path. Jeg la ut på tur mot øst og gikk en times tid før jeg snudde. Aldeles perfekt for kropp og sjel. Jeg hadde planer om å høre på musikk mens jeg gikk, men ble så fascinert og betatt av utsikten og brølet fra bølgene som slo mot klippene under meg at jeg lot musikken få en pause.

Stiene er ofte smale, og slett ikke helt trygge å gå på. Her er ikke rekkverk å holde seg fast i om man kommer for langt ut på klippene. Og det er like greit. Heldigvis har det ikke kommet noe EU-reglement som krever at det skal være gjerder langs hele den engelske kyst! Stiene er tilsynelatende bare blitt til av seg selv, men plutselig rundt en sving dukker det opp en benk der man kan puste ut og nyte havutsikten under duftende syriner. Og enkelte steder er det laget trappetrinn der bakkene er bratte, så det ligger nok helt klart en plan bak det hele. Det er også artig at folk gjerne hilser når de møter vilt fremmede på tur. Hello, sier de. Eller bare You OK? (Kanskje jeg så litt malplassert ut?) Jeg blir helt forfjamsa når noen jeg ikke kjenner snakker slik til meg, og mumler forsiktig noe til svar, men jeg liker det godt. Det er et sjarmerende og 'endearing' trekk ved kulturen her.

The Lizard

2010-07-06T21:35:00.007+02:00

Vi fortsetter vår ferd i Cornwall og har nådd feriens billigste hotell, sydligste stoppested og tykkeste teppegulv. Og feriens eneste teppebelagte badegulv. Stedet heter The Lizard og er fastlandsenglands sydligste punkt. Selv om det føles litt rart å si 'fastlandsengland' - vi er jo tross alt på en øy!

På veien hit stoppet vi på Pendennis Castle i nærheten av Falmouth. Dette er et forholdsvis stort festningsverk, der deler er fra Henrik IIIVs tid. (Vi har kjøpt turistpass hos English Heritage, så vi må liksom utnytte mulighetene som finnes!) Sol og fint vær gjør alltid slike besøk vellykka. Kafeen var imidlertid ikke mye å skryte av. Freshly made sandwiches viste seg å være noe plastinnpakka smakløse greier. Men man drar vel ikke til slike steder på grunn av maten :-)

The Lizard er en bitte liten plass som tiltrekker seg folk som oss. Og slike som liker å gå på tur. Og noen andre. Stedet består av en håndfull souvenirbutikker med et utrolig stort utvalg krimskrams (se bildet!), de obligatorisk pubene samt noen smmå gjestehus. Vårt het The Caerthillian og var visstnok blant de bedre på stedet. Litt under vår standard, men tilsynelatende rent og pent, og med en hyggelig vert. Men altså. Tykt teppegulv. På badet!! Skjønner ikke at det går an!

Vi ble bare en natt her, men rakk å innta te og chips på Englands sydligste kafe. Været var nydelig og utsikten flott og teen varm. Middagen inntok vi på en av pubene like ved hotellet. Fish & chips selvsagt. Og en ale av et eller annet merke. Jeg er ikke den som går rundt og husker hvilket øl jeg drikker! Men det som gjorde kvelden ekstra trivelig var at vi hadde snublet over den lokale folkemusikkaftenen i bygda. I et hjørne av puben satt 3 musikere og sang og spilte keltisk folkemusikk. Jeg ble rent nostalgisk og mintes min grønne ungdom da jeg reiste på interrail og var hekta på irsk folkemusikk.

Etter vårt lille stoppested ute i havgapet gikk kursen vestover. Neste lille by er Polperro.

St. Ives/Carbis Bay

2010-06-30T19:39:00.009+02:00

For et herlig hotell! Vanligvis betyr familierom et vanlig rom med to ekstrasenger stuet inn. På Boskerris Hotel har familierommet et eget lite rom til ungene, komplett med køyesenger, TV og DVD-spiller! Her er lyst og luftig og like ved ligger det en aldeles nydelig sandstrand. Med god plass! Helt klart den fineste stranda i området! Det føles rett og slett som i syden, bare med bedre mat og høfligere mennesker! En anglofil sjel som meg har ikke godt av dette :-)

Carbis Bay ligger litt utenfor St Ives, ca. 20-30 minutters fottur, eller 5 minutter med toget. Her er det stille og rolig og på solfylte dager har man absolutt ikke behov for å være noe annet sted i verden. Vi er imidlertid i England, så et par dager med regn må man jo regne med! Den første regndagen benyttet vi til å besøke Tate St Ives, et lite mini-galleri med kjente og mindre kjente kunstverk. Ungene var særdeles fornøyd med at det var såpass lite - akkurat passe til at man ikke rakk å bli sliten og lei! Den andre dagen med lett duskregn besøkte vi The Barbara Hepworth Museum. Også dette et lite museum med en liten hage der forholdsvis mange skulpturer har fått plass. Vi koste oss og fikk en egen liten omvisning av den hyggelige guiden som var der. Denne delen av Cornwall er forøvrig full av nydelige strender, så mulighetene for utflukter er store. Avstandene er også små - i nordnorsk målestokk, så for oss var det bare en svipptur å kjøre til Land's End, Englands vestligste punkt. Her blåste det friskt, og hele stedet var en smule tacky/billig synes vi. Ikke helt vår stil. Vi drakk te og tok bilder og kjørte videre til Porthcurno beach, en annen nydelig strand.

Oppholdet vårt her i Carbis Bay ble ellers preget av utrolig mye god mat, og særlig mye god fiskemat. Hotellet hadde en utmerket frokost, og små detaljer som å helle pasjonsfrukt (en av mine favorittsmaker) over den ferske frukten falt særlig i smak hos meg. Vi spiste på hotellets restaurant et par ganger, og maten her var nydelig. Vår store favoritt ble imidlertid Porthminster Cafe på en av strendene i St Ives. Maten var fabelaktig og desserten direkte himmelsk! Så fornøyd var vi at vi dro dit to ganger i løpet av 5 dager! Desserten min (som jeg spiste begge gangene) besto av kanelmarengs, cinder toffee, karamellisert banan, glaserte pisasjenøtter og en slags karamellis. Sukk! Vidunderlig! Fryktelig sørgelig å måtte dra videre! Vårt neste mål er Englands sydligste punkt, The Lizard, en halvøy sørøst for Penzance.

Tintagel

2010-06-29T22:44:00.008+02:00

Fra semi-urbane og siviliserte Bath var overgangen stor til Tintagel, en liten landsby ute i havgapet nord i Cornwall. Det var egentlig helt tilfeldig at vi havnet her. Vi studerte kartet mellom Bath og St. Ives og landet på et par alternativer. Tintagel viste seg å bli et lykkelig valg. Av en eller annen grunn har jeg begynt å sette mer og mer pris på steder som dette, der mulighetene for shopping og andre kulturelle opplevelser er minimale. I alle fall når sola skinner og man kan tusle rundt i öppna landskap og studere en og annen ku, en håndful puber og bølger som slår mot bratte klipper jeg ikke helt tør å bevege meg ut på.

Tintagel har en hoveattraksjon: Kong Arthur. Man prøver å innbille turister og resten av verden at det var akkurat her at sagnkongen hadde slottet sitt. Her er det Arthur og Merlin og Camelot hvor du enn snur deg. Vår utmerkede gjestehus het Avalon, også det navnet hentet fra Arthurlegendene. Av en eller annen grunn så vi også flust med 'alternative greier' her - tarot, krystaller og magiske dingser i fleng. Ikke min kopp te, men ingen grunn til å holde seg borte fra Tintagel!

Vi er glade i gamle ruiner, og tilbrakte noen timer med å rusle rundt på restene av Tintagel Castle (som kunne vært Arthurs slott). Absolutt verdt et besøk, om du er i nærheten. Særlig i solskinn. I tillegg besøkte vi selvsagt Merlin's cave, som bare er tilgjengelig ved lavvann.

Like ved Tintagel ligger Trebarwith Strand, og her finnes det, selvsagt, en fantastisk sandstrand. Problemet er at den bare kan nytes ved lavvann. Tidevannet hører ikke på verken bønner eller bestikkelser og jager deg hjem akkurat når du gjerne skulle blitt litt lenger. Heldigvis hadde vi sjekket tidevannstabellen og rakk noen deilige timer på stranda. Ungene kastet seg ut i Atlanterhavet uten å blunke og koste seg med skikkelig svære bølger. Selv holdt jeg trygg avstand fra det iskalde vannet og inntok et bedre måltid bestående av en porsjon chips og en kopp te og leste videre i boka jeg hadde med meg:-)

Tintagel er ikke et kulinarisk senter. Men du kan leve lenge på fudge og iskrem her! I tillegg finnes det en god håndfull puber og et par restauranter. The Olive Garden var nærmeste nabo til gjestehuset vårt, og fikk godkjent karakter. The Cornishman Inn scoret på fin lekeplass for ungene, med hester å se på, og katt, kaniner og perlehøns i hagen. (Ungene var litt bekymret andre dagen vi var der, ettersom 2 av perlehønene manglet, og jeg hadde spist perlehøne (guinnea fowl) til middag et annet sted et par dager i forveien ... ) Eieren av puben var forøvrig halvt norsk, ble vi fortalt. Så det så.

Tintagel er et sted for sjelefred og harmoni og fotturer langs klippene i all slags vær. Og gjestehuset vårt var virkelig rent og pent og trivelig med hyggelige eiere og god frokost. Her skulle vi gjerne blitt noen dager til. Neste stopp er Carbis Bay, like ved St Ives.

Bath

2010-06-29T21:30:00.005+02:00

Hva pakker man for 2 ukers bilferie i England? Ganske mye, kan jeg fortelle deg. Her må man tenke all slags vær og føre (kanskje unntatt snø), og haugen som skal presses ned i kofferten blir dermed altfor stor! For ordens skyld lot jeg både regntøy og solbriller bli igjen hjemme. Slikt får man alltids kjøpt om det skulle bli krise. Da vi landet på Gatwick slo varmen mot oss som en vegg og det viste seg at det faktisk var sommer i England! Solbriller ble sporenstreks innkjøpt!

Etter laaang ventetid hos Avis fikk vi endelig tildelt leiebilen og suste mot Somerset og Bath. Til tross for mine utallige besøk i England tidligere har jeg aldri besøkt noen steder sør i landet. Sannelig på tide å gjøre noe nytt og annerledes med andre ord. Årets ferie ble derfor lagt til Cornwall. For å unngå for lange kjøreperioder stoppet vi et par dager i Bath først. Og med sol og 25 grader fikk ferien vår en perfekt start.

Mest av alt forbinder jeg Bath med Jane Austen. Hun bodde her i en håndfull år som verken var produktive eller spesielt lykkelige i følge ekspertene, men som ga inspirasjon til flere av hennes romaner. Bath er i dag en trivelig liten by, full av søyler og tempelfronter og andre tegn på inspirasjon fra klassisk arkitektur, det meste bygget på 1700- og 1800-tallet. (Men byen er altså ikke like sjarmerende som York, om noen lurte!)

I deilig sol og varme tok vi aller først en guidet busstur. En utmerket måte å få oversikt over byen på. Jane Austen-senteret var også et must. Et lite museum viet til Austen og særlig hennes tilknytning til Bath. Jeg var ikke egentlig kjempeimponert over museumet, heller ikke over The Regency Tea Rooms. The Roman Baths Museum derimot var vel verdt pengene. Her var det mye å se og lære, og hadde det ikke vært så strålende godt vær ute, kunne vi fort ha brukt noen timer ekstra her. Og ja, vi smakte på kildevannet! Og nei, det smakte ikke godt!

Mat!
Vi benyttet sjansen til å besøke Jamie Olivers restaurant i byen, Jamie's Italian. Navnet hans er nok et trekkplaster i seg selv, og det var nokså fullt den kvelden vi var der. Men både maten og servicen var utmerket, og hadde vi blitt en tredje natt i byen ville vi vurdert å gå tilbake dit! Nyyydelig ravioli. Og rask servering. Ikke noe dill dall der i gården.

Den andre restauranten vi besøkte, The Moon and Sixpence, led nok litt under å bli sammenlignet med Jamie's. Her gikk det en time fra vi kom til forretten ble servert. Og maten var bare ok, og ga oss ikke lyst til å dra tilbake.

Hotell:
Etter å ha tilbragt timesvis på nett for å lete etter hoteller og B&Bs til denne ferien, er det alltid spennende å se om valgene man har gjort lever opp til forventningene. One Three Nine viste seg å være et fabelaktig lite hotell, ca 10 minutters gange fra sentrum. Få rom, personlig service og nydelig frokost, med mye frisk frukt og bær, i tillegg til den tradisjonelle engelske med egg, bacon, pølser og toast. Rommet vårt var lyst og luftig (riktignok med teppegulv) og hadde fint plass til oss alle 4. Ungene var særlig begeistret for boblebadet!

Etter to netter i Bath satte vi kursen videre sørvestover, med Tintagel som neste stopp. Rapport derfra følger. (Om jeg ikke henfaller til latskap og slaraffenliv i stedet!)

Grrr til Fløya!

2010-05-07T16:47:00.003+02:00

Det er virkelig mye som er galt med barneidretten i landet. Overambisiøse foreldre og trenere er et av de største problemene og noe som i sterk grad bidrar til at unge dropper ut av organisert idrett. Men det er en sak jeg ikke orker å gå inn på nå. Det er jo tross alt helg!

Her i huset er vi akkurat nå mer irritert over å måtte selge rådyre lodd for idrettsforeningen Fløya. Hvert lodd koster 100 kr og vi må selge 15 stk. Ikke så mye tenker du, men erfaringen vår så langt er at det er vanskelig nok å selge lodd til 10 kr. Hvem i all verden gidder å kjøpe så dyre lodd? Bortsett fra familie og nære venner? Og gevinstlisten består av hele 2 premier. Riktignok en bil og et kjøkken, men likevel! Grrr!

Fløya har sendt ut disse loddene til barn, selv om de utmerket godt vet at barn under 15 år IKKE har lov til å selge disse loddene. (Jf. FOR 1995-02-24 nr 185: Forskrift til lov om lotterier m.v., § 6.) Dermed ber de altså oss foreldre plage naboene. (Noe jeg rett og slett nekter å gjøre!) Eventuelt betale for alt selv. Dette kommer i tillegg til en av byens dyreste medlemskontigenter, annet dugnadsarbeid, ugunstige treningstider osv. Jeg begynner å miste tålmodigheten nå. Kan ikke fatte at det ikke finnes bedre måter å drive et idrettslag på. Grrr igjen! Og god helg!

Gretne gamle damer

2010-04-14T09:28:00.006+02:00

Grumpy old women heter et morsomt tv-program jeg har sett noen ganger. Forrige gang jeg så det, slo det meg. Jeg er så enig, så enig med disse damene. Jeg er en av dem. Jeg er en gretten gammel dame. Ikke så fryktelig gammel, tenker jeg selv. Og det var ikke disse damene på TV heller. Men likevel. Jeg er der. Grumpy old woman. Som synes så mye er galt rundt meg. Og jeg synes ikke det er skolene, eller kommunen, eller regjeringen eller Jens (ville aldri falt meg inn å klage på Jens, hadde han bare stoppet tullet med oljeboring i Lofoten!) det er noe galt med. Jeg sparker ikke oppover. Bare til siden. Altså til Folk Flest. For det er de som irriterer meg mest. Og barna til Folk Flest. Og hundene til Folk Flest. Men de kan jo ikke noe for det. Barna og hundene altså.

Jeg irriterer meg over at det ligger så mye søppel rundt omkring. Det meste av dette kommer fra Folk Flest (og barna deres) som ikke gidder å ta sjokoladepapiret med til nærmeste søppelboks, men kaster det fra seg der de står og går.

Jeg irriterer meg over at årets skoletog på 17. mai hadde altfor mange voksne med. Hva er det med foreldre som ikke klarer å la barna gå alene i tog gjennom sentrum. Jeg mistenker dem for å ville vise fram sin nye kjole eller veske eller sin søte unge. Spar oss! (Joda, jeg skjønner at noen 6-åringer er engstelige, og ikke tør å gå alene, men så fryktelig mange tror jeg faktisk ikke det er snakk om.)

Og mens jeg er inne på foreldre... LA UNGENE VÆRE! La ungene oppleve virkeligheta. Slutt med det tullet at de aldri skal møte motgang, aldri skal høre voksne si "Nei, beklager det gidder jeg ikke", aldri skal oppleve å være litt kald og våt, aldri være litt sulten, aldri måtte gjøre noe de ikke har lyst til, aldri måtte ta ansvar for seg selv. Det skaper ufordragelige, hjelpeløse unger med altfor stor selvtillit! (Og nei! Jeg er ikke et monster. Jeg snakker selvsagt ikke om babyer eller 2-åringer eller at mishandling/forsømmelse er OK.) Unger er også mennesker. De må lære seg å tåle litt. De må lære seg at noen ganger er det faktisk de voksne som er sjefen.

Jeg irriterer meg over at folk ikke liker skatter og avgifter, SAMTIDIG som de klager på at veiene er for dårlige. Hadde flere betalt skatt med glede, i stedet for å gjøre alt de kan for å slippe billig unna, hadde kanskje kommunen hatt mer penger til nettopp veier. Og helse. Og skole. For det er faktisk det skattepengene våre går til. Men det skjønner visst ikke Folk Flest og Sivs Disipler.

Jeg irriterer meg over dårlig service (sørvis?) i Tromsø, både på kafeer og butikker. Hva med å gjøre en god jobb, uansett hvor kjedelig du måtte synes det er? Det koster så lite å late som du er interessert i å selge noe. Prøv!

Jeg irriterer meg over at det ikke finnes en indisk restaurant i Tromsø.

Jeg irriterer meg over løse hunder. Eller kanskje over hunde-eiere som lar hundene gå løse i tettbygde strøk. Og som ikke engang gidder å ta opp hundebæsjen. Og verst av alle er de som slenger små svarte hundebæsjposer etter seg i naturen.

Jeg irriterer meg over de som skriver inn til avisene og klager over smått og stort - og som skriver elendig norsk. (Jada, jada, jada, jeg vet at man ikke skal behøve doktorgrad i norsk grammatikk for å kunne uttale seg, men man kan i det minste slutte med den elendige ORDDELINGA! For eksempel!)

Jeg irriterer meg over det enorme fokuset på sport i media.

Jeg irriterer meg over at jo lenger jeg sitter her og skriver, jo mer kommer jeg på å være irritert over. Og det er irriterende. For jeg vil ikke være en irritert person. Men så er jeg blitt det likevel. Eller kanskje jeg er født sånn? Kan jeg skylde på genene her? Eller er det miljøet som må ta skylda?

Best å stoppe nå. Vil liksom ikke ha for mange uvenner! Hilsen Grumpy Old Me :-)

Castle Howard

2010-03-30T23:23:00.008+02:00

Det er litt rart i grunnen. Jeg er jo ikke noen spesiell tilhenger av adel og rikfolk. Men jeg bli altså oppriktig lykkelig av å tusle rundt på godset til en av Englands bedre stilte familier. Vi har besøkt Castle Howard, litt utenfor York, ca. 20 ganger nå. Aller best er det der om sommeren når været er godt og rosehagen stråler. Men vi trives resten av året også. I dag da vi dro avgårde pøsregnet det, og vi var beredt på en våt og kald dag. Derfor startet vi med en rundtur inne i huset, som til tross for navnet ikke er et slott. En av de ansatte kunne fortelle oss at folka bak filmen Garfield 2 (delvis spilt inn på Castle Howard) ble en smule skuffet da det gikk opp for dem at det ikke var et slott med spir og tårn, men en helt 'alminnelig' herregård de hadde valgt som bakgrunn for filmen. Stedet er imidlertid enda mer kjent som Brideshead fra TV-serien (og 2008-filmen) Brideshead Revisited. Begge deler finnes på DVD, og jeg er særlig svak for TV-serien med Jeremy Irons i hovedrollen. 11 timer spilletid - en skikkelig helaften med andre ord!

Fordelen med å komme til Castle Howard på en tid av året da den helt store turismen ikke har satt inn ennå er at man har god plass og de som jobber der har god tid til å prate med turister fra for eksempel Norge. De kunne blant annet fortelle at årets vinter (den verste på 30 år visstnok) blant annet hadde tatt knekken på Atlas-fontenen i hagen utenfor, og at den nåværende eieren Simon Howard, gift med en Marks & Spencer-arving, har tvillinger på 8 år (Merlin og Octavia) og bor permanent på godset.

Vi avsluttet selvsagt med lunsj i kafeen. Sellerisuppe uten det minste hint av Toro. De er god på supper i England, det skal de ha!

Da vi hadde drukket opp teen og kom ut fra The Fitzroy Room (kafeen) hadde det mirakuløst nok sluttet å regne, og vi tuslet til den flotte lekeplassen nede ved innsjøen. Der var det bare oss, så vi hadde hele anlegget for oss selv. Helt utmerket! En strålende utflukt, og alle var enige om at det var en fin tur :-) Særlig jeg!

Kvelden ble avsluttet på puben noen meter unna leiligheta vi leier i York. Et glass Black sheep (Yorkshire-øl) og en pose potetgull er alt man trenger etter en flott dag med mye frisk luft! Og det slår meg at dette er første gang vi faktisk kan tillate oss et pub-besøk på ferie i England. Fabelaktig at ungene er blitt så store at de klarer seg litt alene :-)

Pååååsketur!

2010-03-27T14:43:00.006+01:00

Med leiebil får man enkelt sett store deler av Yorkshire på kort tid. I går, fredag, satte vi kursen mot østkysten, nærmere bestemt Whitby. Sammenlignet med nordnorske avstander, er det en lek å dra på biltur i England. Her i Yorkshire ligger det i alle fall idylliske landsbyer rundt hver sving omtrent. Første stopp på vår tur ble Goathland. Vi har vært der før flere ganger, men ettersom dette er første gangen ungene, i alle fall Martin, har et forhold til Aidensfield, passet det bra å strekke litt på beina her. Goathland er en bitteliten landsby der tv-serien Hjartet på rette staden (Heartbeat) er spilt inn, og det er også derfor folk besøker stedet! Lurer litt på hvordan det skal gå med Goathland, nå som tv-serien er over. Her er forresten også utmerkede forhold for de som liker å gå på tur. (Goathland ligger i nasjonalparken The North Yorkshire Moors.) Fascinerende lansdskap - sauer og lyng så langt øyet kan se.

Etter et besøk på togstasjonen (der en scene fra første Harry Potter-film er spilt inn) og souvenir-shopping tok vi te og toasted teacake på en kafe, før vi kjørte til Whitby, et kort stykke unna.

Whitby er en virkelig idyllisk kystby, mye mer sjarmerende enn Scarborough. Her er fiskebåter i fleng, og et uforholdsmessig stort antall butikker for gothere - noe som skyldes byens assosiasjon med Dracula! I følge Bram Stokers utgave av denne berømte vampyren var det det til Whitby han først kom i land. Byen har selvsagt et Dracula-museum!

På noen klipper over byen ruver dramatiske klosterruiner, Whitby Abbey. Havet spiser seg jevnt og trutt inn i grunnen under klippene og deler av kirkegården har allerede rast ut i sjøen. Det jobbes visstnok med å sikre klippen mot ytterligere ødeleggelse. I turistsesongen kan det ofte være lurt å parkere oppe ved klosteret, og heller gå de 199 trappetrinnene ned til byen. (Og opp igjen selvsagt!) Byen har forøvrig en nydelig sandstrand, som antakelig er perfekt på varme sommerdager. (Selv om det ikke er så mange av akkurat slike dager i denne delen av verden!)

Etter å ha handlet søstsaker i en bitteliten butikk med en en sur gammel dame som betjening, var det tid for dagens andre lunsj, denne gang på Sanders Yard. En helt grei kafe med ok lunsjmeny.

Siste stopp på dagens lille utflukt, var nok en liten landsby: Robin Hood's Bay. Vi kom dit rundt 5, og da var de aller fleste butikkene stengt. Det gjorde forsåvidt ingenting. Vi gikk ned den bratte veien til sjøen, og ungene la ut på jakt etter fossiler.

Nordøstkysten av England er nemlig et yndet område for fossiljegere, og selv om vi ikke har deltatt på noen organiserte fossilturer har vi flere ganger funnet fossillignende greier. (For eksempel denne lille saken som Helena fant.)

Nok en strålende tur i den engelske landsbygda. Lurer på om jeg burde få meg jobb i den britiske turistforeningen?

Haworth

2010-03-27T13:52:00.009+01:00

Jeg elsker gode romaner. Jeg liker de fleste sjangere, men unngår krim og de uten happy ending. Jeg liker romaner fra unge, nye forfattere og jeg liker klassikerne. Kort sagt - jeg liker å lese! Og blant alle bøker jeg har lest, er det særlig en som skiller seg ut som min favoritt. Det er også denne boka jeg har lest flest ganger: Wuthering Heights av Emily Bronte. Når vi nå befinner oss i Yorkshire er det derfor bare naturlig at vi avlegger hjemstedet til Bronte-familien et besøk. Haworth er en liten landsby, ca 1 - 1.5 timers kjøring fra York, ikke så langt unna Bradford.

Øverst i landsbyen ligger prestegården, der Bronte-famlien vokste opp, og som nå er omgjort til et museum. (Her var det ikke lov til å ta bilder, så jeg anbefaler nettstedet for de som er interessert.) På en stille torsdag i mars var vi de eneste besøkende der, og hadde dermed hele museet for oss selv! Luksus! Her kan man studere møbler, klær, utstyr og manuskripter, samt lære litt om familien. Jeg tror imidlertid at de fleste som besøker stedet allerede vet ganske mye fra før av. Det er liksom ikke et museum du besøker om du ikke har et forhold til Bronte-romanene! Ungene trivdes faktisk også her, selv om de er for unge til å ha lest bøkene. Jeg lekte reiseleder og fortalte dem hovedtrekkene av familiens tragiske skjebne!

Howarth eksisterer omtrent utelukkende på Bronte-turisme. Antar jeg. Det er i alle fall ikke så mye annet å foreta seg, annet enn en tur på de stormfulle høydene, the Yorkshire moors, om du er av tur-typen. Det er forresten slett ikke det verste man kan foreta seg en vakker solskinnsdag i Yorskshire. Vi holdt oss imidlertid i landsbyen, og fant fram til hyggelige Cobble & Clay, der vi spiste lunsj og drakk te, før vi satte kursen hjemover. Flott dag, med sol og fint vær! (Før vi dro hadde jeg insistert på varme klær og ullundertøy, fordi det alltid er kaldt og vått i Haworth! Godt at jeg kan ta feil noen ganger!)

Påskeferie i UK 2010

2010-03-22T16:52:00.014+01:00

Som vanlig rømmer vi fra skiturer, kakao, snø og nordnorsk påaskefeiring til varmere strøk, nærmere bestemt Nord-England og York. Her er det i det minste grønt gress og bar asfalt, selv om temperaturen bare ligger på rundt 10 grader. Men det er i det minste plussgrader!

Vi har leid en utmerket leilighet via City Lets, og bor meget sentralt.

Så langt har vi ikke rukket så mye annet enn å tusle rundt i byen, inkludert en liten tur innom turistinformasjonen - hvilket egentlig er unødvendig i vårt tilfelle ettersom vi har vært her så ofte, men vi fikk med oss en håndfull brosjyrer til videre planlegging av ferien. Og så har vi selvfølgelig spist! Det er mye god mat i England!

Vi startet på Melton's, en fabelaktig liten restaurant litt i utkanten av byen, der vi har vært 'stamgjester' de siste 17 årene. I går tok vi middagen på byens mest berømte tearoom: Bettys (nei, de bruker ikke apostrof i navnet!). Deilig mat og utmerket service. I tillegg har vi rukket lunsj på Teddy Bear Tearooms - bamsebutikk i første etasje, kafe i andre/tredje. Her er alt skjevt og skakt, men det er bare sjarmerende! Nydelig suppe og 'ostesmørbrød' (med potetgull som tilbehør - yay!). I dag inntok vi lunsj på en italiensk kafe vi aldri har besøkt før: Olio & Farina. Dit går vi absolutt flere ganger!

Fra Olio & Farina

Happy St. Patrick's Day!

2010-03-17T08:58:00.005+01:00

I dag, 17. mars, feirer irer og irskvennlige mennesker verden over St. Patrick's Day til ære for Irlands nasjonalhelgen. Som de fleste andre helgener er det knyttet et utall mirakler og myter til navnet hans. Det blir sagt at han vekket folk fra de døde, og at han utførte mirakler som hindret motvillige høvdinger å angripe ham. Mest kjent er kanskje myten om at det var St. Patrick som forviste alle slanger fra Irland. Det blir også sagt at St. Patrick brukte trekløveren for å forklare den hellige treenighet, og denne planten har siden vært et av Irlands nasjonalsymboler.

Du trenger ikke være irsk for å feire dagen. Du trenger ikke engang å ha irske aner. Dette er en festdag som kun krever et irskvennlig sinn. (OK - det fines kanskje noen som er uenige med meg her, men det får så være!) Selv lever jeg (blant annet) etter mottoet feires det som feires kan, og har markert denne dagen i omkring 20 år nå, som regel på et trivelig utested med tilbud om irsk øl. Ikke at jeg er noen ølkjenner, så Guiness og/eller Kilkenny er som regel nok til å gjøre meg fornøyd! Det har hendt jeg ikke har hatt muligheten til å komme meg ut på byen for å feire. Da har jeg måttet nøye meg med å kle meg i grønt (Irlands "nasjonalfarge"), høre irsk musikk (mye bra å velge mellom) og utbringe en symbolsk skål til alle likesinnede ute i verden.

Det vil jeg også gjøre her og nå og løfter herved (det symbolske) glasset til alle venner av Irland der ute! Ha en strålende St. Patrick's Day, alle sammen!

Hyllest til vinteren - NOT!

2010-02-24T19:15:00.004+01:00

Winter spreads its fingers 'round your throat. Synger Astrid Williamson i den vakre sangen "How you take my breath away". Og litt slik føler jeg meg for tiden. Som om kulda har tatt et hardt grep rundt halsen på meg og forhindrer meg i å puste fritt. Som om kroppen har gått inn i dvalemodus for å kunne overleve til sommeren. Som om blodet har stivnet i årene mine og så vidt siger fra kroppsdel til kroppsdel, omtrent som mørk sirup. Som om både fysisk og mental aktivitet går på sparebluss.

Jeg orker ikke tanken på å dra til byen engang. Kino og kafeliv er utsatt på ubestemt tid. Alt jeg bryr meg om er å krype under et ullpledd med en kopp rykende varm te i handa, og gjerne en malende katt på fanget. Selv ikke husarbeid blir gjort. Det er for kaldt inne. Trur eg :-) Dessuten må jeg spare på energien. All energi må brukes til å holde kroppen varm. Selv det lille jeg har av forfengelighet har jeg måttet kaste ut i den vakre, glitrende snøen. Lue betyr flatt hår. Høghæla boots er bytta ut med solide og varme vernesko. Og i morgen tar jeg på meg boblebukse til jobb. Uansett. I alle fall hvis været fortsetter med å være like fiendtlig innstilt til meg. Kaldt vær = dårlig vær. And I'm happy when it rains. (Og det sier jeg ikke bare for å sitere Jesus & Mary Chain, men fordi jeg heller vil ha regn og plussgrader enn oppholdsvær og denne kulden.) Kall meg gjerne pingle, men slik er det altså. Nå trenger jeg mer te.

Fiskekompaniet Sjøsiden

2010-02-15T16:52:00.004+01:00

Kandisert kongekrabbe med blomkålpurè, blåskjell og soltørket tomatskum.
Smørstekt torskeloins med kremet skorsonnerot, rødvinsjy tilsmakt med ingefær og sort pepper.
Varm terrine på bjørnebær og portvin, servert med hjemmelaget vaniljeis.

Høres det fristende ut? Selvsagt! I går hadde jeg en strålende matopplevelse på en av byens nyeste restauranter. Inntrykket jeg fikk var utelukkende positivt, og basert på smaksopplevelsene vil jeg anbefale stedet til alle matglade mennesker.

Vi hadde med oss begge ungene (7 og 12 år) og det gikk helt fint. Fiskekompaniet har ikke egen barnemeny, men yngstejenta fikk en av forrettene til hovedrett (Fritto misto) og det var hun godt fornøyd med. Vi fikk i tillegg opplyst at en av hovedrettene (torsken) kunne serveres som liten porsjon om hun heller ønsket det. Jeg synes det er viktig at restauranter med respekt for seg selv er såpass fleksible at de har et tilbud til yngre gjester også. Og med det mener jeg ikke at restauranter skal ha pølse og chips på menyen, men at de for eksempel tilbyr halve porsjoner der det er mulig.

Det ble et hyggelig og velsmakende måltid for både store og små, og vi har ingenting å utsette på vår svenske servitør. Porsjonene var lette og smaksfulle og akkurat passe store. De fleste hovedrettene ligger på rundt 300 kr, så det er ikke et sted vi kommer til å besøke hver uke, men vi kommer definitivt tilbake for å smake på mer!

Hele menyen finner du på restaurantens vevside.

TIFF 2010

2010-01-23T21:57:00.011+01:00

Med unntak av de 3-4 årene jeg har bodd i andre byer, har jeg deltatt på TIFF (Tromsø Internasjonale Filmfestival) hvert eneste år siden starten i 1991. Husker godt stemningen fra de første årene - en stemning som heldigvis er like god fortsatt. Det jeg også husker fra de første årene er at man kunne kjøpe et kort som ga tilgang til alle filmene. Billettbestilling var dermed helt unødvendig. Festivalen vokste imidlertid fort fra denne ordninga.

Jobb og familie gjør at jeg ikke lenger orker å se haugevis av filmer. Er fornøyd om jeg får med meg 5. I år ble det 7. Her er min hurtige og ukvalifiserte synsing.

35 shots of rum:
Se tidligere omtale.

Sensommerlunsj i Roma:

Italiensk. Kosefilm! Hyggelig historie om en sønn, Gianni, som bor sammen med sin eldre mor. For å betale gjeld påtar han seg å "passe" huseierens mor. Det huseieren lar være å fortelle er at Gianni også må ta tanten med på kjøpet. Til alt overmål dukker Giannis lege opp og ber om en tjeneste, og før vi vet ordet av det har Gianni ansvaret for 4 eldre, og ikke nødvendigvis stille og rolige, damer. Mye humor.

Optical illusions:

Chilensk. Filmen forteller om forskjellige menneskseskjebner som på ulikt vis krysser hverandre i løpet av filmen. Ensomhet og lengsel preger de fleste hovedpersonene, men her er nok humor til at vi forlater kinosalen i godt humør. Likevel ikke min type film.

Djevelens trekkspill:

Colombiansk. Kort fortalt: En musikant legger ut på en lang reise for å levere tilbake et trekkspill til sin læremester. Roadmovie med esel, gammel mann, trekkspill og ung følgesvenn. Ikke akkurat hverdagskost på kino, men det funker godt. Ganske rørende i grunnen.

A single man:

Amerikansk. Min favorittfilm på TIFF i år. Det kan skyldes at jeg liker Colin Firth! Og her er det MYE Colin Firth, eller George Falconer, som han heter i filmen. Han spiller en homofil mann som nylig har mistet sin partner gjennom 16 år. Han klarer ikke å leve med sorgen og planlegger å ta sitt eget liv. Alt går imidlertid ikke helt som planlagt. Ganske trist og trasig tema i grunnen, men utrolig mye humor. Regissør Tom Ford (bedre kjent som motedesigner i følge de som har peiling på slikt) har laget en vakker film, der estetikk spiller en stor rolle. Og Firth gjør en meget god jobb. Filmen er forresten basert på en roman av Christopher Isherwood.

Around a small mountain:

Fransk. En mann blir tilfeldigvis kjent med en kvinne som viser seg å være en tidligere sirkusartist. I løpet av filmen får vi vite hvorfor hun forlot sirkuset. Mer kommer jeg ikke på av vesentlig informasjon om denne filmen. Synes den var rotete. Og egentlig litt kjedelig.

Room and a half:

Russisk. En film fritt basert på Joseph Brodskys liv. 2 timer og 15 minutter og litt sær. For spesielt interesserte kanskje. Men jeg likte den godt. Poetisk og litt svevende, med innlagte animasjoner. Særlig av katter. Var Brodsky en katte-elsker? Ikke vet jeg. Men jeg er i alle fall det, og synes det var riktig sjarmerende med så mye katt i filmen. Holdt ikke på å sovne en eneste gang faktisk.

Tyvstart på TIFF: 35 shots of rum

2010-01-14T22:50:00.005+01:00

I kveld inviterte Universitetet i Tromsø sine ansatte på film i anledning Tromsø Internasjonale Filmfestival 2010, som starter mandag 18. januar. Filmens regissør, Claire Denis, er representert med hele 8 filmer på årets festival, og en av disse er altså 35 shots of rum. Jeg har sett en av hennes andre filmer tidligere, Nenette et Boni i 1996, men husker ikke helt hva jeg syntes om den.

35 shots of rum handler i korte trekk om livet til en mann og hans nokså voksne tenåringsdatter. Martha Otte, som introduserte filmen til oss, brukte blant annet adjektivet intens om den. Altså: Jeg liker romantisk lyrikk og britisk indie-pop. Jeg liker Dr. Who og Jane-Austen-aktige filmer. Jeg er ingen filmkjenner overhodet. Så ikke hør på meg egentlig. Men 35 shots of rum var ikke så mye som en centimeter intens. Den var litt kjedelig og hverdagslig og vakte hverken tårer eller latter hos meg. Kommer ikke til å anbefale den til noen. Men - kanskje jeg ikke forsto den? Kanskje den var for dyp for meg? Bedre lykke neste gang, sier jeg til meg selv, her jeg prøver å legge filmkabalen for neste uke.
Terningkast 2!

RIP

2009-12-21T23:10:00.003+01:00

Min beste vintervenn er ikke lenger blant oss. På torsdag sa den takk for seg og dro til de evige jakkemarker. Dette er et stort tap for meg personlig, og et litt mindre tap for alle rundt meg. Dessverre klarer jeg meg ikke lenge uten, så en erstatning måtte skaffes immediately. De som kjenner meg vet selvsagt at det bare er to ting jeg ikke kan leve uten på vinteren. Det ene er min kjære dundyne. Det andre er min kjære dunjakke. Det var sistnevnte som la inn årene her forleden. Eller skal jeg si la inn glidelåsen. For det var den som sviktet. Og glidelåsen er selvsagt et av jakkens vitale organer det er vanskelig å klare seg uten. Knapper holder bare til et visst punkt. Så det var bare å gi opp.

Min gamle venn var kjøpt på postordre (Josefssons, ikke noe fancy, altså!) for ganske mange år siden og kostet meg et tresifret beløp. Kvaliteten var det imidlertid ingenting å si på. Den oppfylte sin rolle til punkt og prikke og sviktet aldri i Tromsøs minusgrader.

Som kjent er det vanskelig å erstatte en god, gammel venn. Min mye jakke heter Beerenberg, kostet sånn circa 5 ganger så mye som min gamle (nei, jeg tuller ikke!) og klarer selvsagt ikke å holde meg varm. Og nå er det for sent å angre. Jeg skulle tatt meg bedre av min gamle jakke. Sukk.

Beerenberg "er et nytt norsk sportsmerke for ambisiøse skikjørere" står det på vevsiden deres. (Skulle nok gjort litt research før jeg kjøpte, ja.) Det burde i grunnen fått alle varsellamper til å lyse ildrødt. Jeg bedriver ikke fysisk aktivitet. Jeg vil ha klær som holder meg varm uten at jeg trenger å gjøre noe til gjengjeld. Slik var min gamle venn. Trygg og god og varmet meg selv på korte turer. Hvil i fred. Jeg vil aldri glemme deg.

Ingen er perfekt

2009-12-17T13:35:00.000+01:00

Jeg elsker jula. Bare sånn at ingen skal misforstå. Jeg kan ikke fordra snø og vinter og kulde og mørketid. Men jula liker jeg altså. Jeg liker å spise god mat, jeg liker å kunne sove lenge hver eneste dag, jeg liker duften av gran i stua og jule-te og røkelse og jeg pøser på med julemusikk fra tidlig i desember. Uten tvil er jula min favoritthøytid. (Jula er vel egentlig de flestes favoritthøytid, ettersom konkurransen ikke er spesielt stor når det gjelder høytider her i landet.)

Men når man er en suksess – som jula er i mine øyne – er det nærmest uunngåelig at man ikke blir gått nærmere etter i sømmene. Som med kjendisene leter vi etter feil og mangler, noe som kan vippe jula ned fra sin høye hest. Klarer vi det? Nei, selvsagt ikke!!!

Men! Man kan ikke overse at det finnes visse detaljer man kanskje ikke trenger for å feire en frydefull jul. Her er min lille liste – i tilfeldig rekkefølge: (Og tro meg, jeg har jobbet hardt for å klare å gruble fram hele 10 punkter!)

1. Lutefisk. Her hører jeg allerede i skrivende stund en storm av protester. Men sannheten er at jeg aldri har lært å spise lutefisk, og dermed aldri har helt klart å komme i julestemning av denne retten. (Nå skal det sies at min smak ikke er spesielt voksen – jeg liker verken kaffe eller fiskelever eller blåmuggost.)

2. Plumpudding. So what, tenker du kanskje. Plumpuddingtradisjonen er ikke spesielt framtredende i Norge. Men for meg, som er anglofil på min hals, synes det et lite nederlag at denne mye omtalte og tradisjonsrike engelske desserten er såpass skuffende. Klissete, rar konsistens, med en smak av rå krydderkake? Nei takk.

3. Chris Rea. Stakkars Chris Rea fortjener ikke å bli uthengt sånn helt alene. Med seg på lasset har han både Mariah Carey, Sissel Kyrkjebø, og en hel rekke andre fløtesangere. Det er bare det at når jeg hører ”Driving home for Christmas” blir jeg litt sånn småirritert hver gang. Og jeg skjønner ikke hvorfor denne sangen spilles så mye på radio, når det finnes så mye genial julemusikk der ute. (Og til Chris Reas forsvar har jeg faktisk likt en av hans sanger en gang i tida, så dette er ingen personlig hets av denne artisten.)

4. Goro. Julekaker er godt. Og alle julekaker i vår familie har et kort liv. Ingen overlever særlig langt ut i januar. Men goro skjønner jeg ikke. Bortsett fra at de er dekorative. Det kan være at goro deler skjebne med lutefisken i mitt liv, ettersom heller ikke goro har vært en del av mine juletradisjoner de siste 40 årene.

5. Familiebesøk. OK. Her skal jeg trå varsomt. Jo mere vi er sammen osv. Men sannheten er at noen gode ting kan man faktisk få for mye av. Faktisk er det ingenting som er så trivelig som en rolig romjulsdag hjemme, der man bare kan nyte å være til sammen med resten av husholdet. Men dette burde jeg antakelig ikke si høyt. Og jeg kan altså ikke tenke meg jul uten å hilse på besteforeldre, foreldre og svigers. Men alt med måte. (Dette punktet bør kanskje sensureres vekk….)

6. Overdreven bruk av blinkende julelys i grelle farger og annen harry julepynt. Sorry, det er elitisten i meg som slår til. Jeg synes det er stygt. Har ingen andre gode grunner. Er ikke særlig estetisk anlagt selv, så who am I to speak.

7. Julenisser. Noe sier meg at jeg bør slutte å skrive snart, ellers kommer jeg til å slakte hele jula. Jeg liker nisser i moderat omfang, så lenge de ikke inneholder et menneske bak maska. Jeg blir litt uvel med tanken på at voksne mennesker kler seg ut som julenisser. Har klart å holde heimen fri for nissebesøk og dermed fratatt mine barn den glede det visstnok er å møte selveste nissen. Men de har forhåpentligvis ikke tatt varig skade. Nisser bør være i plast eller tre, eller aller helst sjokolade. Dermed basta.

8. Fiken og dadler. Tørkede sådan. Mange jeg kjenner elsker dette og mener at det blir ikke jul i huset uten. Jeg synes tørket fiken er oppskrytt og får ikke helt den ekstatiske opplevelsen av dem. Men andre ord – ingen daddelsk jul hos meg.

9. Adventskalender for voksne på TV: ærlig talt! ”Nissene på låven” og ”The Julekalender” er to skrekkens eksempler på ”underholdning” som jeg ikke finner verken morsom eller julete. Gi meg Jul i Skomakergata any day.

10. Folk som klager over alt det de ikke liker med jula. Slutt med det! Slutt å irritere dere over at julemarsipanen er til salgs i september eller at butikkene pynter til jul for tidlig. Det er jo bare hyggelig. (Den første marsipanpølsa er for øvrig alltid den beste.) Slutt å irritere dere over at radioen bare spiller tåpelige juleslagere (som for eksempel ”Driving home for Christmas”) eller at julekakene er tørre. Når sant skal sies betyr det faktisk ingenting. Om jeg måtte tilbringe julaften sammen med alle slektninger i mils omkrets, med lutefisk til middag og plumpudding og tørkede dadler til dessert, akkompagnert av Sissel Kyrkjebø og Julenissen, uten mulighet til å se Tre nøtter til Askepott på TV før middag ville jeg likevel være fornøyd. Tror jeg. Håper jeg. For Julestemningen min får de aldri!

Underlig jul

2009-12-16T23:26:00.002+01:00

Bibliotekansatte er slett ikke bare interessert i bøker. Noen er interessert i mat, andre i musikk, det finnes til og med bibliotekansatte som er interessert i idrett. Og så har vi noen som er interessert i drikke. Øl for eksempel. Men ikke jeg. Jeg skjønner meg omtrent like mye på øl som på mikroøkonomi. Analfabet med andre ord. Men jeg henger med og drikker det jeg får beskjed om.

Morsomt og underlig var det derfor at jeg ble invitert med på en eksklusiv liten sammenkomst her om dagen. Tema for sammenkomsten: foreta en komparativ analyse av 4 årganger Underlig jul fra bryggeriet Nøgne Ø. Det hele foregikk svært vitenskapelig: Et glass for hver årgang og smak i vei. Første smaksprøve var årgang 2006, utgått på dato var den faktisk også. Men full av jul og hint av nellik og ingefær og kanskje en dæsj pepperkake. 2007 var mer ordinær, smaken var mindre rund, men likevel ok. 2008 var egentlig ikke så veldig annerledes enn forrige, men smakte en anelse kjemisk. 2009 derimot skilte seg ut ved en distinkt såpesmak. Direkte vond var bedømmelsen fra en annen kollega som også var innvilget status som ølanalytiker for kvelden.

Det store spørsmålet er selvsagt om hele smaksopplevelsen var en illusjon skapt av ønsket om å ha en smaksopplevelse. Eller at den gode stemninga og det hyggelige selskapet ubevisst snek seg inn i hjernen min og førte til at jeg kunne skille en ølårgang fra en annen. Eller om den vellagrede 2006-årgangen rett og slett var best? Jeg er fortsatt analfabet på ølfronten og trenger nok å bli invitert med på flere slike analytiske tester av ulike brygg før jeg kan begynne å late som om jeg vet hva jeg snakker om. (Den siste setninga var et godt skjult hint om at jeg gjerne stiller opp på flere slike arrangement. Tok dere den?)

Årets beste plater 2009

2009-12-10T12:53:00.002+01:00

Det er høysesong for lister og kåringer av årets beste musikk, filmer, bøker etc. Selv har jeg en tendens til å ikke alltid være enig med andres kåringer, så derfor er det aller mest fornuftige å lage sin egen liste. Problemet er bare alt man har glemt når det nå er blitt desember. For ikke å snakke om alt man ikke har rukket å høre på. Eller alt man ikke engang har hørt om. Her følger imidlertid en oppsummering over den beste musikken fra 2009 jeg kan huske å ha hørt på. (Skulle være 10 plater, men klarte ikke å bestemme meg til slutt, så det ble 12!)

1. Ediors: In this light and on this evening
Likte førsteplata veldig godt. Deretter ga de ut en meget bra andreplate. Og sannelig slår de ikke til med en strålende tredjeplate. Stilen er litt annerledes på denne enn de to første. Litt mer 80-talls synth, men på en god måte. Joy Division i pop-modus. Men på en god måte :-) Åpningssporet treffer deg rett i magen (eller hjertet - alt etter hvor god musikk pleier å treffe deg) og de neste låtene bekrefter Editors plass blant Storbritannias beste band dette tiåret.
Favorittspor: Eat raw meat = blood drool, In this light and on this evening, Bricks and mortar
Editors på Spotify

2.Röyksopp: Junior
Hva kan man si? Röyksopp er genierklært, og jeg bøyer meg i støvet. Elsker denne plata og har spilt den utrolig mye uten å gå lei. (MEN - Kjøpte den på CD. Tabbe! Den lot seg ikke laste ned på PCen min. Irriterende kjipt av Röyksopp å legge slike sperringer på musikken sin!)
Favorittspor: Vision one, This must be it, The girl and the robot
Röyksopp på Spotify

3. Howling Bells: Radio Wars
Et australsk band med base i London som fortjener å bli mye bedre kjent her i landet. Strålende og fengende pop-musikk, anført av vokalist Juanita Steins særegne stemme. Radio Wars er bandets andre, men forhåentligvis ikke siste plate.
Favorittspor: Into the chaos, Treasure hunt, Nightingale
Howling Bells på MySpace

4. Cerys Matthews: Don't look down
Popmusikk fra Wales med høy feel-good-faktor fra vokalisten i Catatonia. Dette er typisk mariannmusikk, spesielt åpningssporet! Jeg liker denne bedre enn alle Catatonia-platene.
Favorittspor: Arlington Way, It's what's left, Heron
Cerys Matthews på MySpace

5. Scott Matthews: Elsewhere
Britisk singer/songwriter som til stadighet sammenlignes med Jeff Buckley.
Dette er hans andre plate, og forrige var minst like bra. Med sin myke og beroligende stemme, og med en perle som Underlying lies, er det klart han må havne på lista mi!
Favorittspor: Underlying lies, Fractured, Into the firing line
Scott Matthews på MySpace

6. Rebecca Karijord: The noble art of letting go
En av tre norske utgivelser på denne lista. Ikke dårlig! Etter en lang periode der jeg har vært hekta på Anna Ternheim er det vel bare naturlig at Rebekka Karijord faller i smak. Sammenligningen med Ane Bruk er også soleklar. Brun deltar også på en av sangene, Morning light forgives the night
Favorittspor: Wear it like a crown, This anarchistic heart, Undo love
Rebecca Karijord på MySpace

7. Bat for lashes: Two suns
Andreplata til Natasha Khan, alias Bat for Lashes, fortsetter i samme spor som debuten i 2007. Atmosfærisk indiepop
Favorittspor: Daniel, Travelling woman, Glass
Bat for Lashes på Spotify

8. Astrid Williamson: Here come the Vikings
Var litt usikker på denne, ettersom det er spor her jeg ikke liker. De tre første sangene for eksempel. Eller kan det være at jeg er redd for å innrømme at jeg faktisk liker det? Astrid Williamson kan aller mest sammenlignes med en litt moderne utgave av Sarah McLachlan (som jeg likte godt for 20 år siden, men som det aldri var særlig hipt å like!), som igjen er inspirert av Joni Mitchell. Er ikke egentlig et ballademenneske, men merkelig nok er det de rolige sangene jeg liker best på denne.
Favorittspor: Slake, Eve, How you take my breath away
Astrid Williamson på MySpace

9. U2: No line on the horizon
Spilte denne kjempemye en periode, men så glemte jeg den. Men den holder fortsatt mål. Se tidligere omtale.
Favorittspor: Magnificent, Fez-being born, Cedars of Lebanon
U2 på Spotify

10. The XX: XX
Sist innkjøpt av alle på denne lista, og dermed har jeg ikke rukket å høre så mange ganger på den. Britisk band, men høres egentlig amerikansk ut i mine ører. Småinspirert av Cure vil jeg påstå, uten at sammenligningen på noen måte er spesielt åpenbar. Litt Belle & Sebastian hører jeg også. Noen spor tipper over i det mer sære (f.eks. Fantasy), men heldigvis er det meste stemingsfull pop. Sein mørketidskveld-musikk.
Favorittspor: Infinity, Crystalised, VCR
The XX på Spotify

11. Taken by Trees: East of Eden
Sverige møter Pakistan i en sjarmerende blanding. Minner om Lykke Li til tider. Den arabiske inflytelsen tar litt over til tider, dessverre. Men i små doser er dette utmerket!
Favorittspor: To lose someone, Anna, Greyest love of all
Taken by Trees på Spotify

12. Annie: Don't stop
Norges popelektronika-prinsesse slår til igjen. Ikke fullt så iørefallende som Anniemal synes jeg, men helt klart super musikk når man trenger energi. For eksempel til å vaske huset. Obligatorisk på dansegulvet!
Favorittspor: Loco, Songs remind of you, Heaven and hell
Annie på MySpace

I tillegg kommer alle enkeltsporene jeg har hørt mye på, men der hele plata ikke har holdt mål, eller der jeg ikke har fått hørt mer enn en sang. For eksempel: LoveLikeFire: "William", School of Seven Bells: "Half asleep", Yeah Yeah Yeahs: "Zero", Vitalic: "Poison lips", Darwin Deez: "Constellations", Florence & the machine: "Dog dyas are over", Friendly Fires: "Paris", White Rabbits: "Percussion gun", Depeche Mode: "Fragile tension", Van She: "Cat & the eye" (fra 2008, but never mind!). Og så videre.

Pastafabrikken

2009-11-28T17:56:00.004+01:00

Det er med glede jeg registrerer at det har dukket opp flere nye restauranter i Tromsø. Modig, vil jeg si. Statistisk sett er det ikke plass til så fryktelig mange flere restauranter i Tromsø, og noen vil nok måtte regne med å stenge dørene etter en stund. Derfor er det uhyre viktig at alt fungerer de første ukene etter åpningen.

Dagens besøk på Pastafabrikken (tror det er det den heter), vis a vis Austadbygget, var såpass skuffende at vi nok ikke vil vende tilbake. Førsteinntrykket av lokalet var veldig bra, men det lå søppel på gulvet, og de få ledige bordene var ikke ryddet. Dette ble imidlertid fikset når vi ga beskjed om det. Betjeningen virket forøvrig urutinert, noe som vel skyldtes at de fleste var unge og antakelig hadde kort fartstid i bransjen. Anyway - alt dette er detaljer som er lett å fikse på, og som vel rett og slett kan kalles innkjøringsproblemer.

Men maten derimot... Jeg tør påstå at de fleste lager bedre pastaretter enn dette hjemme på en alminnelig tirsdag. Hverken vi voksne eller ungene var imponerte. Middelmådig er karakteren - om jeg skal være grei. Min rett, arrabiata, smakte svært lite, kjedelig saus, og olivenen smakte ekstremt salt og passet ikke inn. Pastaen ga passe tyggemotstand, men en av ungene fikk underkokt pasta, med konsistens som tørre kjeks omtrent. Vi vurderte ikke engang å bestille dessert!

Prismessig vil nok Pastafabrikken bli populær, med hoveretter fra 125 til 155 kroner. Og det er jo ikke ille. Men stiller man krav til smak og kvalitet på maten blir man nok skuffet. Billig og meningsløs mat! Her trengs det nye oppskrifter!

MyTube

2009-11-13T19:26:00.006+01:00

YouTube kan brukes til så mangt - både nyttig og unyttig. Noen ganger har jeg inntrykk av at sistnevnte kategori er i stort flertall. Men hva vet jeg! Er nemlig ikke så ekstremt fascinert av YouTube. Synes ikke det er så morsomt å se dyr gjøre morsomme ting. Noen av klippene grenser mot dyremishandling og jeg klarer ikke se at dyr blir brukt som underholdning på denne måten. Har det litt på samme måten når det gjelder videoer med små, mer eller mindre, søte barn. Synes egentlig andre sine barn har begrenset underholdningsverdi. Er heller ikke den som setter meg ned for å se scoringene fra cupfinalen i reprise når jeg har et ledig øyeblikk.

MEN! Av og til dukker det opp noen perler. Og når jeg ser nærmere etter er det sannelig flust med perler. Via Vidar og Facebook ble jeg gjort oppmerksom på BBCs programserie, Synth Britannia, som altså er tilgjengelig på YouTube. Har ikke sjekket lovligheten, men dette er en fabelaktig serie for en musikkinteressert sjel. Og ved en tilfeldighet sjekket jeg en annen britisk TV-serie - det morsomste tv-programmet som noensinne er vist. I hele verden! Helt sikkert! Never Mind the Buzzcocks er en genial serie, og jeg, som har en ganske snever humoristisk sans, ler høyt. Hver gang! Og sannelig ligger det ikke masse NMTB på YouTube. Nok en gang - jeg har ikke sjekket lovligheten av dette. Men serien finnes ikke på DVD, og vises ikke på noen kanaler jeg har tilgang til i alle fall. Så her sitter jeg altså, med laptoppen i fanget (selvsagt - det heter jo ikke laptop for ingenting!) og ser på YouTube-videoer og ler høyt. (OK, om noen nå tenker: Kjære Mariann, get a life! så har de helt rett. Men for øyeblikket klarer jeg meg fint!)

Britisk aften

2009-11-08T21:01:00.007+01:00

Jeg vet ikke hva som kom først: min anglofile legning eller min interesse for britisk popmusikk. Sannsynligvis det første. Jeg føler i alle fall en sterk forkjærlighet for ganske mye britisk. (Det finnes noen få unntak, f.eks. Marmite og potetgull med eddik...)

Med tanke på at nesten all god musikk her i verden kommer fra Storbritannia, er det underlig at konseptet britisk aften ikke er mer utbredt på byens utesteder. I helga testet jeg ut Bastard Bars British weekend. (God service i baren, by the way!) DJer var Sir Jørn og Lord Strangeways. Eller noe sånt. En av dem var i alle fall Andreas Høyer - som er noe så sjeldent som en DJ med ufattelig god musikksmak. (Dvs en DJ som bare spiller musikk jeg liker.)

Nå skal det sies at jeg bidro til å heve gjennomsnittsalderen på Bastard BETRAKTELIG! Klientellet der er tilsynelatende unge menn på 23 år. Eller kanskje var det denne delen av befolkningen som lot seg friste av britisk musikk. Mange så i alle fall veldig britpop ut. Men de hadde ikke hørt om Inspiral Carpets. Og ingen andre jublet over gamlispop fra Echo & The Bunnymen. Bare jeg. Jeg smilte hele kvelden, og kunne ha blitt i mange dager. Til tross for mange merkelige henvendelser fra ungdommen. Er jeg en hippie-dame? Har ikke aldri sett på meg selv som det, men jeg valgte å ta det som et kompliment...

Men altså - jeg vil ha flere britiske kvelder på byen! Med kvalitetsmusikk fra de siste 3 tiår. Jeg vil ha Chameleons og Shamen og Editors og Goldfrapp. Er det så mye å forlange? Trenger ikke å kalle det Løkses aften. Jeg er ikke storforlangende! Men jeg kan gjerne bistå med konsulenthjelp! (Sorry - lenka virker bare for Spotify-brukere.) Man kan danse til all musikk, ble det sagt på dansegulvet lørdag. Husker ikke om det var under "Love will tear us apart" eller en annen genial slager. Men jeg slutter meg til utsagnet. Bare musikken er god.

Systematisk til verks

2009-11-05T10:25:00.003+01:00

Er noen mennesker født til å bli bibliotekarer? Etter 13 år i bransjen vet jeg at du må kunne mye mer enn alfabetet for å jobbe i bibliotek. Men jeg tror du bør være glad i alfabetet. Og andre systemer. Om du ikke skjønner vitsen med å formidle informasjon ved hjelp av visse systemer (som for eksempel alfabetet) er du kanskje ingen arketypisk representant for bransjen. Selv havnet jeg her ved en tilfeldighet, men du verden hvor godt jeg trives på denne hylla. Og det er da jeg tenker på åpningsspørsmålet. Er jeg genetisk betinget til å trives i denne jobben? Jeg tenker da ikke på at både moren min og søsteren min jobber i samme bransje. I hele mitt liv har jeg elsket systemer og lister av ulike slag. Jeg liker å sortere. Egentlig. (Et mareritt å bo sammen med, tenker du kanskje!!!) Men kan det gå for langt? Kan man bli for systematisk. Ja, helt sikkert. Har jeg tippet over sorteringskanten? Nei! Men en ytterst sjelden gang beveger jeg meg ytterst på grensa.

Det siste eksempelet på akkurat dette bunner ut i min sterke lidenskap for musikk. For en god stund siden lånte jeg boka Revolver: en skarpladd plateguide til rockhistorien av Asbjørn Bakke. Et uimotståelig oppslagsverk over verdens beste plateutgivelser. (According to Asbjørn Bakke.) Her finner du 399 artister og 1791 album. Med terningkast!

De fleste artistene kjenner man jo. Men mange har man egentlig ikke noe forhold til. Hva gjør dette med en systematisk sjel? Ved hjelp av Spotify har jeg nå spilt meg gjennom alle artistene(!). Kriteriet har vært å bare spille det som finnes på Spotify (det meste, altså) og dessuten bare velge de som har fått terningkast 6 + alle utgivelsene i del 2. Galskap, spør du meg. Og ganske så morsomt. Jeg er så heldig at jeg kan spille musikk på jobb, så de siste ukene har det virkelig strømmet variert musikk ut fra kontoret mitt. Problemet er imidlertid at den godeste Asbjørn Bakke og jeg har meeeget forskjellig musikksmak. Jeg er rystet over at Tina Turners Private dancer-plate er med, mens INGENTING av Goldfrapp er funnet verdig til å inkluderes. Her er lite elektronika forøvrig, selv om storselgerne er med. Jeg synes Elvis har fått unaturlig mange 6-ere (12 stk på 48 utgivelser). (Depeche Mode får 1 på 11 utgivelser.) Eldre utgivelser får rett og slett ofte høyere score enn nye. Og her er fryktelig mye langhåra rock av den hardere sorten. Kort sagt: Asbjørn Bakke er ingen pop-prinsesse. Og tittelen lover forsåvidt ingenting om popmusikk - her er det rockhistorien som er lagt til grunn. Så da så. Jeg, for min del, trekker et lettelsens sukk over å ha kommet til veis ende på dette lille prosjektet og gleder meg nå til å gå over til pur pop, indie og elektronika med høy feel-good-faktor!

The joy of music

2009-10-24T22:43:00.005+02:00

Forrige uke ramlet jeg inn i en platebutikk, egentlig på utkikk etter en DVD, men endte opp med 2 CDer istedet. Det er noe som skjer altfor sjelden i disse MP3-tider. Den ene CDen var Editors siste, en plate jeg hadde planlagt å kjøpe - i et eller annet format. Den andre var den siste til Cerys Matthews. Walisiske Matthews var tidligere vokalist i Catatonia, et band jeg alltid har likt, selv om de aldri har vært en sentral del av min musikkverden. Det var derfor en tilfeldighet at Cerys Matthews' Don't look down ble med meg hjem. I en travel hverdag tok det meg en hel uke før plata ble foret inn i cd-spilleren min. Og allerede fra første spor, Arlington Way, er det klart at dette er Mariann-musikk av første grad. Det er lenge siden jeg har falt sånn for en plate. Og jeg nyter det. Gleden ved å lytte til musikk som treffer deg akkurat der den skal treffe er vanskelig å beskrive. De som har et sånt forhold til musikk vet hva jeg mener. Alle andre må bare prøve å forestille seg hva det vil si å la seg påvirke så sterkt av musikk. Som rus. Som forelskelse. Som terapi. Musikk som gjør at du glemmer alt annet og bare lar deg henføre til en annen verden. Slik har jeg det med mye musikk - helt fra U2 fanget meg i oktober 1984, via Smiths, Waterboys og Bel Canto på 80-tallet til Goldfrapp, Editors, Anna Ternheim og Röyksopp på 2000-tallet.

I dag har jeg spilt Don't look down omtrent 4-5 ganger. Favorittspor er Arlington Way (1), It's what's left (5), Salutations (7), Evelyn (9) og Heron (11). Det er pop og feel-good og fengende og steminigsfullt og emosjonelt (på en god måte) og kreativt og GOD MUSIKK rett og slett. Og jeg vet at denne plata kommer til å bli spilt mye framover. Helt til et annet band fanger min oppmerksomhet. Og akkurat nå setter jeg på Arlington Way på nytt igjen og er bare glad. :-)

Internet Librarian International 2009

2009-10-17T20:20:00.004+02:00

At the moment, I'm relaxing in my hotel room in Kensington, and decided to sum up this year's ILI while it's still fresh in my mind. I'll try to be as short as possible, but summing up a two-day conference in a few sentences isn't easy!

First of all, congratulations to ILI for giving us two very good keynote speakers, Cory Doctorow and Peter Murray-Rust. Both of them was thought provoking and excellent speakers. They gave two very different presentations, but copyright was a keyword for both of them.

After the opening keynote, I went to a session on Invisible libraries, with presentations from Tony Hirst and Amanda Richardson. Hirst talked quite interestingly on the issue of invisible libraries in general, whereas Richardson talked about the process of making the Hewlett Packard library virtual and thus 'invisible'.

After lunch it was time for Frode's and my own presentation. I think it went well, but have no idea really. I think I forgot to listen. But we got quite a few questions afterwards, which is always good. After us, Davina Omar and Angela Horrocks talked about their library surveys. Then came Joanne Dunham and Rajen Munoo. I've met Rajen several times at ILI now, and really liked his talk about information literacy in Singapore.

The last presentations of the day introduced two very different worlds. Mark Douglas Frier talked about the challenges facing library instructors in South Africa. Then Jenny Evans and Lawrence Jones presented their 23 things process at Imperial College in London. I noticed that they ended up with many of the same conclusion we in Tromsø had last year. A good presentation, I think.

On Friday I mostly stayed on Track B: Search. Rurik Greenall from UBiT did a very good talk on mobile technologies. He was a good speaker, as always, but I must admit I'm a bit of a mobile phone illiterate ... (Don't even have an iPhone!!!)
Karen Blakeman was next. As always a very clear and enthusiastic presentation from her about social search. After Karen followed two more presentations, one by Carrie Forbes & Robert Monge, and one by Eamonn Neylon.

New this year was a so-called unconference where we, the delegates, got to set the agenda and decide what to discuss. More or less successfull, I'd say. We're not used to this kind of forum, and quite a few didn't say anyhting at all. Fortunately, my group on Web 2.0 had a handfull of people who weren't afraid to speak up. But the group was a bit too big, I think.

The last two presentations on Friday were refereshing and interesting, much thanks to the enthusiasm of the presenters, Helle Lauridsen and Lisa Charnock. The topic was user behaviour, which I hope we'll hear more about next year at ILI. (And other library conferences.) Not that they presented anyhting revolutionary new, but it's good to know that other libraries have the same experiences as us. To sum up their results: library web pages are too difficult (and thus irrelevant), everyone uses Google, and students don't want personalization, they want EASY!

To round off the conference, a panel consisting of Thomas Brevik, Åke Nygren, Phil Bradley and Brian Kelly, amongst others, talked about their top technology trends for libraries. What will the future bring? Who knows? Personally, I think the important thing is that libraries hire staff that are able to face whatever waits for us in ten years time or even next year. Or tomorrow!

ILI always has loads of interesting presentations - and a few boring ones, of course. AND librarians attending ILI are always fun to be with. Especially at the pub afterwards. This year I had the pleasure of spending Thursday evening with some of the Swedish and Norwegian delegates. (Only the Norwegians stayed all evening, by the way!) Had a lot of fun - even though the DJ played terribly awful music.

Det vanskelige språket

2009-09-11T16:01:00.005+02:00

Norsk er sannelig et vanskelig språk. Stadig vekk skriver man feil, og selv når man har lest korrektur på et dokument flere ganger kan det snike seg inn en trykkfeil her og der.

Opp gjennom årene har jeg hatt mye moro av ungenes ukeplaner, som gjerne er fulle av skrivefeil. Rødblyanten blir flittig brukt! I dag kom for eksempel andreklassingen hjem med en oversikt over hva de skal gjøre på skolen neste uke. På fredag skal de blant annet ha uteskole. Da kan de som vil "ta med noe varmt og drikke"! Hva? Skal matpakken være varm? Skal de ta med en varm stein? Et par varme sokker? Jeg rister oppgitt på hodet. Mer forvirret blir jeg når jeg ser hva de skal gjøre på onsdag. Da skal de "leke økt". Hva er det slags lek? Jeg prøver å spørre 7-åringen hva de gjør når de leker økt, men hun ser bare rart på meg. Heia alle landets norsklærere! Stå på! Dere har antakelig landets vanskeligste jobb: å lære nordmenn norsk!

Sjokoladetrio

2009-08-22T22:08:00.004+02:00

Her er oppskrifta på en av mine favorittsjokoladekaker. Den er en kombinasjon av 3 sjokoladetyper - hvit, melkesjokolade og mørk sjokolade - derav navnet, men det er ingefæren som gjør at den skiller seg ut fra andre sjokoladekaker. Enjoy!

Hvit sjokoladekrem

200 g hvit kokesjokolade

1 ½ dl kremfløte

Bunn

90 g smør

120 g mørk sjokolade (helst 70% kakaoinnhold)

2 egg

90 g hvetemel

225 g sukker

75 g grovt hakkede pekannøtter (valnøtter går sikker også bra)

1-2 ss hakket fersk ingefær

Sjokoladesaus

2 dl kremfløte

150 g melkesjokolade

***********************************

Fremgangsmåte:

Bunn:

Smelt smør over vannbad og tilsett mørk sjokolade. Avkjøl litt. Pisk eggene og rør inn sjokoladeblandingen. Tilsett hvetemel, sukker, nøtter og ingefær og rør forsiktig sammen. Hell røren over i en smurt form, ca. 20 x 20 cm (eller rund form, 24 cm diameter). Stek ved 180 grader på midterste rille i 25 min. Kaken skal være litt bløt inni. Den bør ikke stekes for lenge, da blir den litt hard i kantene. Avkjøl kaken helt før den hvite sjokoladekremen smøres på. La kaken står kaldt i ca. 2-3 timer.

Mens bunnen stekes lager du hvit sjokoladekrem:

Varm fløten over vannbad. Ta bollen ut av vannbadet, bryt den hvite sjokoladen i biter og ha den i fløten. Rør til sjokoladen får en jevn og fin konsistens. Det er viktig at ikke fløten blir for varm. La kremen stå kaldt i ca. 1 time. Rør kremen forsiktig i kjøkkenmaskin (håndmikser går også bra), til den blir til en tykk og smørbar krem. NB. Røres den for lenge kan den lett skille seg.

Saus:

Varm 2 dl fløte i en kjele, ta kjelen av kokeplaten, bryt melkesjokoladen i biter og smelt den i fløten. Rør til sausen får en glatt og fin konsistens.

Kaken serveres med kald eller varm saus til. NB. Dersom sausen står i kjøleskapet en stund vil den tykne. Det kan være lurt å la den romtempereres før servering.

Oppskrifta er henta fra: Gudrun Runarsdottir: Kjendisenes beste kaker og andre favoritter. Oslo: Orion, 2004. (NH 641.5 Gud)

Blåbær og andre optiske illusjoner

2009-08-17T15:23:00.002+02:00

Har du vært på bærtur i år? (Og da mener jeg bærtur i den helt konkrete betydningen av ut i skog og mark med bøtter og spann.) Det har jeg.

Ingen skal beskylde meg for å bidra til økt slitasje i den norske fjellheimen, men hver høst må jeg på blåbærtur. Selv i øsende regn har jeg trakket rundt med blåbærspannet mitt, men jeg anbefaler absolutt oppholdsvær!

Årets blåbærhøst ser strålende ut med rikelige mengder stor, fin blåbær. Ikke at jeg er så kravstor når det gjelder kvantitet. Finner jeg en liter er jeg strålende fornøyd. Egentlig er det ikke matauk som er hovedårsaken til blåbærturene mine, selv om blåbær er fabelaktig godt og man ikke får kjøpt ordentlig blåbærsyltetøy i butikkene. Det viktigste er i bunn og grunn opplevelsen av fred og ro - balsam for sjela med andre ord, samtidig som man gjør noe nyttig. Det er flott med nyttige ting som også er behagelige. Når det gjelder dette med fred og ro, bør man imidlertid unngå populære utfartssteder på strålende og solfylte søndager. Det er ikke gøy å plukke bær i kø. Synes nå jeg.

Store, flotte, saftige blåbær så langt øyet kan se. Virkeligheta er ikke alltid slik, men det er fint å tenke at det er slik. Det pussige med blåbær er at de bryter elementære fysiske lover, som for eksempel dette at jo nærmere du kommer en ting, jo større blir den. Og omvendt. Med blåbær stemmer ikke dette. Utallige ganger har jeg fått øye på fine, store bær, men i det jeg bøyer meg den for å plukke dem ser jeg at de er små og puslete. Jeg er med andre ord blitt offer for en optisk illusjon. Merkelige greier. Men svært lurt av blåbærene som jo sikkert gjerne vil plukkes.

Aller helst liker jeg å dra alene på bærtur (unntatt når det er skyteøvelser i nærheten…). Det er deilig å gå rundt i sine egne tanker og holde indre monologer for seg selv som man slipper å dele med andre. Du oppnår heller ikke den helt store sjelefreden når du har med deg små barn på tur – selv om du oppnår en hel del andre ting.

Blåbæra er blitt mitt årlige alibi for å komme meg ut i skog og mark. Hvert år tenker jeg at man kan jo gå på tur resten av året også, men av en eller annen grunn blir det heller lite med det. Slik er det med oss sofasittere. Men bedre med 10 blåbær i spannet enn ingen, sier nå jeg. Ut på tur aldri sur! (Bortsett fra hvis du heller vil spille PlayStation med en kamerat.)

PS. Den observante leser har selvfølgelig fått med seg at overskrifta lover optiske illusjoner (i flertall). Her må jeg bare beklage. Jeg kommer ikke på flere illusjoner i farta. Synes imidlertid det var en bra overskrift, så derfor fikk den stå. For de som er mer interessert i optiske illusjoner enn blåbær anbefaler jeg heller en titt i bøkene til kunstneren Escher, som har spesialisert seg på dette området.

Ting som gjør meg glad

2009-07-15T14:06:00.003+02:00

Det er de små detaljene i hverdagen som teller. I går var jeg for eksempel på kafe. De 4 Roser (i Tromsø) for å være helt eksakt. Og det skal man jo være. Og æres den som æres bør, selvsagt. Som jeg ofte gjør på kafe, bestilte jeg en kopp te. Og det er nå jeg kommer til den lille gledelige detaljen: sammen med teen fulgte det en liten kake/kjeks. Sånt liker jeg!!! Tea and biscuits! Jeg blir meget vennlig innstilt når noen serverer meg søtsaker uten at jeg har bedt om det! I samme slengen kan jeg jo nevne at suppeporsjonen på De 4 Roser denne gangen var stor nok til at jeg ble mett. Kanskje skyldtes det den ovennevnte te/kjeks-komboen jeg hadde til forrett! Eller at skalldyrsuppen rett og slett ikke var like god som fiskesuppen jeg prøvde sist. Jeg syntes nemlig suppen smakte litt for bittert. (Min venninne mener at bittert vanligvis ikke er et ord man bruker for å beskrive supper, så kanskje jeg burde slå opp i en matterminologiordbok?) Anyway - ros til De 4 Roser for kjeks til teen. (I know! Jeg er lett å glede....)

Og mens vi er inne på gleder: desserten ble inntatt på Aunegården. Denne gangen valgte jeg en hvit sjokolademoussekake med karamell og krokan. Elsker krokan, by the way! Men vaniljesaus passet ikke så godt til. Jeg foreslår pasjonsfruktsaus! Eller masse ferske bringebær.

Ut på (by)tur, aldri sur!

2009-06-17T21:36:00.003+02:00

Til å være et aldri så lite matvrak, har jeg egentlig ikke skrevet så mye om mat at det gjøre noe. Merkelig nok. Derfor kaster jeg meg ut i en beskrivelse av mitt første besøk på en ny kafé i byen. Men først litt om Tromsø som matby. Tromsø er kjent for å flomme over av utesteder, kaféer og restauranter, men spør du meg er tilbudet heller magert. Utestedene er for homogene, det er for lite personlighet og egenart i tilbudet til byens befolkning. Også restaurantfronten preges av dette. Vi har nok av pizzaplasser å velge mellom, nok av asiatisk mat, nok av middelmådige kjeder fulle av hylende barnefamilier (som f.eks. Egon, som har servert meg den absolutt verste Chicken Tikka jeg noensinne har hørt om). Men har vi en indisk restaurant? Nei dessverre. Stakkars Indigo gjorde et tappert forsøk på 90-tallet, men overlevde ikke her i byen. (Mens den tilsynelatende klarer seg i Vadsø!) Har vi en meksikansk restaurant? Nei! Eller hva med en restaurant med nord-afrikansk meny? Neida!

Vi har selvfølgelig Compagniet - byeens ledende og helt klart beste spisested. Og Emmas Drømmekjøkken. Men de holder seg i en prisklasse for spesielle anledninger. Jekker man prisen ned får man grei mat på Sånn. Zappfe (tidligere Mirage) serverer også ok mat, men sist jeg var der tok de 107 kr for et glass vin, og det var litt i overkant, synes selv jeg. Presis har byens beste tapas. Emmas Under er underbar, med nydelig mat. Aunegården har byens beste kaker, men ikke nødvendigvis byens beste service. Og så videre.

I dag var jeg på kafeen til De 4 roser, en nylig åpnet restaurant i Grønnegata. Lokalet til kafeen er ikke så mye å skryte av, litt innestengt og bortgjemt. Men servicen var meget god. Mine kolleger og jeg ble godt tatt i mot, og betjeningen var både fleksible og velvillige da jeg ringte dem noen dager tidligere. Service er rett og slett et must for meg. Uten service, ingen penger fra meg i alle fall.(Hører dere det, alle kundefiendtlige forretninger i Tromsø!!!) Men så til det viktigste: maten! Menyen på kafeen er liten. Grei nok til en lett lunsj. Jeg bestilte fiskesuppe, og nydelig var den! Med fisk i til og med! Men akk så små porsjoner. Så lite suppe kan i beste fall kalles en apetittvekker. Det får så være at suppen inneholder dyre og gode ingredienser. Man bør jo føle seg i nærheten av mett etter å ha spist den. Det gjorde ikke jeg. Selv etter stort inntak av det gode brødet som følger med. (Brødet leveres fra Kaffebønnas bakeri og er utmerket!) Skal porsjonene fortsette å være så små, bør de skaffe seg en skikkelig dessertmeny i tillegg!

Bortsett fra mengde mat var alle enige om at det var en fin tur! Jeg ønsker De 4 roser hjertelig velkommen til byen. Planlegger et besøk til selve restauranten så snart som mulig. Men kommer nok til å stikke innom kafeen igjen, for eksempel for å sjekke ut noen av salatene der. Eller burgeren. Eller for å sjekke om suppeporsjonene er blitt mer akseptable. Eller bare for en kopp te og en liten sjokoladebit. Godt det også. Noen som blir med?

Olsen, husarbeid og syke barn

2009-05-07T11:35:00.003+02:00

Det var en periode der man mye heller ville være på jobb enn hjemme med syke barn. Og fortsatt er det en viss hestehandel ute og går når man skal avgjøre om mor eller far skal bli hjemme og ta seg av den syke. Vi prøver å fordele denne type fravær likt mellom oss. Den som ikke har forelesninger, kurs eller møter den aktuelle dagen må som regel ta hjemmevakta.

I dag er det mai og solskinn og jeg er hjemme med en 7-åring som er for syk til å være på skolen, men likevel frisk nok til å aktivere seg selv. Dessuten har man jo NRK Super. (Takk og lov hakket bedre enn Disney-channel, som jeg avskyr.)

Dette er slett ikke ille, må jeg si. Alt jeg trenger å gjøre er å servere Cola, kjeks, is og friske jordbær en gang i blant. Resten av tida kan jeg sitte foran PCen, svare på e-post, skrive blogginnlegg osv. Eventuelt gjøre husarbeid, noe jeg har vurdert kraftig i dag. Hva om jeg vasket og ryddet litt, slik at jeg slapp å gjøre det til helga? Jeg vurderer det fortsatt, har bare ikke bestemt meg for om jeg heller vil sitte i sofaen med en god bok.

Men så er fredeligheten over. "Mamma, ka kan æ gjøre? Æ kjede mæ." Et sikkert tegn på at frøkna er på bedringens vei. Jeg foreslår sporenstreks at hun kan tegne litt, eller lese en bok. (Det ville jeg gjort, om jeg var henne...) Men det holder ikke. Fram med Ludo, Yatzy eller kortstokken. Hun vinner første omgang med Olsen (eller Vri-åtter som det også heter). Det gjør henne så fornøyd at hun glemmer at hun kjeder seg, og jeg kan lage meg en ny kopp te. Så får vi se hvor lenge freden varer!

Sånn går no dagan... Men i morgen skal jeg på jobb.

Pakket og klar

2009-03-30T23:44:00.004+02:00

Hvordan kan det ha seg at noen få klesplagg tar så stor plass? Og hvordan kan barneklær for 2 uker fylle en HEL STOR koffert? Skjønner ikke dette. Det ser så lite ut når man begynner, men plutselig er lokket umulig å få igjen. Bortsett fra flyplassmat er pakking det aller verste ved reising. Denne tanken om at du antakelig pakker alt for mye... men dersom du skulle la noen plagg ligge igjen hjemme, får du garantert bruk for dem. Ahhhrrgg! Og har jeg glemt noe? Hva var det jeg absolutt måtte huske? Og med tanke på de to ukene med shopping som ligger foran meg, hvordan skal jeg få med meg alt hjem igjen? Kanskje best å gå å legge seg nå?

No line on the horizon

2009-03-11T23:10:00.002+01:00

For å ta noen elementære fakta først. Jeg er fan av U2. Synes ikke alt de har gjort er like genialt, men jeg er altså fan likevel. Man holder med laget sitt i medgang og motgang, you know. I motsetning til de fleste synes jeg The Joshua Tree var en smule kjedelig og at The Unforgettable Fire er den beste plata deres. Det var den som gjorde meg til fan. Det skjedde en lørdags morgen i oktober 1984. (Radioprogrammet var Pandoras jukebox!) Denne nye plata fenger meg mye mer enn flere av de siste utgivelsene. Her er en gjennomgang av låtene. Og NB: jeg bryr meg ikke om tekstene! Musikk er musikk. Litteratur er litteratur.

1. No line on the horizon:
Liker refrenget. Men jeg skjønner det kan bli litt mye Bono av og til. Her skulle produsentene har barbert bort litt av hulkingen hans.

2. Magnificent
Super låt, klart singlevalg. Fin, gjenkjennelig Edge-gitar, tar oss med til Unforgettable Fire, noe som vel skyldes produsentene Lanois/Eno. Dette er en feelgood-sang som får meg i godt humør.

3. Moment of surrender
Rolig, litt svak låt. Litt i tråd med det de har servert de senere årene. Forgettable og altfor lang!

4. Unknown caller
Nok en lang og rolig låt. Bedre enn forrige, men fortsatt litt anonym.

5. I’ll go crazy if I don’t go crazy tonight
Joshua Tree-sound, men på en positiv måte. Baby, baby, baby-delen på slutten gjør låten mer energisk og løfter låten et lite hakk.

6. Get on your boots
Førstesingelen. Tempo og drive. Denne er bra. Men nok en gang synes jeg produsentene kunne holdt en strammere hand over Bonos vokal og passet på at han ikke gjør for mange unødvendige stemmekrumspring.

7. Stand up comedy
U2 goes rock ’n’ roll. Slett ikke verst, om ikke akkurat nyskapende!

8. FEZ-being born
Drømmende start, før den øker tempoet. Innbiller meg en viss Eno-påvirkning her. En av platas 3 beste låter. Kanskje den mest eksperimentelle (om det ordet kan brukes i U2-sammenheng) og minst forutsigbare av alle.

9. White as snow
Er ikke generelt glad i ballader. Men denne er rett og slett vakker. Og trist og oppløftende på samme tid. Den gir meg juleassosiasjoner. (Og ja, jeg liker jula, så det var positivt ment!)

10. Breathe
Litt rock ’n’ roll-sound på denne også. Synes den har et litt for rotete preg, som om den prøver å være mange sanger på en gang. Det er for så vidt ikke nytt i U2-sammenheng, men melodien her holder ikke., sammenlignet med for eksempel Who’s gonna ride your wild horses fra brilliante Achtung Baby (Som var den første sammenlikningen jeg kom på.)

11. Cedars of Lebanon
Snakkesynging. Annerledes. Veldig Lanois. Bonos stemme er mesmerizing, rett og slett.

Beste spor: Magnificent, Get on your boots, FEZ-being born, White as snow, Cedars of Lebanon.

Passive jenter og dominerende gutter

2009-03-04T19:23:00.004+01:00

Workinnmarka skole (i Tromsø, om noen lurer på det) er en (stort sett) velfungerende skole. Men av og til hører man om ordninger man ikke forbinder med moderne pedagogikk. På Workinnmarka opererer de for eksempel med jentegym og guttegym. Både på SFO og i skoletida. Dette gjelder altså både 6-åringene og 6-klassingene (eller heter det 6-trinningene nå?) Da jeg spurte lærerne om årsaken til dette var svaret "fordi mange av jentene(i noen aktiviteter) har en tendens til å bli passive, og noen gutter veldig dominerende." Hva gjør man så med passive jenter og dominererende gutter? Jo, man deler dem, slik at jentene får være passive i fred, og guttene får dominere i vei, uten å måtte ta hensyn til de passive jentene. Og hva slags signaler sender dette til de unge elevene? Fordi du er jente passer du til en bestemt type fysisk aktivitet? Og fordi du er gutt passer du til en annen? Eller kan det være at lærerne/SFO-personalet ikke orker å roe guttene, eller øke jentenes aktivitetsnivå? Skjerpings, Workinnmarka! I 2009 forventer man mer av en god skole.

(Heldigvis er fjorårets ordning med jentedata og guttedata avviklet. Håper jeg.)

Peer, snær...

2009-02-23T18:52:00.006+01:00

Det er jo han Finn Arve! Der er han Finn Arve igjen! Det er han Finn Arve som e mannen med ljåen! Og så videre. Ingen tvil hvem som var den store helten i HTs suksessforestilling Peer. I alle fall om vi spør en 7-åring.

I helga tok jeg med meg tanta mi og begge ungene (nesten 7 og 11.5) på teater. Det er jo viktig å gi ungene kulturelle input i denne disneyfiserte verden, og hva er vel bedre enn Ibsen! Selv stormleste jeg Peer Gynt i originalversjonen et par dager før forestillinga... sånn for å være litt forberedt, og for å kunne fortelle ungene hva det hele handlet om. Med skam å melde var det faktisk første gang jeg leste hele stykket. (Hva i all verden gjorde man i norsktimene på 80-tallet??? Vi leste ikke klassikerene i alle fall.)

Anyway. Knut Nærums og HTs Peer var noe helt annet enn forventet. Morsomt hele veien, med humor for både store og små, iblandet små glimt fra moderne populærkultur, for eksempel koblingen mumie og mummitroll! Sangene var hentet fra hitlistene de siste 20-40 årene (mange 80-tallsslagere) og ble presentert på kav nordnorsk. Peer kom jo som kjent fra et nordnorsk fiskevær... Solveig, på den annen side, var verken blond eller vever, men tøff dame og østlending! Og like tålmodig som i originalteksten!

Hva var det beste med hele forestillinga? 7-åringen svarer: Da han Finn Arve var trollbaby! (Det verste var da brannalarmen gikk, for da trodde jeg det var brann. Sa 7-åringen.)

Fra hele familien kommer en helhjertet anbefaling: Få med deg denne forestillinga.

Til orientering: Finn Arve Sørbøe er kjent fra barne-tvs Ugler i mosen og har en av birollene i stykket. Peer himself blir spilt av Øystein Martinsen.

Snufs...

2009-02-16T22:19:00.005+01:00

OK, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er lettrørt. Av og til. For eksempel når jeg ser triste og/eller sentimentale filmer. Eller leser om noe trist, enten det er fiksjon eller virkelighet. Men jeg kjemper mot tårene så lenge jeg klarer. I alle fall om jeg er på et offentlig sted, for eksempel i en mørk kinosal. Liker egentlig ikke å gråte når andre er til stede. Men av og til er det vanskelig å la være.

I dag inviterte min søster meg med på kino: Bienes hemmelige liv (The Secret life of bees), basert på Sue Monk Kidds roman med samme navn. Har ikke lest boka, og ante ikke hva filmen handlet om. Det er vel ikke en skrekkfilm, eller en thriller, eller noe med tragisk slutt, spurte jeg min søster, etter at vi hadde satt oss godt til rette i Sal 5. Neida. Og det hadde hun rett i. Men gjett om det var en gråtefilm! En nydelig film, med handling fra Sørstatene og 1960-tallet, om honning og rasisme, men aller mest om å bli elsket og om å høre til. Vakkert og trist og gode skuespillere. Jeg holdt ut til havlveis i filmen. Etter det rant tårene jevnt og trutt til filmen sluttet. Men det er ikke en tragisk film, så ikke vær redd! Ta med lommetørkle og kjøp billett. Filmen anbefales. Noe sier meg at kanskje damer vil like denne bedre enn menn. Men det er mulig jeg tar feil.

PS: Strangely enough, har jeg nettopp lest ferdig romanen Five boys av Mick Jackson, som også handlet mye om bier. Uten sammenlikning for øvrig.

Tommy Sparks

2009-01-30T23:18:00.002+01:00

Bryr meg ikke så mye om selve videoen, men Tommy Sparks "I'm a rope" er er fabelaktig energilåt.
Tommy Sparks - I'm A Rope

Krisetider

2009-01-28T16:55:00.003+01:00

Av og til befinner man seg midt i en krise uten å vite om det. Da er det godt at det finnes omtenksomme medmennesker som ikke nøler med å si fra dersom de føler at dette er nødvendig. Du finner sikkert slike medmennesker i alle yrkesgrupper, men selv har jeg særlig møtt dem bak disken på parfymerier. For en tid tilbake var jeg innom nettopp en slik butikk. Selv om jeg ikke er noen stor kunde der, liker jeg parfymerier ganske godt. Jeg liker butikker fulle av lekre, velduftende varer. (Bakeriutsalg, delikatesseforretninger etc. faller også inn under denne kategorien.)

Mitt forrige besøk til et parfymeri skyldtes behov for ny dagkrem. Dette var en ettermiddag. Jeg svinset rundt på et varmt kjøpesenter ikledd full vinteruniform (dunjakke og ullundertøy), og hadde store planer om å være ute igjen så raskt som mulig. Dette er nemlig slikt jeg gjør unna kjapt og greit. Kjøper stort sett det jeg kjøpte sist. Men denne gangen traff jeg på en salgssulten, men hyggelig ekspeditør, som straks påpekte at den kremen jeg hadde i handa slett ikke passet til min hud. Hun satte i gang med den vanlige inkvisisjonsrunden: Hvor ofte renser jeg huden? (Av og til.) Hvilke produkter bruker jeg? (Vann?) Blir huden min tørr? (Nei!) Er du sikker på at huden ikke blir tørr? (JA!) Når man kommer opp i en viss alder pleier huden å bli tørr! (Javel...) Så kom bomullsdotten! Se så uren huden din er, sa hun, og viste meg resultatet av bomullsdottens sveip over min, på dette tidspunktet nokså svette, panne. Så bøyde hun seg mot meg for å se nærmere etter, og kunne raskt fastslå KRISE og den ytterst nødvendige Nødhjelpen jeg måtte sette i gang med. Straks! Og satte fram produkter som hun nummererte for meg: rens og claryfying lotion (som før het ansikstvann) og extra moisturizer og pore minimizer og dagkrem + øyenkrem + sminkefjerner + instant perfector (til å ha i veska, sa hun). Stikk gjerne innom om en måneds tid og fortell hvordan det går, sa hun og smilte. Du kan kanskje ta et før- og etter-bilde?

Gikk jeg inn i en vinterdepresjon på grunn av Den Store Hudkrisen? Nei! Kjøpte jeg noe? Ja! Tok jeg et før- og etter-bilde? Nei! Var jeg i godt humør resten av dagen? Ja! Fikk jeg noe å skrive om? Ja!

Adventskos?

2008-12-01T00:31:00.004+01:00

Klokka har passert midnatt og jeg vet utmerket godt at jeg ikke bør skrive noe offentlig etter midnatt. Ordene har en tendens til å endre seg i dagslys. Men jeg tar sjansen. Er nettopp ferdig med å henge opp 48 pakker på årets julekalender. Det har kostet tid og penger å skaffe disse tingene. Og nå har det tatt meg 2 cder å gjøre kalenderen klar. (Goldfrapps Felt Mountain og Roxy Musics Avalon om du lurte.) Musikken gjør meg heldigvis harmonisk og edel til sinns.

Dette er ikke egentlig en klagesang. Jeg liker å lage denne adventskalenderen til ungene. Men jeg blir litt skremt når jeg nå ser meg rundt i stua. Etter en opptelling kan jeg melde om følgende:
1 pakkekalender (med 48 pakker)
3 sjokoladekalendere (ungene får en hver, og så skal selvfølgelig mannen også ha en)
1 'bokkalender': Dickens' En julefortelling i meget forkorta utgave fordelt på 24 små bøker. (Denne er ikke så verst, og tas fram hvert år. Miljøvennlig med andre ord)
1 Littlest Pet Shop-kalender
1 Lego-kalender
1 Jul i Blåfjell-kalender (glemte å avbestille fra bokklubben)
2 Fløyakalendere (med mindre vi får solgt den siste likevel)
1 Donald-kalender (fulgte med bladet)
= 11 kalendere!

Jeg er rystet. Det verste er at jeg er en nokså måteholden person. Jeg skeier ikke ut - stort sett bare dersom det dreier seg om mat! Ikke har jeg en tapt barndom jeg prøver å kompensere for. Hadde kalender som barn - ikke noe tull. Prøver altså ikke å gi ungene alt jeg ikke fikk da jeg var liten. Tilstanden var omtrent den samme i fjor, så det er heller ikke et forsøk på å støtte opp om handelsstanden i disse finanskrisetider. Til syvende og sist er det vi foreldre som rett og slett ikke klarer å motstå alle fristelsene i butikkene. Hvordan skal dette gå!!! Skjerpings! Og jeg som gjerne vil være anti-materialistisk og miljøvennlig. Når desember kommer er alle prinsipper fløyet sin vei. Jaja, sånn har vi det her i gården. Men kos er det! Nå skal jeg høre "Utopia" ferdig og gå og legge meg. God desember!

Haugianer

2008-11-26T22:06:00.005+01:00

For tida les eg dagbøkene til Olav H. Hauge. Eg begynte med bind 5 og blei heilt hekta. Bøkene dreg meg inn i sin verden og eg lengter etter å vere der blant alle orda og tankane og visdomen. Eg følte med han då den vesle kattungen hans døydde. Han gråt heile dagen, står der. Eg tenkjer på Hauge, gråtande over kattungen, og gret nesten sjølv. Så begynte eg på bind 1. Eg venta meg ein ung og umoden gut, men i staden skriv han som ein livserfaren, eldre mann. Han må ha vore svært spesiell.

I kveld har eg vore på Riksteateret si forestilling: "Kom ikkje med heile sanningi". Eg lika ikkje ho syngedama. Det passa ikkje til dikta hans. Orda forsvann i musikken. Og det er jo orda som er Hauge. Forestillinga ville vore mykje betre om det bare var Stein Grønli, og litt pianomusikk i bakgrunnen. No skal eg halde fram med dagboka. Av ein eller annan grunn grip den meg meir enn sjølve dikta. Det er personen Hauge som grip tak i meg, side etter side. Eg let meg gripe.

Et enkelt valg

2008-10-27T21:49:00.005+01:00

Jeg følger med interesse det pågående rektorvalget ved UiT. Har jobbet ved institusjonen i 12 år, og før det var jeg student i 6 år. Jeg har altså rundt 18 års fartstid ved Universitetet i Tromsø, men har aldri før registrert så mye engasjement ved et rektorvalg. Eller er det jeg som er mer ved bevissthet enn tidligere? Det kan godt være en mulighet:-)

Argumentene er mange og dårlige. På Kort sagt-sidene i Nordlys i dag (ikke at man skal bry seg så nøye med hva som står der, men...) leste jeg en variant av et ofte hørt argument: "... Aarbakke har gjort en utmerket jobb" men likevel må vi få en endring! Altså endring for endringens del, ikke fordi den sittende rektoren har gjort en dårlig jobb. Hva er det som går av folk?

Verken Aarbakke eller Hauglidama er perfekte kandidater, bare så det er sagt. Men: UiT har en tøff jobb å gjøre med å få til fusjonen på en mest mulig smertefri måte. Da kan man ikke forkaste de som med entusiasme og engasjement har gjort grunnarbeidet, til fordel for noen som helst så at alt var som før, og som kjemper med nebb og klør for at visse fagmiljø ikke skal bli berørt av fusjonen i det hele tatt. Etter presentasjonen av rektorteamene i dag var det flere som mente at Hauglid-teamet hadde en fin presentasjon med fine bilder. Innholdet i presentasjonen var det imidlertid få som hadde noe å si om - det var nemlig lite innhold, spør du meg. Og hva skal man si til en rektorkandidat som sier følgende når hun blir spurt om hun er for eller mot en Handelshøgskole: "Et gjensidig samarbeid må være målet, hvor også juristutdanningen kan profittere på et godt økonomimiljø." (Utropia, 8.10.08, http://www.utropia.no/nyheter/kampen-om-sjefsstolen ) Hun er altså for noe, så lenge hennes eget miljø kan profittere på det. Hvor er helhetstenkningen?

Jeg merker meg også at det foreløpig kun er Aarbakkes team som har sagt noe som helst om Universitetsbiblioteket. I siste nummer av Utropia understrekes det hvor viktig UB er for læringsmiljøet på UiT. (Utropia nr. 13/2008, s.17) Skjønner du hvem jeg har stemt på? Godt.

What's in a name?

2008-09-03T09:28:00.003+02:00

Aller først: Hjelp! Sny på fjellan! Til og med på Fløya. Værgudene har vært grusomme i sommer og gir seg tydeligvis ikke. Det blir en kald grillfest i kveld, spår jeg. Best å ta med ullpledd!

Men så til overskrifta - Leste nesttopp en artikkel av Stephanie Brown på ACRLog om hvilken tittel vi gir oss selv i bibliotekverdenen. Synes bibliotekar er et utmerket ord, men skjønner jo at det er en yrkestittel som vanligvis ikke frembringer stjerner i øynene på folk. Selv kalles jeg noe så elegant som fagreferent, altså et fullstendig intetsigende ord for de aller fleste av våre brukere. De fleste tenker nok på en som refererer noe - kanskje de tror jeg skriver referater??? Referansetjenester er det ingen av våre yngre lånere som forbinder noe som helst med. Dessuten tilbringer jeg egentlig svært lite tid med referanseoppgaver. Husker det ble diskutert på en fagreferentkonferanse for flere år siden. Noen foreslo fagkonsulent, men det falt ikke i god jord. Konsulent er et fy-ord som forbindes med kommersielle tjenester og slike ord kan vi ikke benytte i biblioteket ... Som oftest kaller jeg meg fagansvarlig (i kunst og litteratur) og det forstår de fleste. På lønnsslippen står det forøvrig universitetsbibliotekar. Kjært barn har mange navn!

Ferien 2008: Bryllupsfest i Ålesund

2008-08-13T20:25:00.004+02:00

Jeg har ikke vært i særlig mange bryllup i mitt liv. Folk rundt meg har ikke for vane å gifte seg. Og hvis de gjør det er det gjerne et stykke unna. Men altså, i år passet det utmerket inn i ferieruta vår å være gjest i Kristian og Sylvia sitt bryllup. Mitt favorittbryllup så langt! Selve vielsen fant sted i den katolske kirka i Ålseund. Ganske seriøse greier, dette katolske vielsesritualet. Det hele foregikk på engelsk, ispedd norske salmer og norske folketoner i orgelmusikken. Gjestene kom fra store deler av verden: Australia, Malaysia, Spania, Tromsø m.m., pluss en hel flokk fra Storbritannia (brudgommen er halvt skotsk/halvt ålesunder, og paret bor i London). Etterpå ruslet vi over til et båtmuseum der vi etter hvert gikk om bord i en båt som fraktet oss ut til seilforeningas lokaler på Gåsholmen, ei lita øy i nærheten. Maten var nydelig, gjestene hyggelige, utsikten vakker og kakene utsøkte. Helena falt for krumkakene og spiste minst 6 stykker, før vi måtte forlate selskapet i 11-tida for å ta båt tilbake til hotellet. Solskinn hele dagen, selv om det ikke var spesielt varmt. Vi ønsker paret lykke til både med neste bryllupsfest (i Malaysia om et par uker) og når hverdagen senker seg hjemme i London.

Ferien 2008: Møre og Romsdal

2008-08-12T21:07:00.003+02:00

Dag 4 startet med sol og fint vær, og vi kjørte vestover med godt humør. Ingen av oss hadde vært på disse traktene før, så vi kjørte innom flere av byene. Første stopp var Kristiansund. Vi tusler litt rundt i byen, spiser lunsj på en anonym cafe, men får egentlig ikke noe spesielt inntrykk av byen. Kald vind gjør at vi ikke blir så lenge. Vi kjører videre og tar Atlanterhavsveien mot Molde. Dette var en fantastisk flott veistrekning. Sola skinte og vi ønsket at tiden skulle stå stille. Vel verdt en omvei om du er i nærheten. Neste stopp er Molde. For å rekke den ferga vi ønsker, blir vi ikke så lenge, men Martin får ønsket om å se Molde stadion (eller Aker Stadion som den heter) oppfylt. Nokså seint på kvelden ankommer vi Ålesund i strålende kveldssol og byen viser seg fra sin beste side. Vi tok inn på SAS-hotellet, som viste seg å være nokså middelmådig. Ettersom det var såpass seint bestilte vi en lett middag på rommet. Det tok over 1 time før maten kom, og den var ikke spesielt god. Det var skitne kopper på rommet. Det var utstyr for å lage te, men hverken te, sukker eller teskjeer fantes på rommet. Frokosten neste morgen var kjedelig, og det ble ikke fylt på med ny mat etterhvert som det ble fritt. Kommer ikke til å bo der flere ganger.

Heldigvis ble det ikke nødvendig å tilbringe særlig mye tid på rommet. Neste dag var vi turister noen timer og fikk sett oss omkring i denne vakre byen. Nydelig vær. Vi må helt klart komme tilbake hit en gang. Om ikke så altfor lenge. På ettermiddagen var det imidlertid klart for å dra i bryllup. Mer om det i neste innlegg.

Ferien 2008: Trønderlag

2008-08-12T20:40:00.004+02:00

Dag 3 av ferien startet grå og nokså kald. Vi tok en forholdsvis tidlig (til oss å være) ferge fra Nesna. Nordland er et langt og vakkert fylke - i alle fall langs riksvei 17. Turen sørover var fin, og ungene var meget fornøyd med å se både elg og ørn. Vi voksne var mest begeistret over flekkene av blå himmel som stadig ble større. Endelig glimt av sol! Fergene gikk unna som bare det, og ut på ettermiddagen kom vi inn i Nord-Trønderlag og tok av fra Kystriksveien (R17). Allerede rundt Steinkjer begynte vi å tenke overnatting, med fant liksom ingenting som fristet. Til slutt endte vi opp på Rica Hell Hotell. Slett ikke så ille hotell og ganske fint rom, men du verden for en traurig plass Stjørdal er.

Ferien 2008: Nordland

2008-08-11T22:16:00.006+02:00

Jeg lovet å skrive litt om ferien, og fant ut at jeg får ta litt om gangen. I kveld skriver jeg om Nordland. Etter en St. Hansaften på Langnes i strålende sol med grilling av pølser og pannekaker og anna godt, startet vi ferien 24. juni i gråvær og regn og ikke så veldig mange varmegrader. Det tok over to dager å kjøre til lettere skydekke. Første stopp var Hamarøy, nærmere bestemt Tranøy helt i nord. Vi hadde planlagt forholdsvis lite på forhånd, og tok en god del på sparket underveis. Første overnatting hadde vi imidlertid booket. Etter å ha surfet litt rundt på internett kom jeg over et lite hotell ved navn Edvardas Hus, og til tross for en litt høy pris (1850 for oss 4) bestemte vi oss for å slå til. Det gjorde vi rett i, for etter 19 dager på tur, var dette et av de aller beste stedene vi bodde på. Ren idyll. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som hadde skjedd om været hadde vært bra. Da hadde vi kanskje blitt der resten av ferien!!! Maten var utsøkt, og servicen var personlig uten å være påtrengende. Hit må vi tilbake.

Som sagt, hadde vi ikke planlagt så veldig mye på forhånd. Jeg hadde bl.a. sendt ut en forespørsel per e-post til en campingplass sør i Nordland, men fikk aldri svar, så vi fant ut vi likegodt bare skulle kjøre så langt vi kom. Synes forresten det er underlig at såpass mange campingplasser ennå ikke har skaffet seg et skikkelig nettsted. Jeg planlegger som regel feriene våre ved hjelp av internett, så de som ikke har nettsteder får ikke meg som gjest! Og de som ikke gidder å svare på e-poster burde kanskje finne seg en annen bransje. Eller kanskje de ikke har bruk for kunder?

Dårlig planlegging gjorde imidlertid at vi strandet i Nesna på dag 2, da vi kom litt for seient til ferga. Neste gikk ikke før kl. 21 eller deromkring, så vi tok inn på campingplassen like ved. Hyttene holdt høy standard påsto gutten i resepsjonen. Ha! Der var ikke mye høy standard, spør du meg. En aldeles middelmådig hytte - riktignok med bad. Til den nette sum av 1200 for en natt. Uten frokost. Og vi måtte selv vaske før vi dro. En dårlig deal i mine øyne. So much for Nesna. Ikke et blivende sted. Grått og overskyet var det også. Så det så.

Grøtavær

2008-08-11T21:45:00.005+02:00

Jeg skriver ting i litt bakvendt rekkefølge nå. Sånn blir det når man er lite disiplinert på kveldene. Men jeg må bare skrive noen ord om idylliske Grøtavær. Og kanskje legge ut noen bilder etterhvert. Bare jeg får tid. Men Grøtavær altså - ei bygd helt ytterst på Grytøya utenfor Harstad. En kort fergetur fra Storneset til Bjørnerå, og ca 20(?) minutters kjøring bringer deg til denne bygda, der jeg alltid føler meg så hjemme. Dette er stedet der bestemoren min, Anna, vokste opp, og i barndommen min (på 70-tallet) pleide vi å være der nesten hver sommer. Trur eg. Jeg husker mine oldeforeldre Hjalmar og Kenna (Karen) som utrolig koselige, jeg husker det lille huset, med de mange rommene, jeg husker skråtak på loftet, jeg husker butikken stappfull av mye rart og at folk alltid spurte hvem jeg var og at de hadde en nydelig bringebærbrus der. Jeg husker kirkegården, og at jeg en gang slo kneet mitt kraftig da jeg ramla på en stein - og stein er det nok av. Det er ikke uten grunn øya har fått navnet sitt. (Gryt/Grøt er visstnok en form av det gammelnorske ordet grjot som betyr stein.) Og jeg husker at det alltid var regn og lavt skydekke der, men det gjorde aldri noe, for slikt brydde man seg ikke om før i tida.

I år var vi på Grøta 25-27. juli. Det var første gang Jan Yngve og ungene var der, og selv har jeg ikke vært der siden 1995. Ann-Mari og Renate var også der, og på lørdag kom mamma og Atle og Magnus. Onkel Jan fikk dermed huset stappfullt av folk. For å gjøre det litt mer bekvemt inne, sov vi i telt andre natta. Det gikk utmerket, ettersom været var flott. Søndagsmorran våknet vi til strålende sol, Og Martin og jeg gikk en lang tur i det gode været. Helt ut til Skarsteinvika trur vi. Martin hadde håpet på å se ørn, men ble skuffa. Heldigvis så vi ørn da vi kjørte til ferga senere på dagen, så dermed ble han fornøyd.

Lørdag var det kafe på brygga med lotteri og nydelige kaker. Jeg var kjempeimponert over kakene - de var utrolig gode. I tillegg vant vi en haug med premier i lotteriet. Dette var ei helg der alt klaffet! Vi ruslet også en tur ned på kirkegården og satte ned blomster på grava til oldemor og oldefar. Mens vi var der kom vi over en liten hare som hadde gått seg fast i ei not som var lagt over noen høyballer. Etter litt dramatikk klarte heldigvis mamma å få den løs. Det virket i alle fall som den kom helskinnet i fra opplevelsen. Hvem vet hvor lenge det stakkars dyret hadde sittet fast.

Dessverre gikk tida altfor fort. Til neste år håper vi å kunne være flere dager. Kanskje får vi mor og far med. Martin skal forresten tilbake uansett neste år. Han skal nemlig på leirskole dit med klassen sin. Leirskolen var tidligere en militærleir, men etter at den ble nedlagt er den omgjort til overnattingssted og leirskole. På en av de idylliske øyene rett utenfor Grøta har leirskolen flere lavvoer som ungene får overnatte i mens de er der. De er utrolig heldige som får dra dit. Jeg lurer litt på om jeg skal lure meg med!

Det var nesten vemodig å dra, særlig når sola skinte på klar blå himmel og viste fram bygda som det reneste paradis. Tenk å ha hytte eller feirehus der... Det er min drøm akkurat nå. Se bilder på Flickr.

Slektstreff i Kattfjord

2008-08-11T21:06:00.007+02:00

7-9. august var jeg på slektstreff i Kattfjord. Det var etterkommere av min manns oldeforeldre som var invitert til treff, og altså ikke mine slektninger. Jeg synes imidlertid enhver anledning til å spise kake er ypperlig, så jeg fulgte med glede med på lasset, sammen med ungene. Vi bodde i campingvogna til svigers, sammen med Erik og Hanna, som også var med. De første vi møtte var Cecilie og Ann-Kristin, førstnevnte har gått 9 år i klasse med søstera mi, og var dermed ikke helt ukjent. Verden er som kjent ganske liten, og det er jo litt morsomt å oppdage at man er i familie med folk man har kjent lenge. Cecilie er firemenning med mine unger.

Fredagen var det grilling, bildevisning og historier fra gamle dager om Peder og Kristine Moe. Grillmaten var utmerket. En lovende start. Bortsett fra noen bråkete og urolige unger som gjorde at vi ikke fikk med oss hva som ble sagt framme ved scenen, ble det en meget hyggelig kveld. Ingrid, Jan Yngve sin bestemor, var hedersgjest, og den eneste igjen av Peder og Kristines barn.

Lørdag startet med båttur til Tussøy. Vi hadde to båter til disposisjon, den ene var Aglapen, og den andre, som vi dro med, var Trålfisk. Det ble en flott, men kald båttur. Jeg hadde som vanlig på meg 14 lag med klær, men syntes likevel det ble litt småkjølig underveis. På Tussøy gikk vi i land og beundret den fine sandstranda og ønsket at vi hadde både båt og hytte. (I tillegg oppdaget vi at mannen til en venninne av Ann-Mari (Brekkås) sannelig var i slekt med Jan Yngve. Sist vi møttes var i januar i år på fest sammen med Ann-Mari og Bård og en haug andre. Verden er som kjent liten... ) Deretter ble det servert fiskesuppe om bord i båtene. Øystein (Øyvind?) var kokk. Jan Yngve dro til byen for å være med på russetreff, så han gikk glipp av moroa.

Før kveldens festmiddag var det fotografering av hele flokken, samt de enkelte familiene. Festmiddagen var en fest! Utmerket mat - og den som kjenner meg godt vet dermed at det var et utsøkt måltid. Jeg pleier å ha klare meninger om hva som er bra og dårlig mat. Dette var skikkelig tradisjonskost: svinestek med svor og (ordentlig) brunsaus. Me like! Før desserten ble det flere historier og flere bilder, og Ingrid fikk blomster og mange rørende godord. Og etter at kjefte-Mariann hadde hintet kraftig om bråkete barn, ble det faktisk mulig å høre hva som ble sagt. Til dessert var det en hel haug kaker. Dessverre klarte jeg bare å smake på 4 av dem. Min favoritt var en nøttebunn med krem og molter på, og en kake med masse nøtter på toppen. Jeg aner ikke hvem som hadde laget dem, med de var virkelig gode. Helena sender dessuten en hilsen til den som hadde laget bløtkaken med kiwi. Den var supergod, i følge henne.

For å bøte på mine kommentarer om bråkete barn, tilbrakte jeg resten av kvelden som ryddehjelp på kjøkkenet og håper jeg ble tilgitt... Jeg fikk imidlertid rapport om god stemning på dansegulvet utover kvelden og mye ros til Selmas barn og barnebarn som sto for de musikalske innslagene.

Søndagen avsluttet vi med felles lunsj/frokost. Selv benyttet jeg anledningen til å spise mer kake, mens andre valgte seg fiskesuppe.
En meget vellykka helg, og forholdsvis lite regn. Men du verden så utrolig godt det var å komme hjem og ta en skikkelig dusj. Eg er nok ikkje laga for campingliv. I alle fall ikkje meir enn to daga! Se bilder på Flickr

Simon's cat

2008-07-28T10:08:00.002+02:00

Dette er sikker kjente scener for katte-elskere! Slik har jeg det i alle fall stadig vekk når Tasso ønsker oppmerksomhet. (Videoen fant jeg på Eirik Newths blogg.)

Bukta dag 3 og oppsummering

2008-07-20T22:46:00.004+02:00

Trodde aldri jeg skulle si dette, men Åge Aleksandersen ruler! For å si det på godt norsk. Hadde ikke tenkt å bli imponert. Det bare ble sånn. Har aldri vært fan, og kommer nok aldri til å kjøpe en Åge-plate, men du verden for en konsert! Han hadde publikum i sin hule hånd. Folk jubla og tørrfisken fløy av seg selv.
Svenske Hellsongs var neste band ut. Lounge-metal kalte de musikken sin. Visepopvervsjoner av metal-slagere. Det funket som bare det! Bandet sjarmerte Paradisbukta i senk. Slikt som dette vil vi ha mer av på Bukta. Variasjon. Band som skiller seg ut. Musikkopplevelser vi husker dagen derpå. Er det ikke det en musikkfestival burde handle om?

Etter en grå og regntung start på dagen forsvant alle skyer, og innen Hellsongs var ferdige var det på tide å kaste minst to lag klær. Mens Fuckemos (utrolig teit navn - antakelig noe for pubertale guttunger), Bigton Gulch Town Orchestra og Th' Legendary Shack Shakers spilte nøt jeg festivalstemingen i sola, med utsikt både til hav og fjell og sol og fornøyde festivaldeltakere. Ingen av de tre bandene var interessante nok til at jeg stormet ned til sceneområdet. Etter 15 minutter med Cyaneed var det på tide å posisjonere seg til Kent-konserten. Jeg sikret meg en utmerket plass, rett foran scenen og ganske langt fram. En del knuffing under konserten ble det, men jeg overlevde. Mye takket være høye, men høflige unge menn som valgte å ikke stille seg rett foran meg. Jeg er dem dypt takknemlig!

Kent var fantasktisk. Mye bedre enn forventet faktisk. Jeg hadde trodd Joakim Berg skulle være litt mer dyster og innadvent, men han så ut til å ha det kjempegøy, og jeg lot meg sjarmere som bare det. De får en klar femmer på terningen hos meg. Savnet noen av mine favorittsanger, men skjønner jo at det er grenser for hvor mye de rekker på 90 minutter.

Oppsummering: Kent var best av alle, deretter Raga og Hellsongs. Og Patti Smith. Stjerne til Åge og Leningrad Cowboys for gode og stemingsskapende show. For meg var festivalen musikalsk sett litt for anonym. Bandene lignet for mye på hverandre. Det var som å høre variasjoner over et tema, som de sier i klassisk musikk, nemlig A4 amerikansk rock. Kjedelig. Håper Dyrnes tar signalene etter sukssessen med Kent. Buktafolket er ikke redd for melodier. Både pop- og folksjangeren passer utmerket inn i Buktakonseptet. Og jeg etterlyser flere britiske band.
Utover dette har jeg bare godord å komme med til arrangørene. Det var dopapir på doene (meget viktig!), vaktene var effektive og ga kjapt beskjed til alle stupide hønsehjerner som insiterte på å sitte på skuldrene til nærmeste mann, køene var vennlige og de aller fleste blide og glade. Og været gjorde sitt til at det hele fikk noen ekstra poeng. Men 'potedesen' (chipsen) var soggy. Det kan man ikke ha noe av;-)

Bukta dag 2

2008-07-19T14:42:00.006+02:00

Kom nesten for seint til Raga, men rakk akkurat å komme inn på festivalområdet idet tonene fra åpningslåten "Slakt" satte i gang. En kjempekonsert og mye bedre enn Dum Dum Boys på torsdag. Raga Rockers holder stilen og beviser nok en gang at de er et av norges beste rockeband. Synes Krohn har en fabelaktig stemme, og med gode, fengende låter kan det ikke bli dårlig. Må med skam innrømme at jeg ikke har kjøpt den siste plata deres - det må jeg ordne snarest!
Etter Raga var det strake veien over til Paradisbukta for å høre på Tim Scott. Var fan av Havalinas i mine yngre dager og håpet nok innerst inne på noen av slagerne fra debutplata(?)som kom i 1990, men det viste seg at Tim Scott klarer seg godt uten 20 år gamle slagere. En kort, men forrykende konsert, og jeg lovte meg selv at jeg skal sjekke ut hans nyere materiale så snart jeg får tid.

Men klokka 18.30 var de musikalske høydepunktene over. Etter det kom en lang rekke band som i mine ører tilhørte samme sjanger og jeg ble etter hvert litt lei. The Grand ble altfor tunge for min smak og klarte ikke å engasjere. The Sixtyniners ble ofret til fordel for mat- og pratepause, det samme ble Los Plantronics. Gammelpunkerne i The Vibrators var befriende lite selvhøytidelige og jeg fikk opp temperaturen igjen etter at jeg hadde sittet stille under forrige konsert. Noen stor musikalsk opplevelse var det ikke, men det gjør ingenting så lenge man har det gøy.

Så var det Danko Jones. Jeg skjønner hvorfor han/bandet er populær. Sikkelig driv og skikkelig trøkk. Men det appellerer ikke til meg. Sorry. Og Madrugada - med Høyems fantastiske stemme - synes jeg dessverre ble litt for kjedelig. De har altså en håndfull gode melodier, men i lengden holder det ikke for meg. Jeg vet det er som å banne i kirka, men jeg stiller litt høyere krav til god musikk enn det de klarte å levere den knappe timen jeg hørte på. Jeg stakk av kvart på tolv, tok bussen inntil byen og tilbrakte de neste 3 timene på Verdensteateret. Der ble det servert utmerket medisin mot overdose av amerikansk rock. Ypperlig dansemusikk - helt klart byens beste dansested. Kvelden fikk med andre ord en meget lykkelig slutt.

Bukta dag 1

2008-07-18T14:06:00.005+02:00

Fantastisk vær - og da mener jeg ikke fantastisk sånn helt bokstavelig, men fantastisk i forhold til hvordan været pleier å være på festivaler i Nord-Norge om sommeren. Torsdagskvelden var fylt av rock 'n' roll og strålende solskinn. Det varmet sjela. Jeg ble såpass nasjonalromantisk at jeg valgte å stille meg med utsikt til hav og fjell og sol i stedet for Dum Dum Boys, som jeg tross alt har sett mange ganger før. Musikken hørte jeg likevel. Er ingen stor fan av gruppa, og har heller aldri vært det. Foretrekker Raga. Men det var morsomt å kaste et blikk ut over folkehavet og høre den store massen synge med.

Festivalen ble åpnet av Leningrad Cowboys. Et godt trekk. De holdt et underholdende show og fikk opp humøret og feststemninga hos folk. Jeg synes det er godt med litt pause mellom konsertene, så The Mojomatics og The Box of mothers ble ofret til fordel for andre viktige ting - mat og drikke, prate med venner, banke tørrfisk osv.
Woven Hand imponerte ikke. Synes ikke det var passende festivalmusikk. Kjedelig og tungt.
Patti Smith imponerte imidlertid. Har ikke noe forhold til henne fra før av, utover de mest kjente låtene som f.eks. Springsteens "Because the Night". Ble skikkelig trollbundet og synes det var både driv og intensitet over konserten. Er ikke enig med anmelderen i Nordlys, som blant annet var misfornøyd med at Smith ikke spilte mer enn en time. Dette er vel noe anmelderen bør ta opp med festivalledelsen, ikke kritisere Patti Smith for.

The Disciplines var det eneste bandet jeg så i idylliske Paradisbukta, altså den minste scenenen. Her kjedet jeg meg såpass etter to låter at jeg gikk og kjøpte meg et glass vin i stedet.

Dum Dum avslutta kvelden, og etterpå gikk vi hjem. Det tok 55 minutter for å være helt nøyaktig, og jeg var totalt utslitt etterpå. Not good for knean mine, og jeg var sjeleglad jeg ikke skulle på jobb fredag.

Farvel til Hardanger

2008-06-20T22:14:00.003+02:00

Er det ikke typisk. Når vi nå endelig begynner å bli godt kjent, og føler oss modige i det lett regnvåte fjordlandskapet, er det på tide å dra hjem. Festmiddagen i går var faktisk veldig god. Og underholdningen holdt ypperste bibliotekstandard. Danskene inivterte oss til å ta innvandringstesten. Vi besto med glans, og alle deltakerne føler seg nå klar til å søke oppholdstilatelse i det yndige land i sør. Svenskene slo til med bibliotekiske betraktninger og (jule?)sang. Fra den norske delegasjonen vanket det som tidligere nevnt, quiz og sang. Quizen var nok i vanskeligste laget, men morsom likevel. Håper vi. Sangen ble også riktig bra til slutt, og Anne instruerte oss i avanserte trinn og synkrone bevegelser. Det hele toppet seg da arrangementkommiteen kastet seg ut i et slags litteratur-charades (eller hva heter denne mimeleken på norsk?). Vi lo. Og det er jo bra. Og etterpå fikk vi sannelig svingt oss litt på hotellets eminente diskotek... (Vi er ikke kravstore, vi bibliotekarer.)

Sommerskolen ble avsluttet med en kjapp runde om eveluering (det vi hoppet over i går), men det var ikke satt av nok tid til å snakke skikkelig om emnet. Deretter fortalte Christina Tovote om NordINFOLIT, før vi oppsummerte med å skrive ned en av tingene vi har lært, og en av tingene vi vil ta fatt på når vi kommer hjem. Jeg har planer om å lage en liste til meg selv om mulige arbeidsoppgaver å ta fatt på det neste året, basert på ideer jeg fikk i Ulvik. Vi får se hva jeg får til.

Reisa hjem gikk greit. Nå er jeg hjemme og snakker med katta - det er han som er varast i garden her - og ser på Bridget Jones på TV. Life is good.

Fjerde dag

2008-06-19T16:55:00.002+02:00

Kvelden i går ble brukt til å planlegge et bidrag til dagens underholdning. Sang og quiz ble løsninga. Sangen er nå behørig innøvd og koreografert!!!
Gikk en morgentur i dag også - i nokså vått regnvær. Var søkkblaut da eg kom tilbake til hotellet. Unngikk måsene i dag, og tok en tur oppover bakkene i stedet.

Skal prøve å ikke skrive så mye. Det skal man jo ikke i en blogg, er eg blitt fortalt. I dag har det gått mye på pedagogikk og didaktikk. Ikke alt føltes like relevant for meg som jobber på et universitetsbibliotek, men har notert meg mye nyttig likevel.
Tove Pemmer Sætre er en dyktig og engasjerende foreleser, og jeg er nå nok en gang overbevist om at vi på UBTØ må komme i gang med å jobbe med læringsmål og slike ting. Vi må sette oss mer inn i studentenes forutsetninger og vi må reflektere mer over hva vi ønsker studentene skal lære på kursene våre.
Gullbekk hadde også et par gode poenger. Jeg noterte meg blant annet at jeg må lære mer om prosjektbeskrivelse for å kunne hjelpe masterstudenter som går i gang med oppgaveskrivinga.

Siste del, erfaringsutveksling over evaluering, som vi hadde slitt med å forberede, gikk av en eller annen merkelig grunn ut, og vi ble bedt om å diskutere tellekantsystemet i stedet. Føltes litt malplassert, selv om vi alle har mange meninger om dette.
Nå skal jeg rydde i kofferten og slappe litt av før festmiddagen. Trur eg.

KBP

2008-06-18T17:37:00.006+02:00

Må slutte å spise så mye dessert seint på kvelden. Går ut over nattesøvnen. For å balansere det overdrevne og sene matinntaket tok jeg en liten morgentur før frokost. (Sensasjon - har aldri skjedd før:-) Blikkstille på fjorden og solskinn. Rett og slett balsam for sjela. Hadde sjølvsagt musikk på øret - blant anna Editors, Annie og Mew. Men musikken ble til dels overdøvd av nokså aggressive måsa. Kom meg imidlertid heilskinna både fram og tilbake. Utmerket start på dagen.

Kunnskapsbasert praksis var dagens tema. Det er noe med klangen av det begrepet som byr meg i mot. Det høres så firkanta ut. Men heldigvis klarte foreleser Lena Nordheim å holde meg interessert hele dagen. Men må innrømme at eg var trøtt på slutten. Dette er ikke noe latmannsliv. Fullt kjør fra 8.30 til 17 hver dag krever ganske mye av oss deltakere. Så langt har kursinnholdet fungert svært bra. Ser ikke for meg at KBP blir innført med det første på UBTø, men enkelte elementer virker svært matnyttige. Vi har blant annet sett på sjekklister for kritisk lesning av vitenskapelige tekster/artikler, og mye av dette kan inkorporeres i informasjonskompetansekursene våre. Tror mange studenter vil ha nytte av det. Men da må vi selvfølgelig lære oss verktøyet skikkelig først. I tillegg fikk vi en presentasjon av en lesegruppe (journal club) de har i Bergen, der bibliotekarer samles en gang i måneden for å diskutere en bibliotekfaglig artikkel. Akkurat dette har vi jo snakket om lenge på UB, men aldri klart å gjøre noe med. Det er i alle fall et kjempeviktig tiltak for å holde seg orientert om utviklinga innen fagfeltet. Får prøve på nytt til høsten en gang. Trur eg.

Har lagt ut bilder på Flickr, by the way. (Takket være Gudbjørg, som lånte meg lader til kameraet.)

Markjordbær og poesi

2008-06-17T23:06:00.009+02:00

For å starte med dagens høgdepunkt: Markjordbær - modne og ventande på meg - ein frosen nordlending som knappast har sett ei markjordbær i levande live før. Stort! Og eplekart og moreller eller kirsebær som nesten er modne. I dag har vi hatt den store Olav H. Hauge-dagen. Arne Skjerven tok oss med til Hauges bostad og las dikt på vegen, blant anna om ein olm ver, og det rekna ikkje og det vaks bær i grøfta og eg blei reint melankolsk og i nynorsk-modus, som endar i eit slags blandingsmål, og det beklager eg til alle puristar, men tanken bak er god. På tunet ble vi møtt av Hauges grand-nevø(? - nokon som fekk med seg namet?) som med vakker og roleg røyst fortalde om livet på Rossvoll og Hauge-tunet. (Mykje grums mellom familien og bygda, apparently, men det orkar eg ikkje å bry meg om.) Ei god avslutning på ein lang dag. Middagen hopper vi glatt over. Det var hotellets buffet og ikkje anna enn middelmådig. Og akkurat det same som i går. Og akkompagnert av eit menneskje som spilte piano. Fysj og fysj!!!

Av dagens faglege høgdepunkt vil eg trekkje fram presentasjonen til Olga Dysthe. Ho starta litt ullent med å fortelle om fagleg rettleiing og eg tenkte med ein gong at dette vedkjem ikkje meg. Men sanneleg vakna eg ikkje ganske kjapt, for ho hadde mykje fornuftig å seie, og eg noterte meg mange gode tankar, særleg om kordan biblioteket kan komme i nærare dialog med fagmiljøa, noko som vi strevar litt med og snakkear mykje om, men ikkje gjør så mykje med. Ho snakka til dømes om kordan fagreferentane kunne arbeide saman med rettleiarane om å tilføre studenten det som kallast "generelle kompetanser" (generic competences). Kunne vi ikkje be om eit møte med rettleiarane på eit fakultet og presentere kva UB kan bidra med. Eller sende eit brev eller ein e-post (meir sannsynleg...). Eg blei litt inspirert!

Har ikkje orka å byte hotellrom. Eg overlever nok. Men fortsatt ikkje noko festligheter på kvelden og ingen ville danse! (Noko som gjer meg tid til å skrive dette!)

Sommerskole i Hardanger

2008-06-16T22:31:00.003+02:00

På plass i Hardanger etter mye reising. Hyggelig selskap på flyet fra Tromsø. Ingen forsinkelse videre til Bergen, så jeg rakk fram til UB i tide. På UB i Bergen fikk vi omvisning i det flotte biblioteket, og fikk beundre både utlåns- og returautomat, og ikke minst ryddige, innbydende hyller. Deretter vanket det et foredrag om Bergens historie (byen som er bygd på nordnorsk tørrfisk og blodslit) av og med Geir Atle Ersland. Så ble det mer omvisning - først på Høgskolen og til slutt vin og kjeks på Norges Handelshøyskole, der jeg traff min gamle sjef, Magnhild B. Aase.

Så - endelig - satte vi kursen mot Hardanger. En grufull ferd på smale veier langs fjellsiden, kun få millimeter fra avgrunnen... Sånn føltes det i alle fall. Satt med hjertet i halsen og bestemte meg for å ha litt høydeskrekk. Sol og nydelig utsikt hele veien hadde vi i alle fall.

Hotellet ser flott ut fra utsida, men rommet mitt er gammelt og shabby og holder en litt for lav standard for meg, men det er stort og har balkong (riktignok uten særlig havutsikt), så jeg antar jeg beholder det. Det ene rommet jeg kunne byttet med falt heller ikke i smak. Er nok blitt litt kresen med åra. Men her er hele 4 tv-kanaler, inkludert Gospel channel, så hvem trenger vel å se på havet!!!

Ingen nachspiel, så jeg er tidlig i seng. Er det ikke typisk!

Ferdig!

2008-06-05T19:03:00.002+02:00

Ting 22 synes jeg vi skal ta i fellesskap, dermed gjenstår bare oppsummeringen. I grunnen kunne jeg antakelig skrevet en halv bok om mine erfaringer med 23 ting, men jeg skal fatte meg i korthet. RSS var og er fortsatt min favorittting. Jeg sjekker mine feeds hver dag - det er en av de første tingene jeg gjør når jeg kommer på jobb. En utmerket rutine som gjør at jeg i mye større grad enn tidligere kan følge med på de emnene som interesserer meg. Videre er jeg svært fornøyd med å ha kpommet over bloggeterskelen. Dete er en verden jeg ikke beveget meg rundt i tidligere. Jeg vet også at chatting er svært populært blant de yngre, og det føles godt å kunne det, selv om det ikke apellerer til meg i like stor grad som e-post - begynner vel å føle meg litt gammel...

Kunne jeg tenke meg å lære mer? Ja! Ville jeg tatt et nytt kurs? Ja!

Det som ikke fungerte så godt var vår noe krevende timeplan. Det ble rett og slett ikke tid til alt man ville. En ting per uke hadde vært nok i massevis.
Men - forehåpentligvis kommer det noe positivt ut av dette. Forhåpentligvis greier vi å ta i bruk en eller to ting i vårt bibliotek som vil være til nytte både for oss selv og våre brukere.

Web 2.0 Awards

2008-06-05T18:50:00.002+02:00

Hjelp! Her var det mye man ikke kjente til. Skulle så gjerne satt meg inn i flere av disse, men ... osv. Vanskelig å skulle mene noe om vinnerne når man ikke har hørt om alle. Flere av mine favoritter er imidlertid med, f.eks. LibraryThing, SpanishPod, Last og Facebook.
Når det gjelder en kåring av topp 3-applikasjoner har jeg planer om å se mer på det senere.

Ting 20

2008-06-05T18:42:00.002+02:00

E-læring er noe vi absolutt må se nærmere på. Dette er et område vi bør bli bedre på. Mye tyder på at desentralisert utdanning vil øke, og dette må UB følge med på for å kunne gi et likeverdig tilbud alle våre brukere, enten de befinner seg på campus eller utenfor. Det vi også ser er at også campus-studenter kan ha glede av nettbasert informasjon/undervisning.
Jeg prøvde med glede ut ChinesePod og etter første leksjon er jeg svært positiv. (Vet imidlertid at jeg akkurat for øyeblikket ikke er motivert nok til å sette av tid nok til å lære meg noe særlig mer enn å si god morgen!) Oppdaget også SpanishPod. Meget fristende.
Har jo jobbet litt med Fronter det siste året, og ser at det systemet har langt igjen. Synes det er litt komplisert å jobbe med. Men så lenge det er dette UiT har valgt, må vi bli bedre på denne fronten også.

Second life

2008-05-25T20:54:00.002+02:00

Har snust på Second Life tidligere. Har også opprettet en avatar i en annen virtuell verden som min sønn var opptatt med. Det appellerer rett og slett ikke til meg. Jeg kjeder meg etter 2 minutter. Liker ikke denne typen fantasiverdener. Klarte ikke engang finne et skikkelig navn til meg selv da jeg opprettet SL-konto, så jeg heter Mariann der også. Prøvde meg litt i SL, men det tar altfor lang tid å sette seg inn i hvordan dette fungerer. Om 10 minutter begynner Pride and Prejudice på TV, og det er mer min stil. Sorry - føler at jeg svikter Ting 19 nå, men jeg har gjort mitt beste på de andre tingene, og man kan ikke være på topp alltid... Alt i alt en heller dårlig 23ting-uke på meg. Sukk...

Origo-trøbbel

2008-05-25T18:50:00.003+02:00

Nå gir jeg opp Origo. Tok evigheter før jeg fikk tilsendt passordet, og det tar evigheter å gjøre enkle endringer i profilen, som for eksempel å legge til sted og bilde. Fikk aldri prøvd å invitere noen venner, ettersom jeg rett og slett ikke har tid eller tålmodighet til å vente så lenge. Kanskje er det bare hjemme-pcen min som er treg, så jeg får prøve igjen når jeg kommer på jobb.

Ting 18 var enklere. Her har jeg allerede brukt Googledocs, både til å lage framdriftsskjemaet og til å lage FAQen til UB-bloggen. Jeg prøvde meg likevel på Zoho Writer. Liker ideen om å ha dokumentene tilgjengelig uansett hvilken PC jeg bruker. Det har ofte hendt at jeg i et anfall av arbeidslyst hjemme har ønsket at jeg hadde tilgang til mine jobbdokumenter. Jeg testet dette ut ved å lage utkast til en artikkel som skal i internavisa. Ikke noe avansert, bare et enkelt dokument. (For sikkerhets skyld har jeg limt teksten inn i en e-post også, i tilfelle det skulle gå galt!!!) Sånn går no dagan.

Puster lettet ut

2008-05-14T20:25:00.003+02:00

Takk og lov for "friuka". Ble liggende syk mesteparten av forrige uke og kom kraftig på etterskudd, men nå har jeg sust gjennom ting 14,15 og 16. IGoogle har jeg allerede brukt en tid, men uten å helt vite hva jeg gjorde... Det gikk i alle fall greit, bortsett fra at kalenderen ikke virket, så jeg fikk ikke gjort ekstraoppgaven.
Lek med bilder gikk også strålende. Hadde jeg bare hatt ubegrensa farge til printeren hjemme, kunne jeg hatt det veldig morsomt! Laga et par magasinforsider til ungene (stor stas) og et mesterverk av meg selv med warholizeren!
Mashups fikk jeg ikke helt grepet på, i alle fall ikke nok til å orke å lage en selv. Men så på et par andre, bl.a. Music TV Goodness (Last.fm + YouTube) og LunchBox (Google Maps og Yelp). Sistnevnte kunne vært kul, hadde det ikke vært for at den bare gjaldt USA, så da mistet den egentlig min interesse.
Den ultimate mashup? Aner ikke. Har brukt opp kreativiteten for i år. Men likte ideen med Lunchbox. Legg inn byen og hvilken type mat du ønsker, og vips får du opp et kart med f.eks. indiske restauranter. Noe mer bibliotekvennlig? De mest populære bøkene på UB, f.eks. top 20, og lesernes kommentarer. En mashup av Bibsys og LibraryThing eller Amazon eller IRead eller lignende. Værsågod - noen som vil prøve seg?
OK. Da er jeg klar for neste uke. Bare 7 ting igjen....

My creation

2008-05-14T18:53:00.001+02:00

My creation
Originally uploaded by Mariann Løkse

Har aldri skjønt hvorfor ingen verdensberømte kunstnere har villet bruke meg som motiv, så nå har jeg tatt saken i egne hender...

Rollyo

2008-05-05T17:33:00.002+02:00

Minst en dag forsinka, men jeg henger med. Rollyo virker ok dersom man har visse nettsider man gjerne søker fra. Selv er jeg som regel fornøyd med Google, men jeg må nok utforske dette nærmere. Kan man legge inn databaser for eksempel? Det ville jo vært kjekt. Tror jeg må prøve med en gang.
5 minutter senere:
Lyktes ikke med å putte en database inn i søket. Prøvde å legge til LISA i Information literacy søkerullen, men det ga ingen fornuftige treff. Ja, ja, det var jo verdt et forsøk....

Listemani?

2008-05-02T09:20:00.002+02:00

Man kommer over så mye rart når man surrer rundt på denne måten. Denne klarte jeg ikke å motstå:

1	Wuthering Heights (Emily Bronte)
why?	The passion
2	Fear and Loathing in Las Vegas and Other American Stories (Hunter S. Thompson)
why?	The absurdity
3	The Great Gatsby (F Scott Fitzgerald)
why?	The melancholy
4	Ten Sorry Tales (Mick Jackson)
why?	The surprise
5	The Major Works (Percy Bysshe Shelley)
why?	The poetry

Del.icio.us

2008-05-01T22:34:00.003+02:00

Det er første mai og jeg hadde ikke tenkt å jobbe i det hele tatt. Men del.icio.us var jo litt morsomt, så jeg går ut fra det kan regnes som fornøyelse...
Men altså - dette virker nyttig - særlig når det kan brukes til noe faglig, slik som hun dama i podcasten forklarte. Kanskje vi med tid og stunder kan invitere våre venner rundt omkring på fakultetene til et innføringskurs om dette? Jeg laget meg en konto og fant fram noen lenker om informasjonskompetanse. Så får vi se om jeg klarer å keep up the good work.

LibraryThing

2008-04-29T17:42:00.007+02:00

Ha! Er ferdig med ting 11 og det er bare tirsdag. Føler meg supereffektiv!
Som så mange andre av de 23 tingene er LibraryThing kjempeartig. Dessverre har jeg utrolig treg trådløsforbindelse hjemme, så om jeg skulle lagt inn alle bøkene mine ville det sannsynligvis tatt flere uker... (Og jeg har ikke så fryktelig mange bøker.) Jeg konsentrerte meg i stedet om et lite utvalg av romaner jeg har lest og som jeg liker. Resten får vente til jeg blir pensjonist! Men sjekk ut forfatterskyen min! Er litt stolt over at jeg fikk det til - plagdes nemlig litt i begynnelsen.

Musikk

2008-04-28T17:20:00.002+02:00

Dette blir den siste... Synes ikke Last.fm var spesielt enkelt, synes det var litt vanskelig å få oversikt over hva som er hva. Når det er sagt - hadde jeg hatt litt mindre viljestyrke og litt mer tid, kunne jeg tilbrakt flere døgn med å finne all musikken jeg liker og litt til, og tilpasse den til min profil...

Music like Muse

2008-04-25T21:54:00.000+02:00

Dette er en test!

YouTube & video

2008-04-24T22:02:00.004+02:00

Er ikke spesielt glad i YouTube. Synes det er alt for mye amerikansk søppel der. Når det er sagt, burde jeg kanskje bli litt gladere i denne tjenesten. Her er mye som kan inspirere og gi gode ideer. En kort video kan gjøre underverker i en forelesning, bare den ikke er for lang. 2 minutter er absolutt maks om man skal bruke videoer i en forelesning. Dessuten synes jeg UB skulle lage egne videoer. Noen som føler seg kallet? Kanskje vi må ansette noen med videokompetanse!!!

Sukk! Der gikk hele timen, og jeg er enda ikke begynt på ting 10. Det blir nok helgearbeid på meg, tenker jeg. Men musikk er jo en av mine lidenskaper i livet, så det går nok fint.